Finstemt sorgdrama fra Wenders

I dag, 18. november, er det endelig norsk førpremiere på Wim Wenders og Bjørn Olaf Johannessens Hollywoodfilm «Every Thing Will Be Fine». Her er dagsavisens anmeldelse, først publisert 10. februar i år.

4

DRAMA

«Every Thing Will Be Fine»

BERLIN (Dagsavisen): Med et finstemt manus av norske Bjørn Olaf Johannessen, har den tyske regissøren bak filmer som «Paris Texas» og «Der Himmel Über Berlin» laget en film som føles som en lavmælt berøring. Likevel sitter gjenklangen i kroppen i lang tid etterpå. Wenders eier fra før av ikke de største faktene, og her toner han ned både tempo og dramatikk ytterligere i en historie om en ulykke og dens etterdønninger. Tematikkens vekt vil gjøre at mange kan oppfatte filmen som både krevende og melodramatisk, uten at den egentlig er noen av delene. At Wenders har valgt å lage filmen i 3D, bringer i motsetning til hans banebrytende «Pina» og arkitekturserien i «Cathedrals Of Culture» lite inn i bildene. Filmens mange lag dannes først og fremst i Johannessens historie.

LES OGSÅ: Dagsavisens intervju med Wim Wenders: Fantastisk å se filmen ta form

LES OGSÅ: Hovedrolleinnehaver James Franco: Jeg elsket Johannessens manus

«Every Thing Will Be Fine» er innspilt i Canada og har utover manus også norsk medprodusent (Maria Ekerhovd i Mer Film), norske penger og plettfritt teknisk etterarbeid. Også Sverige er involvert, og Peter Stormare dukker kuriøst nok opp i en birolle, men det er Franco som svever over filmen som var han i en evig skjærsild. Rachel McAdams og Charlotte Gainsbourg har mest å spille på i Tomas' randsone. Gainsbourgs rollefigur er fascinerende, og kunne med fordel blitt bedre utbygd, men hun stjeler rått hver scene hun er med i. Franco er som en lukket bok, og det blir noe sløvt endimensjonalt over han i filmens løse midtparti før ubehaget og en viss spenning skrus mot de uunngåelige konfrontasjonene mot slutten. I andre scener er rollefigurens numne lamhet imponerende framstilt med nærmest umerkelige fakter, og her viser Franco sin unike evne til å bære en hel films tematikk. Kanskje får han litt for god hjelp av strykerne til Alexandre Desplat («The Imitation Game»).

Wenders har de siste årene imponert vel så mye som dokumentarfilmskaper med «Buena Vista Social Club» og 3D-dansefilmen «Pina», som spillefilmregissør. «Every Thing Will Be Fine» føyer seg tross enkelte svakheter inn blant hans beste fiksjonsøyeblikk. En kunstfilm som dveler tungt i en alvorlig og sanselig tematikk, og som ikke minst til fulle viser hans maleriske fingeravtrykk og presise bruk av visuelle rammer i en regi som forsterker historiens mangefasetterte tekstur, der handlingen spenner over år, hverdagssituasjoner og den tiden og de detaljene det tar å hele sår som ikke er synlige. Den som er villig til å la seg lede inn denne prosessen av Johannessens manus, som er gjenkjennelig, fattbart og langt rikere på fornemmelser og antydninger enn på egentlig handlingsdriv, vil få mye ut av "Every Thing Will Be Fine". Ikke dermed sagt at alt vil bli fint.

Filmen har verdenspremiere under Filmfestivalen i Berlin. Norsk kinopremiere er ikke bestemt.