Kvinner i spissen på urfolksfestival

Den chilenske rapperen Ana Tijoux, et av Latin-Amerikas fremste hiphop-ikon, og samiske Sofia Jannok fra Sverige, sto foran et regnvått, men entusiastisk publikum under årets festival.

– Vi har kommet til Nordpolen, uttrykte en begeistret Tijoux fra scenen. Innerst i Manndalen, rundt to timers kjøretur fra Tromsø, samlet i underkant av 8.000 mennesker seg til fem dager med debatter, konserter, forestillinger og utstillinger.

– For oss som er fra Latin-Amerika er det helt utrolig å møte hvite urfolk, men ved å komme hit forstår vi at kampen her og på vårt kontinent er den samme, delte Tijoux med publikum fra scenen.

Les også: Når stemningen er på topp, er Slottsfjell en drøm fra Disneyland

Retten til vann

Hun blir ofte omtalt som «Mapuchenes stemme». Mapuchene, en av urfolksgruppene fra det sørlige Chile, har kjempet i en årrekke for territorielle rettigheter. I Norge er de mest kjent for å ha gått til frontalangrep på Statoil. En konflikt om retten til vann har vært sentral siden selskapet SN Power etablerte seg på Mapuchenes territorium for snart ti år siden. I juni i år besøkte Mapuchene Norge. På et møte på Samisk hus krevde de en stans av Statoil og uttrykte frykt for det de mener vil ta livet av en urgammel kultur i et hellig område.

Tijoux har bemerket seg som en sterk støttespiller for Mapuchenes kamp. Flere av hennes låter henvender seg også til kvinners kamp for frigjøring, noe som kommer tydelig fram i låta «Antipatriarca» fra hennes siste plate.

Tijoux har vært forsøkt booket av andre norske festivaler, men det er ikke lett å få den chilenske rapperen til Norge. Det er andre gang hun spiller her til lands og publikum på Riddu Riddu sang med på versene om hvordan kjempe for kvinners rettigheter og plass i samfunnet:

«Jeg kan være familiens overhode, jeg kan jobbe, jeg kan være akademiker. Jeg kan være protagonisten i vår historie og den som driver kampen frem».

Tross den store geografiske avstanden mellom Norge og det søramerikanske landet Chile, kommuniserer Tijoux rett til hjertet av urfolksfestivalen, hvor nettopp kvinner er protagonistene og de som har drevet historien framover.

Les også: Slik husker vi Roskilde 2016

Stolthet

På festivalens siste dag kunne en sliten og svært fornøyd festivalsjef informere om et positivt regnskap. Riddu Riddu er i vekst, og viljen og styrken til å bevare egenarten i festivalen, samt utvikle den videre, er sterk i hele bygda.

– Festivalen har helt siden begynnelsen betydd enormt mye både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, understreker Trollvik. – For Manndalen har festivalen betydd at folk har fått tilbake sin samiske identitet. Her var språket nesten tapt, koftene var brent eller gjemt bort i skam. I dag er dette helt snudd på hodet.

Historien til festivalen begynte med en grillfest i 1991. Ungdommer i bygda begynte å ta opp tabubelagte tema som identitet og sine røtter. Hvorfor er det å være same forbundet med skam? Hvorfor blir ikke vår samiske bakgrunn snakket om, til tross for at samisk var morsmålet til våre besteforeldre?, var spørsmålene de stilte seg. Nå, 25 år etter, vrimler det av koftekledde samer fra hele Sapmi, samenes nasjon, rundt på festivalområdet.

Ut fra toppen av flere lavvoer siver røyk ut. Her kan man tre inn i en litt annen verden. I én sitter årets nordlige folk fra Taiwan rundt bålet. I en annen kokes det kaffe og rabarbrasuppe over ilden og utenfor nabolavvoen fremføres tradisjonell grønlandsk maskedans. Festivalens internasjonale rekkevidde synliggjøres både på og utenfor scenen. Her er det artister fra urfolksgrupper på Taiwan, fra Mongolia, Russland, Sverige, Grønland, Guatemala og Chile, og festivalpublikummere fra ulike steder i verden. Pågangen er stor, forteller Trollvik. – Det er så mange som kontakter oss og vil bidra. Det viser at det er et behov for møteplasser som Riddu Riddu, en festival hvor urfolkskunst, kultur og politisk kamp står i sentrum.

Urfolkskvinner

Kvinners deltakelse er uten tvil synlig og merkbar på Riddu Riddu. Både festivalsjefen og styreleder er kvinner, og gjennom festivalens 25 år lange historie har åtte av ti festivalledere vært kvinner.

Årets unge kunstner er den 25 år gamle Inga-Wiktoria Påve, og fire kvinnelige dansere fra det verdenskjente urfolksdansekompaniet Dancing Earth fra New Mexico i USA opptrådte sammen med to samiske dansere. En av festivalens mest populære arrangementer, de daglige intimkonsertene i det tradisjonelle teltet Yurta, var i år ved den kvinnelige artisten Namgar Lkhasaranova fra Buratia i den sørlige delen av Sibir.

– Årsaken? Jeg tror mye av grunnen finnes i kvinners viktige deltakelse innenfor urfolkskamp. Vi har en sterk deltakelse i våre lokale samfunn og dermed blir det også synlig når vi lager en kulturell festival.

Men, Trollvik understreker at Riddu Riddu er for alle. Festivalen selv gjør ikke noe spesielt nummer ut av det som må være rett og slett revolusjonært innenfor et tradisjonelt mannsdominert Festival-Norge.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Øko-aktivist

Da Sofia Jannok begynte å joike som barn sammen med ei venninne, var det kun menn som drev med samisk musikk og kunst.

– I dag er det annerledes, forteller en engasjert Jannok før hun skal gå på scenen siste festivaldag.

Jannok har ved siden av familiereindrifta alltid spilt musikk, og de siste årene har hun vokst fram som en av de største samiske artistene og en sentral formidler av samisk kultur og kamp. Hun har vært på Riddu Riddu flere ganger og festivalleder Karoline Trollvik bemerker at det alltid knyttes store forventninger til hennes konserter, både til det musikalske, men også budskapet hun bringer med i musikken.

– Hun er blitt stadig mer politisk i sine tekster, og er en viktig aktivist for samiske rettigheter i Sverige.

Under klimaforhandlingene i Paris, deltok Jannok i store demonstrasjoner sammen med urfolk fra hele verden. På hjemmebane har hun vært aktiv i rettsprosessen fra den samiske byen Girjas i tvisten mellom staten og samene om retten til jakt og fiske. Sverige er et av få land som ennå ikke har signert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Konvensjonen kom i 1989 og er et viktig verktøy for urfolk verden over for å beskytte sine tradisjonelle territorier. Frontene har vært steile mellom stat og urfolk, Girjas-saken fikk mye oppmerksomhet og samene vant til slutt fram. Da dommen falt, satt reineieren og vokalisten Jannok i rettslokalene.

Synger på engelsk

Hennes politiske engasjement har også vært med å utvikle musikken. Fra å synge på sitt eget morsmål, har Jannok på siste plate gått over til å synge på svensk og engelsk. Hun forklarer det med at hun ønsker at flere skal forstå det politiske budskapet i tekstene, viktigheten av samenes territorielle rettigheter og anerkjennelse av de grove overgrepene som er gjort mot det samiske folk – som fortsatt foregår i dag.

– Når jeg synger på samisk, så vet jeg at samer forstår, men jeg behøver ikke forklare samenes historie og kamp til samer. Jeg synger på majoritetsspråk fordi maktens menn trenger å forstå.

– Vi har alltid vært her og vi er her fremdeles, sier Jannok til publikummet sitt, først på samisk, så på engelsk og løfter det samiske flagget.

Det naturlige valget av to kvinnelige headlinere på festivalen forklares av Trollvik nettopp med de sterke kvinnelige politiske røstene som i dag finnes innenfor urfolkskamp. – De siste årene har kvinner tatt viktige roller i kampen for urfolksrettigheter, og det er en drøm for oss å kunne presentere to så viktige formidlere som Tijox og Jannok på festivalscenen vår.

Følg Dagsavisen på

[ Facebook ]

og

[ Twitter ]

!