ROMAN
Rune Christiansen
«Fanny og mysteriet i den sørgende skogen»
Oktober
Han er ikke like inntakende og mykt melankolsk som han var i «Ensomheten i Lydia Ernemanns liv» fra 2014. Han byr på et større mørke, flere mothaker og er om mulig mer billedrik og stilistisk raffinert enn noen gang i «Fanny og mysteriet i den sørgende skogen».
Fanny er en 17 år gammel jente som plutselig blir foreldreløs etter en bilulykke. Hun får lov til å fortsette å bo i barndomshjemmet, et gammelt hus på bygda. Romanen drives ikke framover av noe plot, sånn sett er det en typisk Rune Christiansen roman. Den er snarere en spennende vekselsang der beskrivelsen av de trivielle hverdagssyslene veksler med overraskende og undrende refleksjoner over liv og død. Den anonyme fortelleren bringer også inn poetiske drømmesekvenser og et lite eventyr. Kort sagt, Rune Christiansen viser seg fram i sin beste skreddersydde språkdrakt.
«Månedene gikk, men sorgen fulgte henne, som øyenfargen, den skjeve nesen og formen på fingrene» heter det i det innledende kapitlet, men andre følelser og stemninger kan plutselig fortrenge sorgen, drive den tilbake. Som når hun får et oppdrag av presten i bygda, Tobias Alm, som foreslår at hun en gang i uka skal hjelpe til i kirken. Enkle gjøremål som fort blir gode rutiner. «Fra hun la fra seg hodetelefonene og parkasen på stolen i sakristiet til hun syklet hjemover etter endt oppdrag, var hun i likevekt, for en stund var alt som tynget henne, vekk». Eller «Hun skulle overvinne sin egen hukommelse. Som om minnene var skrot, utbrukte leker, tingester».
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Etter hvert utvikles et vennskap med presten. Fanny treffer også tilfeldig på en ung kvinne som hun raskt får nærhet og kjærlighet til. Og hun drømmer om Janos, den kjekke gutten på pulten foran henne i klasserommet.
Det er situasjonsbeskrivelsene og stemningene som Rune Christiansen skaper i språket, som er drivet i romanen. En metode som gir rom for leseren til undring og refleksjon. Som ofte tidligere spiller han også på det metalitterære. Her er innslag fra fransk litteratur og henvisninger til fransk kunstfilm. Ikke overraskende. Rune Christiansen har selv fortalt med entusiasme om sin sans for film i intervjuboka «Lykke og eksil» av Miriam Stendal Boulos.
Når Fanny opplever et nytt og tragisk dødsfall, ender hun selv på sykehuset. Hun er tydelig traumatisert, og forfatteren har valgt å bruke noen drømmelignende scener der Fanny vandrer i underverdenen for å sette ord på denne opplevelsen. Kanskje er denne delen av romanen noe av det beste i boka fordi den så klart viser Rune Christiansens evne til å blande hverdagsscener og det trivielle med det drømmeaktige og eksistensielt gåtefulle.
Man kan ikke unnlate å tenke på Dante som gikk seg vill i den mørke skogen på vandring gjennom de tre dødsriker. Det holder med et kort lite besøk for den forvillede Fanny. Slik forfatteren benevner kapitlet: «På sykehuset sammenlignet hun prøvelsene hun hadde vært gjennom, med en nedstigning til underverdenen».
Men det er håp i vente på den andre siden, et håp som ligger i ikke å overse noe, ikke den minste ting. Ikke et håndtrykk, ikke et mildt blikk. Slik puster denne mangefasetterte og stilistisk vakre romanen ut i en slags lettelse over at det finnes ømhet i verden.
Så kan man bare ønske at den oppmerksomhet som ble Rune Christiansen til del med hans forrige roman, også må tilflyte denne nye som er enda et hakk bedre.
Portrett: - Konkursen var en fallitt. Vi eide ingenting. Så da havna vi i Hokksund. Det var traumatisk.