Jeg innrømmer det gjerne, til tross for at jeg tilfredsstiller alle krav til å være siddis og attpåtil har et erkevestlandsk etternavn: Jeg er glad i Oslo. Byen er bare bitvis vakker, men nærheten til naturen gjør den unik – og mens østlandske venner fra studietiden sang med på Stavangerensemblet, skrålte vi fra Stavanger med da de osloske bandene Raga Rockers og deLillos sto på scenen. Sp-Vedum har tydeligvis også lyttet til turnéaktuelle Raga og bruker «Noen å hate» som valgkampstrategi.
Ut fra gallupene har ikke Trygve Slagsvold Vedum og Sp grunn til å bli desperate. Mens Venstre og KrF krakelerer jo tettere de er på Høyre og Frp, ligger Sp jevnt på mellom 10 og 12 prosent oppslutning. Når Vedum tyr til en varg i veum mot Oslo-borgeren, er det for å spille på de samme primitive «noen å hate-følelsene» som vant presidentvalget for Donald Trump. I et VG-intervju sist fredag fyrer Trygve Slagsvold Vedum på samtlige dieseldrevne sylindere: Det skal kjempes mot «politisk korrekthet» som at folk skal spise mindre kjøtt og at det beste er å gå, bruke sykkel eller elbil til jobb, og at det er bra med ulv. Og nå er det så ille at Sp-høvdingen vil samle Bygde-Norge til demonstrasjon i Oslo i dag.
Dagsavisen mener: Norsk ulvepolitikk er eksempel på et vellykket kompromiss
Bevares. Valgforskerne har sikkert sitt å si om hvor mange flere prosentpoeng Sp kan mobilisere i ulveområdene, men jeg antar at velgertaket er i ferd med å bli nådd så sant det ikke dukker opp ulveflokker ved Frognerseteren. Når ulven snart har gjort sitt, er det den gående, Tesla-eiende vegetarianeren av en Oslo-byråsjef med adresse Inkognitogata som skal til pers. Riktig nok prøver Vedum å sikre seg og partiet sitt ved å forsvare «gutta» som er taxisjåfører i Oslo som er så «skvære», men taktikken er klar. Der Donald Trump vil «drain the swamp» i Washington drømmer Trygve Slagsvold Vedum om å tømme Oslo for caffe latte.
Jeg skjønte ikke hva Oslo-hat var før jeg flyttet til Bergen som 20-åring. I oppveksten min i det stavangerske lykkelandet var østlendinger programledere på «Barne-TV» og «Halvsju» – de kule folkene i Stavanger på den tida var amerikanere i high school-jakker med Stavanger American School-emblemet på ryggen. I det nynorske bygdebladet Gula Tidend i Bergen lærte jeg at det var populært med «spit mot austlendinger» (sarkasmer mot østlendinger), og i Bergensavisen var og er det en sikker vinner å sette by nummer to og én her i landet opp mot hverandre.
I noen år redigerte jeg til og med lørdagsspalten «Gula-Per», skrevet av Per Håland, mannen som i sin tid som VG-journalist ble legendarisk for tittelen «Kvifor er Oslo-folk så dumme?». Håland var vestlandsfanden in persona, men siden tvisynet er en vestlandsk dyd, foraktet han Senterpartiet. Den underkommuniserte siden av saken er at Gula-Per elsket å dra til Oslo, til Stortinget, Det Norske Teatret og Bondeheimen. Slik er det med andre vestlendinger også. Vi setter pris på Oslo, men forbeholder oss retten til spit mot hovedstaden.
Klassekampens oppslag på lørdag viser at Trygve Slagsvold Vedum har rett i at det er et stort gap mellom Sp og elitene – definert som sentrale personer i akademia, kulturliv, mediene, offentlig forvaltning og næringsliv. Bare én prosent i de gruppene forskeren Trygve Gulbrandsen definerer som elite, stemmer på de antielitistiske partiene Frp eller Sp. Undersøkelsen kan tolkes vidt, men Sp-sjefens løfte om enda tøffere angrep på disse ulveelskende, caffe latte-drikkende veggisene av noen elbilister som av og til går til jobb i departementene, er ikke egnet til annet enn å styrke de allerede Vedum-frelste. Å hate ulven enda mer, vinner ikke stemmer i storbyenes utsatte områder. For de 3.000 fattige barna i Stavanger og 18.500 fattige barna i Oslo er symbolpolitikken fra Vedums frierier til det indre Østlandet irrelevant.
Arne Strand: Vi har en bondefiendtlig regjering
Sentrum-periferi-konflikten er Sps livsgrunnlag, distriktenes næringsinteresser er partiets kampsak. Hva som derimot vil skje i et eventuelt rødgrønt regjeringssamarbeid der Sp skal lage karikaturer av miljøtiltak og sette likhetstegn mellom adresse i storbyen og elite, kan man spekulere over. Frp har hatt suksess under den solbergske parlamentarisme, der partiet i regjering har framstått som et styringsparti, mens Sylvi Listhaug og Per Sandberg har drevet opposisjon i posisjon. Hvis Trygve Slagsvold Vedum skal slå seg inn på den samme linjen som Frp i regjering, vil han ikke bare ta enda et steg vekk fra styringspartiet Sp slik vi kjente det under Johan J. Jakobsen og Åslaug Haga – han vil i tillegg gjøre et eventuelt samarbeid med Ap og SV ekstremt vanskelig.
