Svartmetallgruppa Mayhem fyller 40

Neste helg spiller det sjangerdefinerende black metal-bandet Mayhem to konserter på Sentrum Scene i Oslo, i anledning sitt 40-årsjubileum i år. Med dette sparker bandet med bassist og grunnlegger Jørn «Necrobutcher» Stubberud i gang en verdensturné. Dagsavisen har slått av en prat om bandets aller tidligste historie, og deres nye hverdag som viktige skikkelser i kulturlivet

Hva er egentlig black metal? I all hovedsak er black metal en musikksjanger. For noen er det en kultur og livsstil. For andre er det en rekke dystre medieoppslag på tidlig 90-tall. For Jørn Stubberud, bassist i black metal-bandet Mayhem, så begynte black metal som en ungdomsdrøm.

– Alle musikere vet jo dette: Når du er ung og starter et band så drømmer man ikke om å spille for 50 personer på den lokale puben. Alle har drømmen om å bli store. Man må ha litt troen på seg selv, eller så gir man opp etter hvert, sier han.

Lærte av Stones

Stubberud forteller hvordan musikkinteressen var stor fra ung alder. Han lærte engelsk av Mick Jagger og Keith Richards.

– Musikkinteressen er så stor at du føler at du må spille selv. Det holder ikke bare å høre på. Da ble det naturlig å finne noen å spille sammen med, og det gjorde jeg da jeg var rundt 14. Noen kompiser av meg hadde kjøpt noen gitarer og sånt, så fikk vi disponere et lokale på en skole hvor faren til første trommisen vår, Kjetil Manheim, var lektor, sier Stubberud.

Denne gruppa het Musta. Musta er finsk for «sort», som kanskje ga et innblikk i hvilken musikalsk retning det hele skulle gå.

– Hvorfor ble vi så ekstreme med en gang? Det var, for oss, den mest naturlige tingen i verden. Alle har forskjellig musikksmak. Jeg likte hard musikk. For eksempel Venom, Celtic Frost, Motörhead, Slayer – alle dukka jo opp for oss i 1981–1982. Jeg hører på en del forskjellig musikk, ikke bare hard musikk. Men når jeg skal lage noe selv, så er det det som kommer ut, og det som faller meg naturlig å lage, sier Stubberud.

Les også: Her er AFP-grepene som kan sikre pensjonen din

Mange aktører, mange historier

Alt i alt, med livemusikere inkludert, har det vært 19 musikere involvert i Mayhem. Det er et nettverk av musikere det er lett å gå seg vill i om man ikke kjenner historien deres. Det var heller ikke lett for bandet, om vi skal tro Stubberud.

– De bandene vi hørte på på 80-tallet, Slayer og så videre, de hadde en jevn oppstilling, som de kunne bygge på. Vi måtte jo omtrent bytte ut hele gjengen på veien. Det satt oss tilbake en del underveis. Selv om vi hadde disse problemene så klarte vi allikevel, til tross for alle som datt av, å komme oss opp og fram, sier han.

Til deres første skive, «Deathcrush», besto bandet av vokalist Sven Erik «Maniac» Kristiansen, gitarist Øystein «Euronymous» Aarseth, Jørn «Necrobutcher» Stubberud på bass og Kjetil Manheim på trommer. Eirik «Messiah» Norheim hadde også vokal på noen av sporene. Skiva hadde et førsteopplag på 1000 eksemplarer.

– Når skiva var ute, var vi i full gang med å planlegge konserter. Det ble klart at dette kom til å ta tid, og Kjetil Manheim sluttet jo også rundt denne tiden. Vi fikk jo inn andre folk i bandet, hvor en var suicidal, og andre som hadde sine utfordringer, sier Stubberud.

Han viser til perioden mellom slutten av 80-tallet fram til 1993, hvor bandet til slutt falt fra hverandre. Vokalist Kristiansen og trommeslager Manheim hadde sluttet i bandet, og blitt erstattet av svenske Per Yngve «Dead» Ohlin og trommeslager Jan Axel «Hellhammer» Blomberg.

Det tidlige nittitallet var preget av store kontroverser for metalmiljøet i Norge. En rekke kirkebranner, selvmord og drap gjorde metalmiljøet til et yndet medietema og morbid interesse for nordmenn som fulgte spent med. Vokalisten Ohlin begikk selvmord, og Stubberud forlot bandet. Bandet fikk en ny vokalist fra Ungarn, Attila Csihar. Med ny vokalist, og ny bassist, Varg Vikernes, spilte bandet inn den legendariske skiva «De Mysteriis Dom Sathanas». Senere det samme året tok Vikernes livet av gitaristen Øystein Aarseth.

Bandet falt fra hverandre etter drapet. Stubberud har tidligere sagt til Dagsavisen at han i Aarseths begravelse ble enig med trommeslager Hellhammer om at de ikke skulle gravlegge bandet også. De skulle ære sine to døde kamerater, Øystein og Pelle.

– Vi var i øvingslokalet fram til 1996. Da var vi klare igjen, sier Stubberud.

Les også: Derfor flykter velgerne fra arbeiderpartiene (+)

Både nytt og gammelt

Stubberud var tilbake i bandet. Det var også vokalisten fra 80-tallet, Kristiansen, og den nye gitaristen Rune «Blasphemer» Eriksen. Bandet jobbet hardt, spilte live og spilte inn flere skiver fram mot midten av 2000-tallet. Skiver som «A Grand Declaration of War» og «Chimera» satte et helt nytt og mer teknisk preg på bandet.

På slutten av nittitallet skulle bandet møte en gammel kjenning på et lite lokale i Italia.

– Vi spilte i Milano i ‘98, og da dukket Attila opp på konserten. Dette var jo første gangen jeg møtte ham. Han så jo hva som skjedde i bandet tidligere det tiåret, så han mistet egentlig de kontaktene han hadde her i Norge og tenkte vel kanskje at det var det, sier Stubberud.

– Vi kom godt overens, og fant jo ut at vi hadde ting til felles både musikalsk og generelt, så vi ble vel egentlig kompiser. Jeg inviterte ham opp på scenen for å gjøre en av de gamle låtene han hadde vært med på tidligere, og den er jo på liveskiva «Mediolanum Capta Est». Jeg fikk en liten åpenbaring den kvelden. «Hvis Maniac (Kristiansen) slutter, så er det bare deg jeg ringer til», sa jeg til ham.

Og i 2004 ble vokalisten fra den legendariske skiva «De Mysteriis Dom Sathanas», Attila, med i bandet igjen.

Les også: Boligbobla vi snakker for lite om

Kulturarv, Spellemannprisen

I 2007 vant gruppa Spellemannprisen for albumet «Ordo Ad Chao». Albumet er mørkt, iskaldt, og Attilas vokal skiller seg ut som en av de mest særegne og velkjente vokalene i svartmetallens historie, og gir samtidig et kaldt gufs fra bandets fortid.

I 2020, etter Gitaristene Morten «Teloch» Bergeton Iversen og Charles «Ghul» Hedger ble med i 2011 og 2012, vant bandet igjen Spellemannprisens ærespris, og sementerte en gang for alle sin rolle som en del av den norske kulturarven.

Juryens begrunnelse lød slik:

«Ikon, legende, sjangerdefinerende og musikk i verdensklasse. Siden bandets oppstart i 1984, har Årets Hedersprisvinner lagd musikk som har sjokkert, bergtatt og ikke minst inspirert. Med sitt grensesprengende og eksperimentelle musikalske uttrykk, er de å regne som selve grunnleggeren av subsjangerens opprinnelse. De har inspirert utallige artister i alle aldere og over hele verden siden starten av karrieren. Bandets tyngede historie har dessverre ofte stått i vegen for talentet og musikken utad, spesielt for de som ikke ville satt på denne musikken frivillig.

Men bandets aktualitet i dag, og deres ståsted i metal-sjangeren på globalt nivå, viser at musikken i seg selv står fjellstøtt med både tidløse klassikere og banebrytende utgivelser i katalogen. Bandets musikk, både på plate og fra scenen, har skapt musikkhistorie på verdensbasis. Det blir stadig laget nye dokumentarer, bøker og blader om Årets Hedersprisvinner og om sjangeren de har vært med å forme og definere. Det er nærmest uunngåelig å skulle oppdage norsk Svartmetall, uten å komme over Årets Hedersprisvinner, også for nye fans i dag. Man kan ikke annet enn å anse bandet som legende og som en storhet i norsk musikk.»

– Hvordan har det vært å se black metal være noe som har vært relativt undergrunn til å bli noe så stort?

– Vi har bare gjort det som har føltes naturlig hele veien. Jeg ser jo at vi har vært et av bandene som har vært med på dette. Når folk sier det nok ganger til deg, at det har betydd noe for dem, så begynner man å tro på det selv, sier Stubberud.

Han blir stadig imponert over hvilket nivå, og hvilken kreativitet, som springer ut av metallen.

– Folk hopper på musikken og finner forskjellige innfallsvinkler. Opera, jazz, techno, folkemusikk og masse annet. Jeg kan fort tenke at folk snart er nødt til å gi seg, fordi jeg selv ikke ser hva man nå kan gjøre videre, men plutselig så er det noen som smeller til. Som Shining med Blackjazz-skiva, for eksempel! Jeg ble helt tatt på senga, jeg. Er det mulig liksom?

Shining er en norsk gruppe som ble nominert til Spellemannprisen for sitt album Blackjazz.

Stubberud gjentar at han kan høre på masse forskjellig, til og med Kylie Minogue, men er klar på hva som er det råeste.

– Det med musikkstil blir personlig preferanse. Jeg liker ikke å snakke ned hva andre lager. Om jeg skal trekke fram hva som er god metall for meg, så vil jeg si for eksempel Entombed, med «Hollowman» og «Wolverine Blues». Alt stemmer på de to skivene der, sier Stubberud.

– De er jo svenske da. Det er jo litt dumt. Vi får gi dem det da, flirer han.

Les også: Venter du på feriepengene? Her er fellene du må unngå

Dedikerte fans

Stubberud synes de har en god tone med fansen.

– Jeg har aldri opplevd noe negativt med fansen gjennom alle disse årene. Det er koselig å bli hilst på slik. Hvis jeg går på en metall-konsert på Rockefeller, så kan du jo ikke bli sur om noen vil ta et bilde eller noe slikt. Jeg har blitt en offentlig person, så det må man bare ta med i beregningen.

Han husker fremdeles første gangen han kunne dra nytte av statusen.

– Det begynte vel for en 15–20 år siden, at jeg dro opp på dynga for å hive noe søppel. Jeg sveivet ned ruta og spurte hvor mye dette kom til å koste. «Pengene dine er ikke verdt noe her», sier han. «Hva er dette for noe a?», tenkte jeg. «Gutta i Mayhem betaler ikke for å kaste søpla si», sa han til meg. Det var jo koselig!

– Så er det jo litt skuffende at fansen min ikke jobber i forsikringsselskapet eller banken min, ler Stubberud.

– Har du en hilsen til fansen, i dette årsjubileet deres?

– Dere kan være trygge på at vi aldri kommer til å svikte fansen vår, vi er her for dem. Mayhem vil alltid være Mayhem.

Les også: – Noen kjøper gammelt Burzum og putter på innerlomma som om det var porno

Les også: Et himmelsk inferno

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen