Arbeiderklasseguttens dragning mot paddehatter

Det gir mening når toget snor seg opp fra Oslofjorden til Buskeruds innland og Rune Christiansen venter på perrongen på Vestfossen stasjon, forfatteren som 23 år gammel debuterte med diktsamlingen «Hvor toget forlater havet». Kanskje ville det gitt mer mening å ta bilen, da det må være få som har funnet mer poesi i diverse motoriserte kjøretøy. Bare ved å bla i én av de ti diktsamlingene finner vi radiobiler, en brun Citroën, en vraka Renault og en sølvfarga racerbil. Men under dette besøket til Brageprisvinnerens hjem skal vi få vite at bilelskeren ikke har lappen.

Det han har, er et hus fra trettiåra hvor han har bodd siden 2002 med forfatteren Mona Høvring. Når vi går gjennom den gamle sagbruksbyen blir det tydelig at 2000-tallets kulturbaserte byutvikling har fått virke også her. Nedlagte fabrikker har gjenoppstått som gallerier, i såkalte historiske omgivelser har man anlagt en opplevelseshage med skulpturer og nede ved brygga ser vi MS Eikern som tilbyr charterturer, bluescruise og ikke minst rekecruise der du ifølge brosjyren kan spise så mye reker du orker.

– Da vi kom hit var byen prega av tomme butikklokaler og knuste vinduer. Nå blomstrer det her, sier Christiansen om byen med 3.000 innbyggere, en knapp times kjøretur fra Oslo der han bodde før.

– Da var jeg oftere på forlaget og spiste lunsj og skravla, og hver onsdag møtte jeg Per Petterson der vi, som han sa, snakka butikk. Men jeg har hatt behov for å bo utafor det pulserende livet, vekk fra der konsensus skapes. Og jeg liker industriområder.

Han leder an til Vestfossen Kunstlaboratorium, kanskje mest kjent gjennom direktøren Morten Viskum som skapte overskrifter ved å lage kunst av rotteunger og å male med en avkappet hånd fra et lik. Men slike groteske elementer er ikke å se i kafeen på den gamle cellulosefabrikken, der lilla orkideer er plassert på hvert bord. Christiansen liker seg her.

– Det at det er en fabrikk, med ting jeg kjenner fra barndommen, ekkoet i rommet, gulvet, veggene, harde og kontante omgivelser, men for meg innbydende og trygge.

– Og orkideer?

– Jeg har aldri vært en orkidémann. Men det plager meg ikke.

En naturens mann er han like fullt, i den forstand at vegetasjon og vær stadig gjør inntrykk på ham, og preger bøkene i like stor grad som biler, tog og andre industrielle oppfinnelser. I hans seineste utgivelse – romanen «Ensomheten i Lydia Ernemanns liv» – følger vi den svenske dyrlegen Lydia gjennom en hverdag fylt av dempet dramatikk – arbeidet med sin rutine og livredning, en forelskelse, foreldrenes død, en fødsel. En stor del av boksidene er viet Lydias hage, kulturlandskapet i bygda og den ville naturen. Men også her bryter et kjøretøy inn i idyllen.

– Jeg ville ha mye natur, men uten klassiske skildringer av vakre ting. Jeg ville ha konkrete, upoetiserte omgivelser, det rurale, grøfter, gjørme, tistler og paddehatter. Det er dette jeg finner skjønt. Lydia går en tur og hører det hun tror er en fugl, men så er det plutselig en traktor nede på jordet som utraderer det. Det er fascinasjonen min for å la ting i verden virke på hverandre.

Med denne Brageprisvinnende romanen fra 2014 – Christiansens attende bok – fikk han brått en større leserskare.

– Jeg har aldri hatt mange lesere, og det har aldri vært noen drivkraft. Men det er fantastisk hvordan lesere har brakt Lydia-romanen rundt ved å anbefale den for hverandre.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Christiansen hilser og småprater med dem som kommer innom kafeen, og når vi beveger oss gjennom gågata i retning av der han bor, spør jeg om den anerkjente – men ikke fullt så kjente – forfatteren blir gjenkjent i byen.

– Det hender. Folk jeg ikke veit hvem er, kan rope: «Jeg så rei på TV. Det var bra.»

Vel framme ved forfatterparets hjem peker Christiansen mot en dør over garasjen.

– Jeg har pleid å ha kontor i kott og små skap. Nå kan jeg låse meg ut, gå fem meter og inn hit, det er luksus.

I det store arbeidsrommet er en TV omgitt av hyller fylt til randen med filmer. Christiansens samling på 6.000 filmer rommer alt fra brødrene Lumière og japansk stumfilm til spagettiwestern og Tom og Jerry. Skrivebordet opptar langt mindre plass enn romaskinen ved siden av sofaen. Utafor vinduene går jernbanen, og iblant passerer Christiansen sitt eget kontor idet han tar toget østover mot barndommens forstad – bare for å vandre rundt. Flere av bøkene er lagt til utenlandske byer som Glasgow og Göteborg, men han har uttalt at det i alt han skriver, finnes en kobling tilbake til oppveksten på Østerås i Bærum.

– Hele området, geografien der, sitter så i. Jeg har veldig mange gode minner derfra. Og fra jeg var rundt åtte år, ble jeg veldig opptatt av død og undergang og fare. Det var nok gutteangst, men skyldtes også reelle ting. Jeg så en mann bli påkjørt, og farfaren min kollapset på vei hjem fra butikken med sitt fjerde hjerteinfarkt. Hendelser som gjorde meg bevisst på at ting veldig fort kan forsvinne.

– En blanding av gode minner og dødsbevissthet?

– Ja, det er en underlig kombinasjon å dra med seg, som har preget alt jeg har skrevet. Den fundamentale erkjennelsen av at ting kan smuldre og gå til helvete når som helst, og samtidig et forsøk på å holde fast ved ting. Jeg prøver å la både menneskesynet mitt; det å være i verden sammen med andre, og klassebevisstheten min overleve i tekstene.

– Hvordan henger dødsbevissthet sammen med klassespørsmål?

– Jeg husker at faren min kom hjem til blokkleiligheten fra fabrikken i Sandvika med lønningskonvolutten. Bevisstheten om at også det å være arbeidstaker kunne opphøre – du kan få sparken. Det var en del av nyhetsbildet, og fedrene til folk jeg kjente ble brått arbeidsledige.

Christiansens far rakk aldri å få sparken noe sted. Han var en selvstendig eventyrer som en dag fant opp en måte å produsere permer i hel plast. Sprøytestøpemaskiner ble hentet fra Øst-Tyskland, en fabrikk ble bygget i Alvdal og familien på fem flyttet fra Østerås til Østerdalen. Christiansen kunne legge sine første skriblerier inn i ringpermer produsert av faren. Men så gikk bedriften konkurs.

– Det var en fallitt, som Bjørnson snakker om. Da eide vi ingenting. Så da havna vi i Hokksund. Det var traumatisk. Året var 1979, og vi flytta inn i et billig kråkereir med utedo, uten varmtvann. Jeg fortsatte å jobbe på fabrikk for å skaffe lommepenger. Det monotone arbeidet var ikke noe jeg likte, men jeg hadde en bevissthet om klassen jeg tilhørte og det var også et sted å drømme seg bort, sier Christiansen – som i romanen «Fraværet av musikk» beskriver hvordan pausene på fabrikken i Alvdal ble tilbrakt liggende på sekker med plastpellets, mens han leste Jorge Luis Borges’ roman «Labyrinter». Den hadde han reddet ut fra askehaugen etter at skolebiblioteket brant.

– For meg har klassereise aldri vært å stige i gradene sosialt, det er ikke en karriere. For meg har klassereise alltid vært å skaffe meg kunnskap, men fortsette å være en arbeiderklassegutt. Men jeg ville være det med litteraturen. Det å virkelig bli glad i å lese litteratur er nesten som en legning. Det er det du tiltrekkes av, det som utvikler deg, det som blir deg, rett og slett. Å lese var min utdanning.

Etter videregående studerte Christiansen nordisk, men ga seg etter ett år. Han ville skrive.

– Jeg visste at det var den eneste sjansen jeg hadde. Jeg så ikke for meg noe yrkesvalg som kunne friste. Jeg tenkte at nå skal jeg bort, et sted jeg kan gå rundt og et sted jeg kan skrive. Sommeren etter jeg hadde fylt 22 år dro jeg på loffen i Skåne. Jeg hadde med en blokk og det jeg klarte å bære av bøker i en bag. Det å bevege seg i et landskap på den måten, sove på en benk eller i en åker. Jeg husker jeg våknet i en åker i Skåne og tenkte: Når er det de kjører rundt med disse treskemaskinene? De ville ikke ha sett meg.

– Var det dødsbevisstheten?

– Ja, og jeg ville virkelig ikke dø før den første boka var ferdig skrevet.

Det var på loffen i Skåne at Christiansen skrev sin første bok. Utgivelsen av «Hvor toget forlater havet» i 1986 ble av Aftenpostens anmelder kalt en sensasjon, og uvanlig nok for en diktsamling ble den trykket i et nytt opplag. Da var han 23 år. På hvilken måte er det annerledes å gi ut bøker nå som han er 53, og hans neste utgivelse vil bli den nittende i rekka?

– Jeg skal ikke late som om tretti års skriveerfaring ikke spiller noen rolle. Men for hver bok prøver jeg å slå i stykker forfatterskapet ved å gjøre noe nytt. Å holde litt fast ved det usikre, det forsøksvise, å gå inn i litt dårlig opplyste rom med lommelykt hver gang. Det er kanskje derfor jeg leser alle debutanter hvert år.

Det er et visst spenn fra romandebuten «Hvalene i Glasgow» fra 1990 til hans seineste roman om den arbeidsomme Lydia. For eksempel står de lange samtalene paret i den første har om film, bøker og kjærlighet i stor kontrast til Lydias ordknapphet, der det er innblikk i arbeidet og i tankeverdenen hennes som lar oss bli kjent med henne. Mellom disse utgivelsene finner vi romaner og diktsamlinger påvirket av nybølgefilm og musikaler, selvbiografi og aforismer, og ofte med lån og sitater fra forfattere Christiansen setter høyt, som den franske nobelprisvinneren J.M.G. Le Clézio.

– Jeg skriver bøker som springer ut av det livet jeg til enhver tid lever. Ikke nødvendigvis i selvbiografisk forstand, men tankegodset, nederlagene, katastrofene, oppturene. Jeg vil at litteraturen skal henge sammen med en slags livsutvikling, og da vil jeg ikke være den samme som jeg var da jeg var tjue; det ville jeg heller ikke da jeg var tretti. Derfor er det store kast, selv om mange kan gjenkjenne ting, det er en heisekran her og et pappkrus der.

For selv om bøkene byr på variasjoner, er visse ting umiskjennelig «christianske». Igjen og igjen ser vi arbeiderklasseguttens fascinasjon både for natur og for menneskeskapte materialer og konstruksjoner – som i en besnærende likhet med naturen også lever sitt eget liv. Som i diktsamlingen AntiCamera: «Utafor fabrikken (i det øyeblikket da regnet bøyer av) gløder og skjelver det i en gul presenning.» Og i hans forrige diktsamling kan vi lese: «En sky og en bølge – umulig å ikke henfalle til artikulasjoner.» Fins det noen grense for hva som ikke inspirerer ham?

– Nei, det er nok ingenting som ikke kan sette ting i sving og som jeg ikke får lyst til å ta inn i tekstene. Men ferdig estetiserte ting som henger sammen med tradisjonelle idealer om hva som er pent, de gjør ingenting med meg. Gjenstander i verden, som tankskip og presenninger, er så frigjort fra det kunstferdige. Og jeg tror jeg er en av de aller første som bruker ordene diskotek og speilkule i en diktsamling.

Bagateller og småtterier, som han kaller det, er ord vi forbinder med noe uviktig. Men for Christiansen kan en tilsølt duk, en gummistrikk eller en bensinstasjon være breddfulle av betydning.

– Hvis jeg ikke tidlig i livet hadde klart å la disse tingene – spilloljetanken, presenninga, betonggulvet – få en verdi, da hadde jeg tapt, fordi dette var mine omgivelser. Bare det å vokse opp i fattigdom i vår tid ... Hvis lengselen etter penger hadde vært en drivkraft i meg, ville jeg vært en annen. Så hvordan gjør jeg det når dette er mine begrensninger? Jeg måtte omfavne det og prøve å fylle det med betydning.

1. mai på Vestfossen er visst ikke noe tull. Her står kommunistene mot storbøndene den dag i dag, ifølge ham vi besøker. Han heiser flagget, men har ikke for vane å gå i toget. Som nittenårig fabrikkarbeider er ikke Christiansen vanskelig å plassere i klassehierarkiet. Men hvilken klasse tilhører en forfatter? Et yrke som utøves av både blakke og bemidlede, der disse betegnelsene over tid kan gjelde én og samme person, der de færreste finner mening i å regne på timelønna, eller selger særlig med bøker eller vinner en lukrativ pris. En gruppe som har erstattet gutta på gølvet med sine skriveplasser i diverse industribygg? Hvor hører forfatteryrket hjemme? Christiansen er ikke sikker.

– Men jeg tenker at jeg som forfatter har en identitet som ligger i skjæringspunktet mellom det fysiske arbeidet og leserens arbeid. Å skrive er en skapende situasjon, men jeg tenker veldig sjelden at jeg sitter og skaper kunst. Jeg er på fabrikken, i smia og hos den lesende. I alt dette ligger det fantasifull og vidløftig tenkning, men også en rasjonalitet: Hvordan blir dette møbelet best mulig, hvordan blir denne hesteskoen godt tilpassa hesten? Å skrive er et konkret arbeid. Det er klart det er et enormt rom for refleksjonen og intellektet, men det henger sammen med det konkrete håndverket.

[ Les flere av Dagsavisens helgeportretter her! ]

Christiansen går inn på kjøkkenet for å gjøre noe annet konkret. Matlaging er egentlig ikke noe han liker, men nå går han i gang med en squashomelett med urter fra hagen. Utafor vinduet gir bare et par gule valmuer farge til bedet, de øvrige plantene er jordbær og urter, og ugresset på gårdsplassen viser seg ved nærmere ettersyn å være vilter oregano.

– Det er Mona som holder på med det der, sier Christiansen, men når han setter vannmugga på stuebordet har han lagt oppi noen blader mynte. Mona Høvring har også både romaner og diktsamlinger bak seg, og paret pleier å lese hverandres manus underveis.

– I skrivefasen har jeg ikke behov for ros, sånn «min kone elsker det jeg skriver». Jeg vil ha juling. Vi er strenge når vi leser hverandre, og det hender vi må gå oss en tur alene, altså.

Christiansen løfter omeletten bort fra plata mens han snakker om fotball, tennis og Formel 1. Om fascinasjonen for biler, fart og funksjonalitet, det motoriserte århundret han ble født inn i, der en tenker som Roland Barthes kunne skrive et essay om Citroën DS. Plutselig lyser han opp. Han smetter bort til vinduet, og på veien har han plukket med seg en svart tingest.

– Er ikke den kul?

Tingesten viser seg å være en fjernkontroll. Garasjedøra glir langsomt opp. For garasjen under Christiansens arbeidsrom står ikke tom, selv om bilentusiasten altså ikke kan kjøre.

– Det er bilen til Helgenen!

Jommen. Det er ikke vanskelig å se for seg Roger Moore rette revolverløpet mot oss, sittende henslengt på den elegante, skinnende fronten på en Volvo P1800 fra 1968. Og å sitte på den, mens den står i ro, er vel alt hva Rune Christiansen også kan gjøre nå som dama er utenbys. Hvorfor har han ikke lappen?

– Jeg tok teorien, men så tenkte jeg alle i verden kan ikke ha bil. Jeg har jo vært opptatt av miljø. Det var den hederlige forklaringen. Den andre er at jeg er så glad i gamle biler at hvis jeg hadde hatt lappen så hadde alt jeg har av skarve økonomi gått med til det.

I den lille boka «Utelatelsen» finner vi setningen «hadde aldri trodd på noen gud, men man kunne jo saktens håpe». Og under en konfirmasjon i den til dels selvbiografiske «Fraværet av musikk», kaster hovedpersonen barnetroen fra seg idet han nærmest kaster opp oblaten ved alteret. I lys av dette er Christiansens medlemskap i Framtiden i våre hender i liten grad tuftet på framtidstro.

– Man kan godt være idealistisk og tro at vi klarer å snu utviklinga, men det klarer jeg ikke å tro på. Overlatt til menneskene er vi på vei mot en katastrofal utgang. Det eneste som kan redde oss er noe annet enn oss selv. Jeg er ikke sikker på om jeg klarer å tro på noe jeg kaller Gud, men jeg ønsker det.

Til tross for fraværet av gudstro, mangler altså ikke forfatterskapet en nærmest sakral bejubling av naturfenomener og ting. Hvordan henger det sammen?

– Jeg må prøve å finne verdi og mening og hensikt i verden, og en av de dypeste meningene for meg er å holde fast ved den. Å akseptere at verden består av mer smått enn stort. Å holde ut verdens død og tap, det gir mening.

– Hjelper det da å benevne ting? Anleggsmaskinen, øyenstikkeren, tulipanen ...

– Ja. Gjennom litteraturen prøver jeg å ta vare på og gi liv til etterlatenskaper, ting som er av verdi for meg, peke på det jeg syns er virkelig og vondt og skjønt. Det er iakttakelser av omgivelsene som leseren kanskje kan finne i sitt eget liv.

– Når Knut Hamsun snakket om hvor genial han var, viste han til sin inntrykksømhet – hvordan han var særlig følsom overfor det å ta inn verden og sannheten om den. Uten å være like høy på pæra, kjenner du deg igjen i det å være særlig åpen for inntrykk?

– Det er virkelig en av mine problematiske sider, at jeg er skrudd på hele tida. Både i hverdagen og når det gjelder skrivinga er jeg veldig vaktsom. Det er på godt og vondt. Og etter at jeg fikk barn bekymrer jeg meg veldig lett.

– Blir du sliten?

– Ja.

– Hva gjør du da?

– Hvis jeg har tid ser jeg noe som senker skuldrene og tar meg bort, gamle westernfilmer eller komedier, underholdningsfilm og lette tv-serier fra 50- og 60-tallet. Jeg kan få en veldig ro av å ta inn det litt sånn intravenøst. Jeg har stor respekt for sånne filmer og serier, altså. Jeg er høyt og lavt. Alt kan ha en verdi og man må stille seg åpen: hva er viktig for meg? Jo, det er Tintin, og noe underlig som ingen andre ser, som en stein man fant en gang, eller en kongle. Jeg prøver jo så godt jeg kan å ha et godt liv. Det er en heldagsjobb, og det er umulig, men man kan få et glimt av det.

– Hva er et godt liv?

– Ro. Nære, gode venner. Å få tid til å skrive videre, være i verden med det. De siste åra har jeg tenkt at et rolig liv kan være fullt av energi, jeg brenner jo for ting. Men kanskje et liv med fravær av bekymringer. Dét er et godt liv.

Fem favoritter

Musikk: Hareton Salvanini – S.P. 73 (1973).

Film: Apu-trilogien 1955–1959 (Satyajit Ray).

Litteratur: Jean Giraudoux – «La Guerre de Troie N'Aura Pas Lieu», skuespill fra 1935 (norsk tittel: «Det blir ingen Trojanerkrig»)

Mat: Torsk på flatbrød med kalamata-oliven og litt godt smør.

Sted: Tynset eller Canterbury