ROMAN
Rune Christiansen
«Ensomheten i Lydia Ernemans liv»
Oktober
Med «Ensomheten i Lydia Ernemans liv» har Rune Christiansen fra Vestfossen skrevet sin åttende roman, og opplagt en av sine beste. På mange måter er dette en typisk Rune Christiansen-bok, der undersøkelsen av menneskets eksistensielle vilkår står sentralt.
Overraskende nok er dette blitt en pageturner av en bok, selv om det på handlingsplanet skjer svært lite. Romanen er skrevet med en letthet som er forførende. Den er elegant konstruert med en fin prolog, korte kapitler prydet med nesten poetiske titler, innslag av dikt og folkelige strofer, og sågar et lite kapitel hentet fra Strindbergs komedie «Första varningen». Et svært omsorgsfullt utarbeidet prosaverk som raskt hensetter leseren i en tilstand som kanskje ligner glede. Romanen formidler nettopp en glede over å være til i det hverdagslige. Det er denne følelsen som flyter fram under lesningen av romanen om den unge svenske dyrlegen Lydia Erneman. Hun er vokst opp på en gård i Jämtland, gjennomfører veterinærstudiene målbevisst og med glød, og får etter hvert jobb på en dyreklinikk noen mil utenfor Oslo. Hun skaffer seg ganske raskt et godt renomme og mye respekt fra stedets bønder. Fritiden bruker hun til å gå turer, lese bøker, drømme og fantasere. Foreldrene blir fjerne, men så blir moren Dagmar syk, og dør etter kort tid. Den ensomme og sta faren avviser hjelp og støtte fra datteren. Han har da alltid klart seg selv.
Rune Christiansen skriver fram dette livet med omsorg og omtanke for språkets valører. Ingen store dramatiske vendinger forstyrrer inntrykket av at sånn kan livet være, en rad med gode dager, fylt av glede over arbeid og natur. Lydia har ikke et sterkt behov for hele tida å være sammen med noen. Men hun er heller ingen ensom ulv, hun vet å sette pris på samvær. Det kommer etter hvert en mann inn i Lydias liv, eller han snarer faller lydløst inn i det, naturlig og uten store fakter. Lydia «var seg bevisst de bedrøvelige muligheter som lå i et forhold mellom to mennesker». Men hun klarer å legge betenkelighetene til side.
Kanskje kan romanen betraktes som en stille hyllest til det gode livet fylt med arbeid, drømmer og fantasier, der mennesket fortsatt kan glede seg over de små endringer i naturens og dagenes gang, føle seg som en del av noe større. Slik Lydia sier om seg selv at hun kunne glede seg over alskens småtteri: «Det milde nærværet hun fant i naturen, det nesten ikke merkbare som like fullt var pågående og levende, blant dyrene, ved et tjern i skumringen, en lysning i skogen…».
Jeg vet ikke om noen annen norsk forfatter som har akkurat denne intenst sansbare evnen til å skrive fram slike opplevelser. I denne romanen gir Rune Christiansen glans til verdiene i det hverdagslige og solide, med et medrivende, lettflytende språk.