Som fagforeningsfolk vet vi ikke bare at det fins ungdommer som står i fare for å miste jobben for tredje gang på 10 år. Vi vet ikke bare at det finnes de som utsetter voksenlivet med tre år, fordi de ikke finner arbeid innenfor drømmeyrket sitt. Vi kjenner dem, de er våre venner, de har et navn og en historie.
Ingen ønsker flere slike historier, men mangelen på tiltak er iøynefallende.
Les også: «Sikrer vi ikke læreplass til de som skal ut i lære kan de negative konsekvensene bli svært store»
Nylig meldte Dagsavisen at flere ungdommer føler seg ensomme i koronatida. Funnene i rapporten Dagsavisen refererer til er alarmerende: Mens under 15 prosent sier at de var misfornøyde med livet sitt før koronatida, svarer hele 37 prosent det samme om tida vi står inne i nå.
Konsekvensene vil vedvare også når sykdommen er slått. Vi ser at ungdom faller utafor skoleverket, lærlingkontraktene er blitt avslutta og nyutdannede oppsagt.
Enda flere jobber vil forsvinne som følge av konkursene.
Arbeidsledigheten blant ungdom på over 20 %, og dette tallet kan bli verre. Virke har anslått at bare halvparten så mange som vanlig vil ta inn sommervikarer, mens NHOs sjefsøkonom Øystein Dørum advarer om et nytt arbeidsmarked som er mer lukket for unge uten arbeidserfaring.
Utjevning av sosiale forskjeller er ei bærebjelke i samfunnsmodellen vår, men det offentlige har måttet trekke seg tilbake fra livene våre de siste tre månedene. Dette vil forsterke de skillene som finnes. Mange ungdommer har ikke en etablert familie og hverdagsrutine, og dermed faller dårligere vaner lettere inn.
Det er enkelt å la være å møte til teams-undervisninga, siden «det er jo bare for en liten stund». For læreren er det uansett vanskelig å se hver enkelt elev, og vi kan ikke i våre villeste fantasier forestille oss at det blir noe bedre av å se på små teams-firkanter med elevenes ansikter.
Det samme gjelder akademisk utdanning. Under oljekrisa så vi studielinjene fylles med noen som egentlig ikke har lyst til å studere, men som gjør det fordi de er livredd for å ha hull på CV-en sin. Snittet for å komme inn på studier eller få læreplass vil også gå i taket når flere søker seg til høgskoler, og når de 6000 lærlingene som nå mangler studieplass, blir sluppet inn på arbeidsmarkedet. Ungdom helt ned til ungdomsskolealder vil bli påvirket av det og måtte revurdere livsplanene sine.
Drømmene til mange vil bli knust, og tusenvis elever vil utsette skolegangen med ett eller to år for å få plass på drømmeutdanninga si.
Les også: – Det ligger ikke akkurat for jenter i min kultur å bli betongarbeider
Allerede i begynnelsen av regjeringstida si uttrykte Erna Solberg at «ungdom er Nordens fremtid». Budskapet går igjen i det offentlige ordskiftet. Likevel mangler tiltak som kan lette ungdommens vei inn i voksenlivet i denne spesielle situasjonen, selv om vi vet at ungdommen blir mest påvirket av pandemiens langvarige konsekvenser.
Det er på tide at handlinger følger med de vakre ordene om å være landets framtid. Vi har bygget opp landet vårt med kunnskap og kompetanse, og vi har rett og slett ikke råd til å hoppe over et helt år med lærlinger og nyutdannede.
Politikernes verktøykasse er større enn bare nye støttepakker, og de må tørre å bruke av den. Lærlingeplasser må veie enda tyngre ved tildeling av offentlige anbud. I dag er bare oljenæringa pålagt å sørge for lokale ringvirkninger av sin virksomhet.
Flere næringer må omfattes av slike krav, for å sørge for at kompetansen vi har i landet blir overført til nye hoder og hender når de eldste pensjonerer seg. Midt i koronakrisa gir Equinor verdifull erfaring i form av sommerjobb til over 260 studenter. Bedrifter som tar slike grep kan premieres i krisepakkene.
Til å begynne med føltes sammenligninger mellom koronakrisa og verdenskrigen storslåtte.
Nå er «koronagenerasjonen» i ferd med å befeste seg som begrep på lik linje med etterkrigsgenerasjonen. Vi håper at koronabarnas lagnad vil være den samme som besteforeldrene deres, med stadig større tillit innad i samfunnet og ei sterk framtidstru.
Alternativet er en generasjon med økte forskjeller, og tusenvis av historier om lærlinger som ikke får fullført utdanninga si og unge voksne som ikke får økonomisk trygghet til å stifte familie før de fyller 30. Verktøykassa er stor, og det er bare å bruke av den.
