I forrige uke ble to ulv i Slettås-flokken skutt i Trysil. Dette er første gang det tillates lisensjakt på ulv innenfor den såkalte ulvesonen, etter at regjeringen har sagt ja til dette. I alt skal 29 dyr tas ut, tre av dem innenfor sonen.
Den vellykkede jakten har satt sinnene i kok. Slik det pleier å være med ulvesaken i Norge, er det svært høyt konfliktnivå og aggressiv retorikk fra begge kanter. På den ene siden står dyrevernere som mener regjeringen har brutt Grunnloven. I dette miljøet er det umulig å få forståelse for at det noen ganger vil være riktig å ta ut ulv, for eksempel av hensyn til bondenæringen eller folks alminnelige trygghet. På den andre siden står minst like aggressive ulvemotstandere, som ikke ser ut til å kunne bli fornøyde før vi får et ulvefritt Norge. Hvor absurd meningsforskjellene i disse to leirene er, fikk vi et eksempel på i sommer, da miljøvernminister Ola Elvestuen kom i skade for å kose med en liten ulvevalp. Videoklippet av kosingen fikk det til å gå i svart for Sps Trygve Slagsvold Vedum og Marit Arnstad, som anklaget Elvestuen for «disneyfisering» av ulven.
Den norske rovdyrdebatten er på sett og vis en slags miniatyr av det vi ser så mye av ellers: En stadig mer polarisert debatt der man tolker meningsmotstandere i verste mening og hisser til konflikt i stedet for å søke kompromisser. Følelser trumfer fakta.
Rovdyrforvaltningen er etter vår mening et godt og sterkt eksempel på at hardt arbeid med kompromisser, avveininger og hensyn er goder i politikken. Detaljer i rovdyrforliket og måten det håndheves på kan sikkert diskuteres. Men i det store og hele skal vi være glade for at vi tar vare på og forvalter en truet ulvestamme samtidig som vi tar hensyn til dem som opplever ulempene med å ha rovdyr nær innpå seg.
I stedet for at vi fortaper oss i en evig kamp mellom ytterpunktene, kan ulvedebatten sees som en seier for kompromisset. Det kan flere lære av.