Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

Sivilisasjonskamp og ungdomsopprør 1 kommentar

Ed Husain sluttet seg til den radikale bevegelsen Hizb ut-Tahrir, som her demonstrerer i Pakistan. Foto: Scanpix

Oversettelsen av «Islamisten» er bedre timet enn forlaget kunne håpet på. Boka går rett inn i det norske ordskiftet om hijab, påstått snikislamisering og integrering. Men den lodder også langt dypere enn den oppjagede, norske debatten de siste ukene.

Dette er selvbiografien til en mann som 16 år gammel ble med i den mest radikale delen av islamistbevegelsen i Storbritannia, et land med de største og mest radikale islamistmiljøene i Europa. I fem år propaganderte han for religiøs ekstremisme og hat. Her forteller han hvorfor han ble med, hva han gjorde, og hvorfor han gikk ut.

Slike bøker finnes det ikke mange av (om noen andre i det hele tatt). Og Husain skriver innsiktsfullt og reflektert om en av vår tids store utfordringer. Så for den som henger med i til tider detaljerte diskusjoner om islamsk teologi og arabisk politikk, er dette svært verdifull lesning.

Ed Husain, eller Mohammed Husain, som han opprinnelig het, ble født i England i 1975, som sønn av to innvandrerforeldre fra India og Bangladesh. Han skildrer en oppvekst i spenning mellom det britiske storsamfunnet og det østasiatiske innvandrersamfunnet. Men den største spenningen går likevel ikke her: Dette er religionskrig som ungdomsopprør: «Når andre tenåringer smuglet pornografi inn på rommene sine, besto mine smuglervarer av bøker av islamistiske ideologer», skriver Husain, og videre: «Vi var like isolert fra engelsk kultur som våre foreldres orientalske bakgrunn, og derfor var det islam som ga oss kultur og mening med livet».

Konflikten med faren går igjen gjennom boka, og viser tydelig hvordan den radikale tolkningen av islam sønnen søker seg mot, nettopp er et radikalt og marginalt brudd med de brede og langt mer moderate variantene faren og de aller fleste muslimer bekjenner seg til. Samtidig viser Husains beretning hvor brennbar religionen kan være når den brukes som politisk revolusjonsvåpen og fritidstilbud for frustrert ungdom i ett.

Norske lesere kan merke seg at hijaben spiller en sentral rolle i Husains fortelling. Og her er det ingen tvil om hva hijab er: En markør for radikal politisering av religionen, hvor unge menn på Londons østkant fikk det for seg at kvinner ikke var gode muslimer uten tildekket hår. Stor var Husains forvirring da han senere kom til Syria og så at muslimske lærde der gikk i vestlige klær.