Obstfelder-premiere: Vågalt, men vellykket

Et stykke som ingen har våget seg på å sette opp på snart hundre år og som Obstfelder skrev i 1887.

Obs, obs, her kunne det vært mange feller å snuble i.

For det er langt fra noe enkelt skuespill Obstfelder her ga fra seg. Men det Iduns Julekomedie har gjort er å gå inn i stykket med åpent sinn og brukt tid på å lytte til hva Obstfelder har ønsket å formidle.

Mens Obstfelder skildrer menneskets tomhet med datidens industrielle utvikling har regissør Vegar Hoel flyttet handlingen fram til vår egen tid med teknologisk revolusjon.

Mennesket den gang og i dag vil oppleve det Obstfelder sa: Livet er musikk, men mennesket har glemt å lytte.

Signaturen til Obstfelder

Selv om en har både Ryfast og iPad, så har Iduns Julekomedie klart å beholde signaturen til Obstfelder.

Det formelig dufter av Obstfelders verden med mennesket indre tanker, den fremmedgjorte masse av mennesker, den vitenskapelige fascinasjon kontra den indre tomhet. Hvordan kan vi fange solen og stjernene og bygge opp en ny verden for mennesket med nye atomer.

Dette er også en forestilling hvor vi kan gå hjem med tanker som vil spire som nye frø. For her serveres ingen fasit. Her er det du som må lete etter dine egne tanker som bor inni deg.

Flott forestilling

Oppsetningen er en flott forestilling hvor en virkelig kan se at det har blitt jobbet hardt.

Her har de klart å hente Obstfelder opp av dypet og inn i en flott scenografi med imponerende innsats fra amatørskuespillere som tydeligvis har forsøkt å strekke seg mot stjernene.

Aslak Sira Myhre, som tidligere på dagen fredag holdt foredrag under åpnigen av Obstfelder-jubileet, trakk også fram at det er fantastisk at Iduns Julekomedie kan sette opp «verdens vanskeligste» forestilling.

Sira Myhre anbefalte publikum å se forestillingen før han hadde sett den selv.

Nå har vi sett den og anbefaler det samme.