Gerd-Liv Valla mener Ap må tåle intern kritikk: – Likegyldighet er farlig

– Hvordan blir din 1. mai?

– Jeg skal tale på Fellesforbundet sin 1. mai-frokost på Folkets Hus. Der er det mye fagforeningsbevisste folk. Jeg er nettopp blitt valgt til styreleder i Fair Play Bygg Oslo og omegn, så mye vil handle om arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Det er et viktig tema. Og Palestina, selvfølgelig. Det er litt vondt å tenke på, at da jeg holdt den første talen på Youngstorget i 2002 som LO-leder, var Palestinasaken stor. Jeg fikk tusenvis av hatmeldinger fra Israel-lobbyen etterpå, fordi jeg gikk inn for sanksjoner mot Israel. 22 år etter er situasjonen i Palestina verre enn noen gang. Det er fælt å tenke på. Så er kraft og strømpriskrisa et viktig tema. I tillegg skal jeg snakke om verdsetting av praktisk utdanning og arbeid. Slutt å mas om at alle skal inn i akademia!

– Hva er din absolutt viktigste sak her i verden?

– Kvinnekamp har jeg holdt på med siden jeg var barn, og det var veldig viktig både i LO-sammenheng og studentpolitikksammenheng. Som første kvinne som var leder av Studentunionen, kjørte vi både abortkamp og kamp for kvinners muligheter til å studere, de møtte hindringer blant annet på grunn av behovsprøving av lån og stipend mot ektefelles inntekt. Dette var i 1974. Det er 50 år siden, det! Og likelønn skrev jeg hovedoppgave om. Alt som har med kvinner, likestilling og heltid å gjøre, har vært viktig alltid. I LO var også sykelønn en svært viktig sak.

---

Veien videre for venstresida

Norge har et historisk rødt storting, men hva kjemper det egentlig for?
Venstresiden taper samtidig oppslutning ved valg, og sliter med sin troverdighet som et reelt alternativ til sentrum/høyresiden.
«Vi kommer ikke unna at vi ikke har et tydelig nok politisk prosjekt. Vi har mange gode enkeltsaker som jeg er stolt av. Men det tydelige prosjektet og fortellingen om hvor vi skal – den er vi nødt til å bygge, har AUF-lederen sagt.
Så hva bør være det neste store prosjektet på venstresiden?
Dagsavisen snakker med spennende stemmer for å finne en ny retning for venstresida i norsk politikk.
Les flere saker i serien «Veien videre for venstresida».

---

– Hva mener du er venstresidens viktigste utfordring?

– For det første mener jeg at Arbeiderpartiet er sentralt i en enhver rødgrønn regjering. Det rødgrønne prosjektet med Ap, Sv og Sp var det fagbevegelsen jobbet intenst for fra 2001 til 2005. Det vi gjorde da, var å si at Ap ikke måtte gå til høyre, men til venstre. Det er akkurat like viktig i dag, foran det neste valget. Arbeiderpartiet må ikke begynne å løpe etter lillavelgerne, men høre på fagbevegelsen. Og der ligger hjertet til venstre.

Strømprissaken mener jeg var en vesentlig årsak til at det gikk så dårlig som det gikk under valget sist
— Gerd-Liv Valla

– Så tror jeg det er viktig at Arbeiderpartiet viser evne til å styre og ta grep. Strømprissaken mener jeg var en vesentlig årsak til at det gikk så dårlig som det gikk under valget sist. For dette med pris på strøm ligger litt i genene våre, at krafta er vår! Den har gitt oss konkurransefordeler i industri- og arbeidsplassbygging, og den har gjort at vanlige folk har fått ha lys og varme i husene sine uten for høye priser. Det at krafta ble til en vare som selges til høystbydende ute i Europa, det tror jeg ble et veldig sjokk for folk, «klarer ikke Ap og Sp å styre dette bedre?». Det å vise at man er villig til å ta noen sånne grep, og ikke være redde for EU og EØS, det tror jeg er veldig viktig. Så tenker jeg også på dette med at unge menn går til FrP og Høyre.

Les også: Her er AFP-grepene som kan sikre pensjonen din

– Ja, hva må venstresida gjøre der?

– Der har vi forsømt oss, og må ta i et tak. Jeg har jobba med kvinner og likestilling i hele mitt liv. På 70-tallet sa vi at ingen kvinnekamp uten klassekamp, og ingen klassekamp uten kvinnekamp. Det gjelder også nå, med guttene som faller ut av skolen, som sliter. Det viktigste likestillingspolitiske grepet ble tatt med fedrekvoten. Det å gå videre med den er viktig. Får vi ikke likestilling i heimen, får vi det heller ikke i arbeidslivet. Kvinner klarer ikke gjøre alt på hjemmebane og heltid på jobb, som gjør at mange kvinner velger deltid. Det fører til dårlig pensjon og inntekt, og alt blir skeivt. Det å få menn til å ta større deler av omsorgen hjemme, er viktig også for dem selv.

– Da jeg som påtroppende LO-leder la fram det politiske programmet til LO i 2001, snakket jeg om at det er like fint å være industriarbeider som å være professor. Det er akkurat like fint å være rørlegger som å være lege. Og akkurat like fint å være bussjåfør, som å være advokat. Vi trenger dem alle, men vi har hatt en tendens til å hausse opp akademiske yrker. Og vi har hatt en teoritung skole, som har gjort at mange har følt seg utenfor og ikke verdsatt. Det tror jeg er mye av svaret på å få unge menn til å skjønne at venstresida faktisk også ser dem.

– Men det er en utfordring?

– Jeg ser det som en stor utfordring, og for meg er dette et klassespørsmål. De som faller mest utenfor er ikke de som er vokst opp på vestkanten med god råd og ressurssterke foreldre. De som faller utenfor, er de som har andre forutsetninger og utgangspunkt. Jeg leste for mange år siden om en gutt som ikke klarte å sitte stille i klasserommet. Han skulle ta fagbrev som mekaniker. Så fant de ut at de skulle la han svare mens han sto i bilverkstedet, og da gikk det helt fint. Der følte han seg hjemme, i et miljø han likte og følte seg trygg i, og klarte seg utmerket. Det er et strålende eksempel på at man på legge til rette på en annen måte enn bare for terping på teori.

– Hvordan går det med venstresiden nå om dagen, synes du?

– Det går jo dårlig, spesielt med Arbeiderpartiet. Det går bra med SV og Rødt, og det de gjør er veldig bra. Men jeg mener Arbeiderpartiet vil være avgjørende i en rødgrønn koalisjon og regjering fremover, og da er spørsmålet hvordan oppnå styrke og stemmer nok. Det jeg er redd for er at de begynner å løpe etter lillavelgerne. Den største velgergruppa forrige valg var hjemmesittergruppa. Hvordan mobilisere dem? Fagbevegelsens folk er best til å mobilisere, hvis de har troa på at de mobiliserer for noe som er viktig. Det handler ikke bare om å få folk til å stemme, men også å jobbe intenst for å få andre til å ta diskusjoner overalt, i kantina, på arbeidsplassen, blant venner. Jeg er jo også tilhenger av at man skal våge å være uenig. Jeg synes ikke man skal si at «Nå må vi la Ap jobbe i fred», som en tidligere god kollega skrev i et innlegg hos dere. Det viktigste i et politisk demokrati, med tanke på venstresida, er å tørre å være uenig, tørre å ta kritikken, og tørre å stå opp for det man tror på. Det farlige er likegyldighet og underdanighet.

Les også: Kalle Moene: – Venstresida bør forenkle velferdsstaten (+)

– Hva er forskjell på den rødgrønne samlingen før 2005, og i dag?

– Den store forskjellen er jo at SV ikke er med. De var viktige for oss før 2005, fordi de var gode på fordeling og miljø. Arbeiderpartiet var gode på styring, industri og næringsliv, og for så vidt også på fordeling. Sp var viktig på grunn av distriktspolitikken, og fordi vi hadde EU-kamper på løpende bånd. Det var en bukett med partier som hadde sine styrker på forskjellige områder. Jeg mener det hadde vært en mye bedre koalisjon i dag og, men jeg tenker også at man må snakke med både MDG og Rødt. Da får man en enda bedre blanding av partier. Hvis ikke Sp vil være med i en sånn koalisjon, da håper jeg at man kan få en med Ap, SV, Rødt og MDG. Sp kan ikke stille ultimatum om hvem de vil ha med, og posisjonen deres tilsier heller ikke at de har en sånn makt.

---

Gerd-Liv Valla

Styreleder i Fair Play Bygg Oslo og omegn
Tidligere politiker for Arbeiderpartiet. Var justisminister i Jagland-regjeringen i 1997.
Satt som første kvinnelige LO-leder fra 2001 til 2007.

---

– Hva bør være venstresidens neste store prosjekt?

– Vi kommer ikke unna klima og miljø. Det er også derfor jeg tenker at SV og MDG er viktige. Så vil jeg også si noe om arbeidslinja. Jeg var ute og kritiserte Rødt for å si at arbeidslinja er moden for skraphaugen. Jeg mener at arbeid for alle er jobb nummer 1. Men man må være litt forsiktig med den retorikken som begynner å ligne på snillisme-debatten vi hadde for mange år siden. «Stå opp om morran», og den pekefingeren. De som ikke kan jobbe, de skal ha gode vilkår for å leve verdige liv. Det betyr ikke at man ikke skal kjøre en arbeidslinje. Absolutt ikke. Men den må ikke bli en fattigdomslinje, og det er vel egentlig det Rødt og SV har kritisert, at man har senka ytelsene så mye at det har blitt det. Der må regjeringa få ros for at de har høyna ytelsene. Samtidig hører jeg noen ord fra arbeidsministeren som jeg tenker man skal være forsiktig med. Å se pekefingeren og høre «stå opp om morran» er kanskje ikke det folk som er utenfor arbeidslivet trenger. Jeg kjenner ingen som ikke vil jobbe, men det er ikke alle som klarer det.

– Hvordan ser du for deg morgendagens samfunn?

– Et samfunn hvor det er like fint å jobbe som å danse. Jeg ser for meg at morgendagens samfunn må være et som tar tak i klimaspørsmålene vi har, som sørger for arbeid til alle, og et mer balansert forhold mellom jobb og fritid. Vi har masse teknologi som kommer og som kan brukes, og som frigjør en del arbeidskraft. Jeg skulle derfor ønske man nå kunne begynne å se på en gradvis nedtrapping av arbeidstiden, som det sto i LOs program i i hvert fall i alle årene jeg var der. Og et likestilt samfunn, hvor man kan jobbe like mye, og ha omsorg i heimen og delta i arbeidslivet på lik linje.

– Hvem ser du opp til, politisk?

– Jeg ser ikke opp til én person, jeg ser opp til de som står på, og som deltar i fellesskapet for at andre skal få det bedre. Det er det tusener på tusener i fagbevegelsen som gjør daglig, som tillitsvalgte eller som aktive samfunnsdeltakere.

Les også: Trond Giske: – Nei, det går jo ikke bra nok (+)

– Hvor får man oppnådd størst endringer? I et politisk parti, en fagforening eller i et demonstrasjonstog?

– Alt sammen må til. Fagbevegelse og parti er hver sin arm. Arbeiderpartiet ble stifta av fagforeningsfolk for at de skulle ha en politisk arm inn i kommunestyrer og storting. Så tenker jeg at demonstrasjonstog også er viktig, og det ser man særlig i denne forferdelige Palestinasaken. Der håper jeg, og kanskje tror, at bare opinionen blir sterk nok, vil USA finne ut at her blir de nødt til å snu. For det er USA som sitter med nøkkelen i denne konflikten. Jeg håper de møter sitt Waterloo der og, som de gjorde med Vietnam. Da ble opinionen MOT veldig sterk, og demonstrasjonene viktig. Man ser at det i USA blir mer og mer motstand. Alle som går i demonstrasjoner her hjemme hver eneste lørdag mot det som skjer i Palestina, de er med på å bygge den opinionen og dermed forandre verden.

– Hvordan er ditt forhold til arbeiderbevegelsen i dag?

– Nei, det ligger klippefast det! Jeg har førtiårsnåla fra NTL, og jeg har vel snart 40 års medlemskap i Ap, og der kommer jeg til å bli. Men jeg forbeholder meg retten til å kritisere partiet der jeg synes de er på ville veier. Slik dom i strømsaken. Det er viktig. Det blir sagt at etter valg skal det være arbeidsro, og foran et valg skal man ikke kritisere, for da vinner høyresiden fram. Men når i all verden skal man ha en politisk diskusjon da?

– Så. Går dette bra til slutt, tror du?

– Vi har gått gjennom kriser og krig før, og vi kommer ut av det. Jeg har med en fin sangstrofe på slutten av talen jeg skal holde 1. mai: «Vi har gått under faner og flagg på en lang vei fra natt imot dag. Hån og spott har vi tålt, men når styrke blir målt var vi sterkest – vi kjempet i lag»

Les også: Boligbobla vi snakker for lite om

Les også: Skrev bok om livet som fattig: – Lærte tidlig at det lønner seg å holde kjeft