«Kjære bokanmelder», sto det i e-posten, «ønsker du anmelder-pdf av denne boka? Streng sperrefrist for omtale er fredag». Jeg så på forfatternavnet. Det sa meg ingenting. Vurderte boktittelen, men ble ikke klokere. Hvem kunne vel denne debutanten være, når forlaget regner utgivelsen som så viktig at de kun sender bokmanus til anmeldere som lover å holde seg til forlagets publiseringsdato?
Så jeg googlet navnet. Og fikk mange, mange treff. Flere hundre tusen, faktisk nærmere en million. Debutforfatteren var tydelig ingen hvemsomhelst, men en sentral norsk blogger, fullsponset med klær, skjønnhetsprodukter og sikkert både opplevelser og ferier, fotografert stående, gående, sittende og liggende i det ene portrettet dusere enn det andre, i en blogg som ellers består korte, dagboklignende innlegg gruppert under emneknagger som «outfit», «trening» og «livet».
Bloggbøkene: Angst, depresjon og en bloggbokfest
Superkjendis i sitt miljø. Langt under radaren i mitt. Jeg takket nei til manuset. Andre medier vurderte det annerledes. Boka ble anmeldt, særlig i tabloidavisene og andre medier der kulturjournalistikk er lik kjendisstoff. Den fikk enere på terningen. Muligens en toer.
Som litteratur regnet er bøker skrevet av bloggere sjelden stort å juble over. Forlaget setter så klart både redaktør og språkvasker, ofte også en samarbeidsskribent, såkalt «ghostwriter», på manuset for å luke vekk stavefeil, særskriving spesielt og hjemmelaget grammatikk generelt. Men det er grenser for hvor mye teksten kan sminkes, når utgangspunktet er så lite litterært holdbart som det er.
Grunnstoffet er enkle dagboksnotater, kjapt produsert og publisert. Forlagene smir mens bloggeren er varm, og pusher boka kjapt ut i markedet før neste blogger rekker å innta klikktronen. Da gidder man ikke akkurat å jobbe så veldig hardt med setningene, med språklige bilder eller maleriske skildringer. Den ferdige teksten skjærer i erfarne bokanmelderes hjerte og hjerne. Men fanskaren står klar til å kjøpe det de kjenner – i en stil de tydelig synes er helt ok.
For dette er bestselgende bøker. Uka og måneden etter de når markedet og promoteres på bloggen, suser de ofte helt til topps på listene, samme hvor mange enere de måtte få på anmeldernes terninger i etablerte medier. Fansen får neppe terningkastene med seg uansett. De leser ikke aviser. Har definitivt ikke papiravisabonnement, og gidder sjelden å betale for journalistikk på nett. Bloggosfæren er sitt eget univers. Det understreker internetts demokratiserende styrke – at nye, ofte yngre stemmer slipper lett til og får store følgeskarer. Men også hvordan internett skaper ulike, nesten lukkede rom, der folk sjelden trår utover grensene og får med seg nyheter fra det rommet de ikke tilhører. En oppsplittet offentlighet, der ulike grupper mangler delte referanser, er resultatet. Jeg leser hundre bøker i året, og papiravisa så godt som hver dag – men toppbloggeren hadde jeg ikke fått med meg, ikke før vedkommende ga ut bok.
Kroppspress: Influensernes influens
I den grad dårlige anmeldelser betyr noe for en bloggbok, er det som bevis på at bloggeren faktisk er den misforståtte underdogen hun i både blogg og bok påstår å være. «Ingen forstår meg utenom deg, kjære bloggleser, og i boka mi får du vite enda mer om alle mine prøvelser, alt jeg har måttet gå igjennom for å komme dit jeg er nå». Og bloggleseren heier, og kjøper boka. Slik gjør man jo for en person som føles som en venn, en man syns man kjenner, etter å ha fulgt skribleriene deres gjennom måneder og år.
Selv om «vennen» i nåtida faktisk ikke er noen egentlig underdog, men ofte skriver og administrerer en blogg som drar inn mer penger enn folk i vanlige, tradisjonelle jobber. «Influencer», kalles bloggerne. Det regnes i miljøet som en hederstittel. Bloggerne har innflytelse, påvirkningskraft. Men til hva, egentlig, utover å dra i land sponsoravtaler og inntekter på blogg og Instagram? Budskapet virker ofte å være en slags egen-lykkes-smed-aktig påminnelse om at selv om livet går eller har gått en imot, så er det viktig å huske på rett diett og styling, og å være glad i seg selv til slutt.
Leser man utelukkende bloggbøker, er det nemlig lett å få inntrykk av at hele generasjonen som nå er tidlig i tjueåra sliter. Forfatterne har angst og spiseforstyrrelser, ADHD og kjærlighetssorg. Og de deler gjerne, #utenfilter i tekst, om ikke bilde. Oppveksten var dominert av vold og overgrep, mobbing og omsorgssvikt. Den ene historien sterkere enn den andre ruller nedover boksidene, med det faste «men heldigvis føler jeg meg bedre nå som jeg har begynt med yoga/hos psykolog/med en vegansk diett»-mantraet til slutt. Like formelpreget er innsalget av boka i bloggen: «tenk at drømmen til lille meg har gått i oppfyllelse, jeg har fått skrive bok i en alder av 20 år!»
Ja, tenk det. At en tjueåring skal gi livsråd til andre. Det sier sitt om en ungdomsforherligende kultur. Men også om at en gruppe som tidligere manglet plattform nå har fått en. Ungdom og unge voksne lyttes mer til. Man trenger ikke lenger være pensjonist for å skrive sine memoarer, være fagperson for å mene noe om vanskelige temaer som psykisk helse, barneverk eller kroppsbilde.
Så forlagene pumper ut bloggbok etter bloggbok. Jeg har registrert tre nye utgivelser bare til våren, kanskje er det enda flere. Børs forsvares av forlagene med katedral, nå som alltid. Slik også bøker om alle andre diller, det være seg slanking, rydding eller bakemoter, også forklares med at de finansierer forlagets andre, tyngre utgivelser, deres diktsamlinger og kresne romaner.
Og det stemmer nok. Men at den overveldende oppmerksomheten bloggbøkene og bloggerne får i forlag, bokhandlere og medier stjeler utvilsomt rampelys fra utgivelser av langt høyere kvalitet. Fra godt håndverk og ekte kunst.
Og å anta, slik noen forlag gjør, at en bok skrevet av en blogger vil være leserens portal inn i litteraturen som sådan, blir nok en tanke optimistisk. At leseren tar steget fra bloggerne Sophie Elise og Mammaen til Michelle over til kvalitetsforfattere som Trude Marstein og Edvard Hoem, er nok ikke mer sannsynlig enn at tolvåringen som i dag idoliserer Marcus & Martinus automatisk blir en voksen elsker av kunstrock og klassisk. Dessverre.