Hennes innlegg var et forsvar for avkoloniseringsaktivismen. Et sentralt punkt i «ideologien» bak denne, slik den blant annet er presentert i SAIHs resolusjon og senere debattinnlegg fra aktivistene, er påstandene om at det finnes «flere vitenskapssyn» og «andre vitenskapstradisjoner» - nemlig urfolkenes – enn den «vestlige kunnskapsforståelsen» (SAIH-leder Beathe Øgård). Derfor krever man at disse kunnskapsformene må anerkjennes på lik linje med den «vestlige» vitenskapen og få sin plass ved våre universiteter. Jeg presiserte i min kommentar til Sæbø at det var uklart om også hun aksepterer dette dypt relativistiske vitenskapssynet, men jeg konstaterer likevel at hun ikke har tatt avstand fra det.
Maren Sæbø: Brev fra kolonien
Det som imidlertid var klart i Sæbøs innlegg, var at hun deler det sterkt romantiserende synet på urfolkskunnskaper og mener at de er et uvurderlig supplement til tradisjonell, «vestlig» vitenskap. Hennes eksempler gir ingen støtte for hennes argumentasjon. De illustrerer i realiteten kun måten «vestlig» vitenskap drives på. Sæbø skriver faktisk nokså selvmotsigende: «Man gjør rett og slett det legevitenskapen i århundrer har gjort i Europa». Er dette da eksempler på spesielt unike urfolkskunnskaper som alternativ til «vanlig» vitenskap? All forskning - enten den drives i Finnmark, Nigeria eller Mongolia - må trekke inn nødvendig lokalkunnskap, eventuelt innhentet fra den innfødte befolkningen. Sæbøs utvalgte kroneksempler, urtemedisinsk behandling av sigdcelleanemi og bekjempelse av Ebola-epidemien, er kun trivielle eksempler på dette.
Sæbø er åpenbart opprørt over min henvisning til Mbeki-regimets dypt umoralske holdning til AIDS-epidemien i Sør-Afrika med de forferdelige følgene dette fikk. Her beskylder hun meg overraskende nok for stråmannsargumentasjon. Jeg vil da påpeke at jeg overhodet ikke har angrepet avkoloniseringsbestrebelsene ved campus i Sør-Afrika som Sæbø skriver (et stråmannsargument?). Mitt poeng var at myndighetenes lansering av afrikanske urtemedisiner istedenfor vestlige HIV-medikamenter ikke kan sies å underbygge avkoloniseringsaktivistenes hyllest til urfolkskunnskaper som likeverdig alternativ til «vestlig» vitenskap. Jeg er for øvrig fullstendig klar over at også enkelte vestlig baserte AIDS-fornektere hadde en viss innflytelse på Mbeki-regimet. (Jeg kan henvise til et eget kapittel om AIDS-fornektelse i min bok «AIDS-epidemien – nederlag, seire og nye utfordringer» fra 2014).
Jeg deler selvsagt Sæbøs ønske om «en åpen og fordomsfri akademisk debatt» for å bekjempe «sludder, vås og dårlig vitenskap». Derfor er jeg og mange av mine kolleger meget kritiske til den politiseringen av vitenskapen som avkoloniseringsaktivismen tar sikte på.