Som lærerstudent, mor og terapeut har jeg kommet til den konklusjon at dagens måte å ta imot førsteklassinger på er en avvisning av barna og hele deres natur.
Jeg sitter med en forskningsrapport om de yngste barna i skolen, og det er vanskelig å bevare roen. Allerede på side to kan jeg lese at «det haster med å utvikle en lekbasert pedagogikk for de yngste barna i skolen».
Kommentar: Etter tre setninger skjønte jeg at et manus ikke var nok. Læreryrket krevde så mye mer
På side tre etterspørres «sammenheng mellom lærerprofesjonens kunnskap om hvordan barn lærer og hvordan lærerne underviser de yngste barna i skolen».
Det vises til funn om at «det kompetente barnet forsvinner på veien mellom barnehagen og skolen».
Forfatterne trekker frem at relevante styringsdokumenter ikke gir noen indikasjon på at barn skal lære på en helt ny måte når de begynner på skolen, men det kan se ut til at skolen ikke vet om noen annen måte å lære bort på.
Det mer enn antydes at skolens trang til normativ og tradisjonell undervisning ikke er basert på kunnskap om hvordan barn egentlig lærer, trives og blomstrer.
Overordnet del av læreplanen slår fast at lek, utforskning, skaperglede og lek skal prege barnas hverdag.
Jeg må innrømme at jeg er drittlei av å lese så flotte og velklingende formuleringer i politiske styringsdokumenter.
Det forblir en hån mot barna, ettersom det ikke gjøres på langt nær nok for å realisere disse formuleringene i praksis. For min femåring er formuleringene i læreplanen fullstendig verdiløse.
Hun skal nemlig starte i en klasse med 28 elever på én lærer. Ville du dratt på en utforskende skogstur med 28 fem- og seksåringer helt alene? Og hvordan tror du lydnivået i klasserommet blir om de skal få utfolde seg i fri lek i ett og samme rom?
Når vi er inne på verdiløse lovformuleringer, vil jeg trekke frem lærernormen.
En lærer per femtende barn, skal det være. Har du noen gang sett en skole med en lærer per femtende barn? Denne loven er fullstendig verdiløs, så lenge det ikke vedtas at den faktisk skal være reell på hvert trinn.
Er klassen på 28 elever, ja, da skulle de hatt to lærere, om loven var reell. Men det er den ikke. Derfor kan skoler fint stappe 28 elever inn i ett klasserom med én lærer. I barnehagen har de en voksentetthet på en ansatt per sjette barn. Dette er et minimum som må oppfylles for at barna i barnehagen skal ha det godt.
Det blir tydelig slått fast i barnehageloven.
Kommentar: En skole for politiske ambisjoner, eller for barns behov?
Så tar femåringene sommerferie, og starter i førsteklasse. Av ukjente årsaker, trenger de da ikke lenger den samme voksentettheten for å ha det trygt og godt.
Nei, nå holder det med én lærer på nesten 30 barn. I barnehagen ville det faktisk måttet være fem voksne på 28 femåringer, hvorav minst to måtte være pedagoger. I førsteklasse er man heldig hvis man får en ekstra ufaglært assistent.
I boka «Den viktige begynneropplæringen: En forskningsbasert tilnærming», skriver kapittelforfatter Inger Marie Vingdal om hvordan førsteklassingene ikke bare har en kropp, men at de er kroppen sin.
Etter å ha lest hele kapittelet som forklarer om barnas kropp, hjerne og utvikling, spør jeg meg selv om ikke det å binde førsteklassinger til stol og pult er en grunnleggende avvisning av hele førsteklassingens natur. Hva gjør i så fall en slik avvisning av et menneskes grunnleggende natur med motivasjon og trivsel?
Både som lærerstudent, mamma og EQ-terapeut, hevder jeg at det å avvise femåringens trang til bevegelse blir det samme som å avvise hele barnet.
Vingdal skriver om at det er gode fysiologiske årsaker til at mange barn ikke klarer å sitte stille på stolen over lengre tid, og at fysisk aktivitet kan fremme læring og konsentrasjon.
Hun forteller om at barna er laget for intervaller, og at de trenger hyppige pauser og mye bevegelse.
Les også: Vil innføre etisk sjekkliste for over 100.000 Oslo-barn
Hun forteller også om forskjeller som er observert i gutte- og jentehjerner, samt i sosialiseringen de første fem årene, som kan forklare hvorfor flere gutter sliter med dagens undervisningspraksis.
Løsningen kan, ifølge Vinge, være en skole med en mer helhetlig forståelse av læring, der man bruker bevegelse som en ressurs snarere enn at man ser det som et forstyrrende element.
I neste kapittel kan vi lese om hvordan det observeres at skoler har en sterk tendens til å knytte læring til det å sitte stille på en stol . Forfatteren forteller at innredningen av klasserommene hun har undersøkt ikke står godt nok i stil til hva vi vet om de yngste elevenes læring.
Lekekroker, butikkdisker, dinosaurkroker, klosser, puter, madrasser og muligheter for fri lek og fysisk utfoldelse har forsvunnet fra altfor mange klasserom.
Jeg har selv hatt praksis og vært vikar på ulike barnetrinn. Jeg kan bekrefte at leken og den fysiske utfoldelsen er underrepresentert. Kjære kunnskapsminister Trine Skei Grande – hva vil du gjøre med dette?
Kan vi få en reell lærernorm, slik at klassene kan deles ved behov eller vi kan dra på turer og utforske naturen? Jeg tror ikke du heller ville dratt på tur alene med 28 fem- og seksåringer… Og kan vi få litt mer areal per elev til å leke på? Og kan vi få solid kompetanseheving om lekbasert pedagogikk i hele grunnskolen? På forhånd tusen takk.