Debatt

Psykiske lidelser=omsorgsovertakelse?

NRK melder at det er 5 barn daglig, over 1800 i året, som flyttes akutt fra sine hjem og inn til fremmede familier, til et annet sted enn hjemstedet sitt.

 Illustrasjonsfoto: Frank May/NTB scanpix
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.


Jeg betviler ikke det barne- og likestillingsminister Linda Hoftstad Helleland sier om at det finnes mange barn som trenger å flyttes, som må bort pga av vold, misbruk, alkohol, rus, omsorgssvikt og annen tragedie. Men hvor mange av disse akutte omplasseringene skjer fordi mor eller far er i større eller mindre grad psykisk syke? Brekker du ben og armer kommer kommunen inn og gir deg den støtten og hjelpen du trenger, også i forhold til barna. Blir du alvorlig deprimert og ber om hjelp, kommer barnevernet og akuttplasserer bort barna dine

Etter mange år med påkjenninger som jeg ikke selv var klar over hvor mye påvirket meg, møtte jeg selv det andre vil kalle veggen. Men det var ikke en vegg. For når du er mor kan du ikke la en vegg stoppe deg. Det var en skyvedør som jeg til stadighet måtte jobbe for å holde åpen. Jeg dyttet og dyttet, men omverdenens utfordringer som unger, eksmann, skole, jobb, fotballklubber, politikk, venner, korps, fritidsaktiviteter, penger, huseiere, voldtekt, dødsfall og all verdens elendighet gjorde alt de kunne for å forsøke å stenge døren. Etterhvert skjønte jeg at gjengproblematikken på skolen til yngstemann, lekseoppfølging, vekking om morgenen, kranglete sjefer, økonomi, studier og all annen hverdagsproblematikk var i ferd med stenge utgangen. Det var da jeg sårt ba om hjelp. Først skolen. Så når jeg ikke kom noen vei, tok jeg kontakt med barnevernet. Med det resultat i at de ønsket å akutt bortplassere min yngste sønn.

Jeg hadde stått rett og alene gjennom utallige små og store kriser, men var sliten. Merket at jeg sviktet på fronter jeg tidligere var sterk, og den dårlige samvittigheten over at jeg ikke lenger klarte å spille barna mine så sterke som de fortjener, vokste. Men jeg var sterk nok til å søke hjelp. Noe jeg siden skulle angre dypt, og som for lang tid fremover krevde mer av meg enn jeg hadde.

Det er unødig å gå inn i alle detaljene som hva som førte meg til denne posisjonen.

Men jeg husker det som det var i går. Møtene. Spørsmålene. Menneskene. Mistenksomheten. Ikke min mistenksomhet dessverre. Jeg sverget fortsatt til overbevisningen, som jeg hadde jobbet så hardt for å implementere i mine barns fortsatt unge hjerner, om at mydighetene var der for å hjelpe oss. Politiet, brannvesenet, legene, barnevernet. Dessverre hadde flere av de allerede sviktet, men jeg klarte fortsatt og overbevise både meg selv og ungene om at holdninger som «fuck snuten», «fuck staten» og «fuck barnevernet» ikke var slik virligheten var.

I møte med barnevernet, som jeg selv kontaktet for å få hjelp og støtte, forsøkte jeg å være så ærlig jeg kunne om problemstillingene, for å forsøke å sette barnevernspedagogen i stand til å forstå situasjonen så godt som mulig, for å kartlegge hvilke hjelpetiltak vi var i behov av. Eller jeg var i behov av. Jeg var sykemeldt, gikk i behandling for depresjon, og hadde generelt mer enn nok med å komme meg gjennom de viktigste gjøremålene, som å lage mat, forsøke å være tilstedeværende i mine barns liv, gå i butikken. Ting som husarbeid kom i siste rekke, og måtte ofte vike helt.

Kort fortalt resulterte alle møtene i at barnevernet troppet opp på skolen for å snakke med min sønn. Han ble fortalt at det ikke var sikkert han kunne bo hjemme mer. Dette var hans første møte med dem. Min far ble kontaktet og det ble avtalt, uten min tilstedeværelse, at min gutt skulle bo der en periode. Etter dette kom min far og stemor ned til meg. Jeg merket allerede før de var innenfor døren, og før det var vekslet så mye som ett hei eller ett blikk, at de var satt i en vanskelig posisjon.

Jeg klarte å bekjempe dette. Begge guttene mine ble hos meg. Men det var skremmende å oppleve at mitt ønske om å få hjelp til å være omsorgsperson gjennom min sykdom fikk så dramatiske utfall. «Det er alltid en grunn» uttaler barnevernet i nyhetssaken. Men i hvor mange av disse tilfellene er psykisk sykdom i en eller annen grad årsaken? Og er da omsorgsomplassering veien å gå?

Psykisk sykdom kan være så mangt, og det finnes helt sikkert gode eksempler på at det i enkelte tilfeller vil være bedre både for barn og foreldre å være adskilt en periode. Likevel er det skremmende å erfare at det virket som om det å ha en psykisk lidelse for barnevernet automatisk ble lest inn som omsorgssvikt, og videre til omsogsoverdragelse. Når jeg tenker tilbake på det nå, er det nesten så jeg ser for meg hvordan pensumbøkene til barnevernspedagogene fortalte dem hvordan de skulle håndtere foreldre med angst og depresjon. Og det er nedslående.

På generelt grunnlag er jeg stor tilhenger av å hjelpe foreldre og barn i hjemmene. Men jeg er spesielt bekymret for at barnevernet behandler psykiske lidelser på en helt annen måte enn andre sykdommer, og at tallene for barn og voksne som har vært utsatt for denne type vurderinger er store. Vi slapp med skrekken, men prosessen var lang, og krevende, og stod i alvorlig grad i veien for min behandling, og satte varige spor på resten av familien.

Min påstand er at barnevernet har en svært gammeldags oppfattelse av denne typen sykdommer, og deres håndteringer i alt for mange tilfeller har en selvforsterkende effekt. Barn blir dessverre ikke skånet for bekymringer, men påført nye og sterkere engstelser.