Slottsfjellfølelsen

Da Karpe Diem avsluttet den fire dager lange festen på Slottsfjellet lørdag kveld, sto samtlige publikummere som sild i tønne til langt opp på haugen. Men ikke alle med betalt billett klarte å komme seg til bunnen av bakken en gang.

«Æ har bare sittet på festivalcampen. Æ kom meg aldri derfra.» Stort sett halve campen kom seg absolutt ingen steder, skal vi tro min nye kjenning fra Bodø som står og shoter espresso på togstasjonen søndag ettermiddag. En skal ikke undervurdere et godt campmiljø. Kaffehusenes møteplass for dannet prat er som kjent død. Det er på festivalcamp at folk møtes til diskusjon – på tvers av blå skjorter og mokasiner, Urban-uniformer (les: Adidas-jakker, olashorts og fletter), snidda skaller, terrengsko og oppklipte vester. På tvers av musikalsk smak. Mellom øl-brett og vodka Red bull. Det er her man bonder over hvor man kommer fra – eller ikke kommer fra. Eller diskuterer om Bring Me The Horizon og The 1975 er noe kommersielt piss eller ei - i takt med promillen. Og skulle man ikke komme seg på konserten, så har man vel alltids hørt på musikken, fra en boomblaster, eller iPhone med høyttalere.

Les også: Slik husker vi Roskilde 2016

På mange måter kan man si at Slottsfjell speiler den gemene hop av nordmenn: Det er mye vors i båt og camp før den jevne festivalgåer får krøket seg krakilsk opp til området, tidligst i sekstiden. Det er sjeldent at en konsert på Kongescenen har særlig mange publikummere før den tid, men også da kan det være lunken stemning. Kvelertak-konserten var en slik opplevelse. Jeg har hatt lignende erfaringer fra Slottsfjellet tidligere, som da de forholdsvis store bandene Rival Sons og Wolfmother spilte på samme scene fire år tilbake (førstnevnte var i år «nedgradert» til Kastellscenen).

Men når publikum er til stede, er det ofte en storslott (tok du den?) følelse å stå i havet av bouncende armer. At Action Bronson – ikke overraskende – ikke kom seg på flyet og måtte kansellere sin oppvisning, og Arif, Unge Ferrari og Philip Emilio steppet inn, skapte det alt annet enn dårlige reaksjoner. «Jeg synes egentlig dette var mye bedre», overhørte jeg bak meg. Det er mye folkelig stemning, og kontrastene i publikum er store. Det er sånn det budre være hele tiden.

Camp- og båt-vorsinga setter dessverre litt for mye preg på konserttilværelsen som vitner om høy og tidlig promille og dennes påfølgende rastløshet. Den der påstanden om at ungdom i dag er så streite at de ikke drikker en gang, kan fort avskrelles. For det brede laget av folket er ofte gladere i å prate og drikke, enn å følge med på selve konserten. Det speiles i publikum, noe som kan sies å være symptom på vår tid: Folk har ikke tålmodighet til å stå opp og ned og bare lytte, men må stimuleres.

Er det ikke en dramaturgisk takeoff, eller et sceneshow i form av glitter, pyro- eller røyksprut, blir folk urolige. Det er for mye biller i blodet. Noen finner det altfor ofte nødvendig å danne liksom-moshpits, og jenka-rekke på konserter som Todd Terje, mens man venter på den ene låta man har hørt om. Og noen finner det altfor ofte nødvendig å gaule til White Stripes’ «Seven Nation Army», hvis hook har blitt drept og demonisert av fotball-EM (takk, fotball-EM). Rastløsheten kanaliseres for sjeldent på den måten man kanskje ville håpet – at den skjer i samsvar med musikken. Det er litt som om folk ikke lytter med øra, men med øynene i stedet. På gøy og på vondt.

Kontrasten i publikumspennet sees tydeligere når man når toppen av fjellet, der det oftere er litt roligere - ikke nødvendigvis i lydnivå - men i antall folk og deres atferd. Publikum her virker eldre enn festivalens gjennomsnittsalder. Få går på deg, med andre ord (så lenge du ikke er der mens BMTH eller Sondre Justad spiller).

De mest interessante bookingene er absolutt ikke headlinerne i år, men publikum flest er heller ikke her for disse konsertopplevelsene alene, og jeg nyter de litt for mange kvadratmeterne jeg har på konserter som The Thurston Moore Group og Ondt Blod. Det svir litt å se at flere trives ved områdene som tilbyr alt annet enn musikk, som foodtruckene, og rundt stand-up-scenen. Men dette vil folk også ha.

Slottsfjells brede appell trekker også folk som vanligvis ikke ville oppsøkt en festival, til å kanskje ville bli mer nysgjerrige. Jeg husker spesielt en fyr jeg møtte på Slottsfjell fra noen år tilbake, med tribals, sykkelbriller og bermuda-shorts på Kaizers Orchestra. Han kom egentlig kun for å se Seigmenn, og hadde ikke hørt om noe særlig annet. Men snubla over denne konserten. Han ble brått helt i ekstase. Dette var helt over evne. Snart hadde han også løfta ei jente på skuldra. Dette var det beste han hadde opplevd.

Torsdag så jeg jaggu en lignende fyr i bermuda-shorts, med tribals og sykkelbriller under Danko Jones-konserten ved Kastellscenen på toppen av fjellet. Var det den samme fyren? Hadde han fått smaken på mer livemusikk? (Seigmenn spilte jo også i år.)

Mye av festivalopplevelsen ligger i det å møte nye folk, på tvers av våre kulturelle barrierer. Folk flest er så mye mer åpne og mottakelige for nye inntrykk på festival. Og derfor er kanskje noen av de viktigste samlingspunktene våre, nettopp festivaler, som Slottsfjell. Det betyr ikke at man må neglisjere musikkopplevelsene. Å tilrettelegge litt mer for dette, og å satse på en bredere aldersgruppe, uten å måtte utvide programmet, men som eksempelvis lokker flere eldre og mer musikkinteresserte til fjellet, er kanskje ikke så dumt?

«Angrer du på at du ikke så noen konserter?» spør jeg bodøværingen som aldri kom seg ut av campingområdet, men som derimot presterte å komme seg til Sandefjord natt til søndag, ta en øl, sove på hotell og konkludere med at Sandefjord er et kjipt sted – for så å komme tilbake på campen, og oppdage at alle hadde reist.

«Nei. Det e campen som e artigast», konkluderer han. «Det e jo så god stæmning, vet du. Det e noe med den miksen av dæm som e blodfans, som spiller musikken til dæm de skal på konserter tel, og dæm som bare vil treffe folk og ha en bra fest.»

Vi snakker litt om campliv på festival generelt. Og denne «dørstokkmila» på camp. Torget surrer inn på Tønsberg stasjon, og den store massen av stressede sekker og telt moser seg inn der det finnes åpninger. Brått skilles jeg og bodøværingen med blomster-skjorta. Jeg humper ned ved en gammel dame med strikketøy i stillevogna. Konduktøren sier over anlegget at det er så kjekt å se så mye flott ungdom ta toget. Det er Slottsfjell game over.

Forresten: Slottsfjell egner seg ikke så godt til Pokémon GO. Som en kompis av meg sa: Jeg gikk i bakken på Dårlig Vane-konserten da de spilte «Gikk i Bakken».

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]