Et snev av håp fra Libya

JAFFA (Dagsavisen): I Syria, Irak og Jemen fortsetter krigene, men kan det gå mot slutten i Libya? I går møttes vestlige ledere i Roma for å gi sin støtte til en ny og optimistisk fredsplan for det nordafrikanske landet.

Blant lederne var USAs utenriksminister John Kerry, som hadde fløyet inn fra Paris på tampen av klimatoppmøtet.

– Tiden er kommet for å underskrive avtalen, erklærte Ibrahim Dabbashi, Libyas FN-ambassadør.

LES OGSÅ: Folkevalgte overtok makten i Libya

Mål: en samlingsregering

Men lett vil det ikke bli. Etter at landets leder Muammar Gaddafi ble fjernet fra makten og drept i 2011, har ikke noen gruppe greid å fylle tomrommet som oppsto. Gaddafi ledet Libya med en jernhånd helt siden 1969, og brutaliseringen samt fraværet av et fungerende sivilsamfunn, har gjort det vanskelig å forene landet under en felles regjering, spesielt siden stammelojaliteter fremdeles står sterkt.

FN-ambassadør Dabbashi representerer kun den ene av Libyas to regjeringer. Hans statsminister, Abdullah al-Thani, måtte flykte fra Tripoli grunnet de harde kampene i hovedstaden, og dannet regjering i kystbyen Tobruk.

Hans rival, Khalifa al-Ghawi, erklærte seg selv som ny sjef i Tripoli og Libya.

Men etter måneder med harde forhandlinger har de to partene kommet fram til en avtale som de formelt skal underskrive på onsdag.

I løpet av 40 dager skal de, ifølge planen, etablere en nasjonal samlingsregjering. Det første målet er å stanse volden, dernest å gjenopplive statsinstitusjonene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Trusselen fra terroristene

Volden har lammet nasjonen fullstendig, og nå ønsker libyerne blant annet å få utnevnt en ny sjef for statsbanken, samt ta kontrollen over oljeeksporten, en av landets hovedinntektskilder. FN advarer at dette er siste sjanse før fullt kaos.

– Libya er i et kappløp mot tida, sier Martin Kobler, som er FNs spesialutsending til Libya.

De siste månedene er det han som har hatt møter med de forskjellige partene, og når håper han på et luspunkt. Men Kobler vet at utfordringene er enorme.

– Ekstremistene og terroristene truer samfunnet og landets territoriale integritet, sier han.

Han sikter spesielt til IS, som nå står sterkt i Libya, og kontrollerer byen Sirte.

Bare i de siste 48 timene er et av landets universiteter angrepet av væpnede menn og påsatt. Og Hamza Ahmed Abdel-Hakim, en menneskerettighetsaktivist, er kidnappet i gaten i Tripoli. Ingen har siden sett ham.

LES OGSÅ: Håp og skuffelse i Libya

Trenger minst 165 mill. kr.

FN oppfordrer verdenssamfunnet til å gi økonomisk krisestøtte til Libya.

Landet er oljerikt med kun 6,3 millioner innbyggere, men de mange frontene i borgerkrigen har ikke bare ført til enorme ødeleggelser. Ifølge FN lider hele 1,3 millioner libyere nå av underernæring.

– Vi ber verdenssamfunnet strekke ut en hånd til de som lider i Libya, sier Ali al-Zaatari. Han er ansvarlig for hjelpearbeidet i Libya på vegne av FN.

– Vi trenger minst 165 millioner dollar i 2016. Hvis vi ikke får dette beløpet, som er lite sammenlignet med det som brukes på våpen, vil den humanitære krisen bare bli verre, advarte han.

Titusener av libyere har flyktet til Europa som følge av krisen, og spørsmålet er hvorvidt verdenssamfunnet vil stille opp på Libyas vegne. For søkelyset har flyttet seg til Syria, og Europa selv er opptatt med utgiftene for flyktningkrisen hjemme. Men Italia, som har en forhistorie som kolonimakt i Libya, forsøker fremdeles å mobilisere støtten, blant annet gjennom det pågående toppmøtet i Roma.

LES OGSÅ: Frykt og håp i Libya

Krise i regional regi

Men til tross for at Vesten i dag søker en løsning på Libya-krisen, var nettopp NATO-bombingen av landet i 2011 med på å framskynde kaoset. Det erklærte målet med bombingen da var å stanse Gadaffis angrep mot egen sivilbefolkning. Men NATO bombet uten noen særskilt tanke om en løsning dagen etter det siste toktet.

Senere er Libya-krisen blitt holdt i live av regionale krefter.

De små, men styrtrike Gulf-landene Qatar og De forente arabiske emirater har for eksempel finansiert hver sin side i Libya. Her dreier det seg ikke bare om en rivalisering mellom to fjerne naboer fra Persiabukta, men også forskjellige syn på regionens framtid. Mens De forente arabiske emiratene frykter islamistenes framvekst, og støtter den internasjonalt anerkjente regjeringen i Tobrouk, har det mer konservative Qatar lagt sin tyngde bak Tripoli-alliansen, som er knyttet til islamistiske grupperinger.