Boken om William Nygaard-attentatet er rystende krim fra virkeligheten

---

SAKPROSA

Odd Isungset

«Blodspora frå Dagaliveien. Rushdie-saka og attentatet mot William Nygaard»

Samlaget

---

11. oktober 1993 gikk forlagsdirektør William Nygaard ut av døren hjemme i Dagaliveien i Holmenkollen i Oslo. Han så fram til å sammen med kollegene på Aschehoug Forlag, løfte amerikanske Toni Morrisons forfatterskap etter at hun noen dager i forveien var tildelt Nobels litteraturpris. Vel ute i den klare høstmorgenen så han at venstre framhjul på den grønne Citroënen var punktert. Han bannet over at sønnen Mads, som i dag er øverste sjef for det tradisjonsrike familieforlaget, hadde lånt bilen og satt den fra seg uten å merke at noe var galt. Nygaard hadde ikke tid til å skifte hjul. Han åpnet bildøren på den andre siden og rakk å slå to sifre på den stasjonære mobiltelefonen i bilen før han kjente et kraftig rykk i ryggen, så ett til.

«Han hylte og la på sprang. Han ville vekk frå det han trudde var ei elektrisk sone rundt bilen. På veg ned skråninga nedanfor parkeringsplassen kjende han eit rykk til. Så rulla han ned og blei liggande i graset», skriver Odd Isungset i «Blodspora frå Dagaliveien. Rushdie-saka og attentatet mot William Nygaard».

Det Nygaard selv trodde var elektriske sjokk, viste seg å være det til da alvorligste angrepet på ytringsfriheten på norsk jord. 30 år etter at en gjerningsmann stakk hull på bildekket og ventet på William Nygaard med ladd våpen, er dette fortsatt en uoppklart kriminalsak med forgreininger til Iran, Libanon, Tyskland, England og Frankrike blant annet. Men at det også er noe mye mer, viser Isungsets dels svært personlige og journalistiske prosjekt. «Blodspora frå Dagaliveien» er resultatet av et imponerende graveprosjekt og en like imponerende standhaftighet over flere tiår fra en av Norges fremste journalister på området.

Odd Isungset har på nært hold fulgt først Rushdie-saken fra starten i 1989, da det iranske presteskapet dømte forfatteren til døden på grunn av «Sataniske vers», som ble stemplet som blasfemisk. Så fra den eskalerte med attentatet mot William Nygaard. Dette er en sak uten ende, men detaljene underveis er mer mangfoldige og merkelige enn det som hittil har vært framme i lyset samlet sett. Før nå. «Blodspora frå Dagaliveien» er i tillegg til flere TV-dokumentarer den tredje boken Isungset utgir om temaet, men denne er heldekkende og grundig på en overordnet måte, og utgjør det sterkeste dokumentet over en av vår tids sentrale saker i skjæringspunktet mellom ytringsfrihet, religion, rettsfrihet og storpolitikk.

Drapsforsøket var en ren terrorhandling mot en nordmann på norsk jord. Det politietterforskerne nektet å innse de første avgjørende dagene og månedene, ja faktisk årene etter at skuddene falt, var åpenbart for alle andre. Skuddene mot William Nygaard hadde utspring i hans uredde publisering av Salman Rushdies bok «Sataniske vers» fire år før. Isungset slår fast at gjerningsmannen ikke var en soloterrorist, men en del av et team med forgreininger til den iranske ambassaden i Oslo. At forlagssjefen overlevde attentatet, er et mirakel. Han ble skutt tre ganger med en Dan Wesson-revolver kaliber 44, ladd med ekspanderende Federal Hydra-Shok-kuler.

[ Alf van der Hagen gir oss Ingvar Ambjørnsen i fullformat i ny samtalebok (+) ]

Isungset følger «blodspora» både langs tidslinjen og over grensene, tråkker opp Iran-sporet, tar oss med gjennom hagefestene og bokmessene og norsk offentlighet fram mot karikaturstrid og en ny tid. Han påviser hvordan politi og påtalemyndigheter gang på gang gjør feil eller viker unna det opplagte. Dette er også historien om hvordan en norsk stortingsrepresentant, den profilerte FrP-politikeren Jan Simonsen, på underlig vis engasjerte seg sterkt i forsvar for en av de mistenkte, den 26 år gamle norskpakistaneren Ali som har kjøpt et lignende våpen og patroner lik dem Nygaard ble skutt med.

Da den samme Ali blir arrestert søndag 23. mars 1998 blir han løslatt samme dag, angivelig på grunnlag av en avgjørelse kriminalsjef Roger Andresen tar på egen hånd. Nye opplysninger rundt Ali og Simonsen, samt løslatelsen som førte til etterforskning internt, utgjør noen av bokens mest slående kapitler.

Isungset lener seg dels på tidligere materiale, hundrevis av intervjuer og samtaler, blant annet med Nygaard selv, Salman Rushdie og flere polititopper. Nye funn samt nytt blikk på arkiver, pressedekning og sakspapirer bidrar til at Isungset skaper en kriminalkrønike som strekker seg over 30 år. I detaljrikdom og merkverdigheter slår dette det meste av det som skrives av fiksjonskrim. Den er et sviende oppgjør med slett politiarbeid, med Oslo politidistrikt, med det offentlige Norges manglende vilje til å knytte William Nygaard-attentatet til et større internasjonalt bilde og til fremmede stater, og til syvende og sist også et oppgjør med kolleger og det han kaller manglende journalistisk innsats. Han peker på at pressen ikke fikk med seg at saken ble henlagt i det stille i 2007, eller at den ble overført til Kripos ved gjenopptakelsen i 2009.

[ Nobelprisen i Litteratur til Jon Fosse er det største som har skjedd norsk kulturliv ]

Boken vektlegger flere hendelser som de siste årene har gitt saken fornyet aktualitet. I 2018 tar Kripos ut tiltale mot to personer for medvirkning til overlagt drapsforsøk og angrep på sentrale samfunnsinstitusjoner. NRK avslører at de to er libanesiske Khalid Moussawi og en tidligere diplomat ved den iranske ambassaden i Oslo, Mohammad Nikkhah. Siktelsen var i 2018 å regne som en etterlengtet konkret innrømmelse fra påtalemyndigheten om at den daværende Aschehoug-forleggeren ble skutt fordi han hadde utgitt «Sataniske vers». Isungset viser hvordan begge har vært i politiets randsone hele tiden. Isungset påpeker at det har gått 14 år siden spesialetterforskere overtok saken. Fem år etter at siktelsen har de to det gjelder fortsatt ikke blitt formelt orientert om at de er siktet. På det viset utgjør «Blodspora frå Dagaliveien» et sentralt dokument over vår nære historie som strekker seg helt inn i vår hverdag.

Dødsdommen ayatolla Khomeini kunngjorde over Salman Rushdie på valentinsdagen i 1989, et halvt år etter at «Sataniske vers» kom ut på engelsk, oppfordret alle muslimer til å raskt finne og likvidere ikke bare Rushdie selv, men alle som bidro til utgivelsen av boka. Aschehoug er på det tidspunktet i ferd med å utgi boken, som den andre oversettelsen av «Sataniske vers» i verden. Dagbladet trykker et bilde av William Nygaard på forsiden med tittelen «Dødsdømt». Fatwaen, et ord ikke engang Salman Rushdie hadde hørt før Khomeini utstedte den, skulle snu opp ned på tilværelsen for svært mange mennesker. «Blodspora frå Dagaliveien» minner oss om hvor lite man den gangen visste om både Islam og konsekvensene av islamsk ekstremisme.

[ Oliver Lovrenskis romandebut «Da vi var yngre» er et utbrudd av sjelden energi (+) ]

3.000 gikk i fakkeltog i Oslo i 1989 og forlangte at boken skulle forbys. Det som het Det islamske forsvarsrådet krevde at Aschehoug stanset utgivelsen. Da den ble utgitt var trykkeriet anonymisert, og sikkerhetsoppbudet stort. To bokhandler i Oslo ble påtent fordi de hadde boken i vindusutstillingen. På det tidspunktet levde Rushdie med døgnbeskyttelse på hemmelig sted. Også Nygaard levde med vakthold den første tiden, men fire år senere hadde ting roet seg. Etterforskningsleder Leif A. Lier «var heile tida påpasseleg med å tone ned Rushdie-sporet. Gong på gong sa han at politiet ikkje hadde konkrete spor, og at koplinga til Rushdie var noko som pressa hadde skapt», skriver Isungset i boken om de første stadiene av etterforskningen.

William Nygaard var ikke den første med befatning til «Sataniske vers» som ble angrepet. Den italienske oversetteren Ettore Capriolo hadde blitt knivstukket i Milano. Han overlevde drapsforsøket. I Japan dør oversetteren Hitoshi Igarashi etter å ha blitt angrepet og stukket seks ganger med kniv. Likevel skulle det ta fem år før politiet etter et nyhetsinnslag Isungset gjorde for TV 2 innrømmet at Rushdie-boka var hovedsporet. Isungset viser hvordan de før dette hadde konsentrert seg om alt som hadde med William Nygaards privatliv å gjøre. Først fem år etter kom også konklusjonen i brevs form fra Oslo politidistrikt, en innrømmelse som Nygaard ikke minst hadde ventet på. Brevet fastslo at «det samlede bevismaterialet gir ikke grunnlag for å rette oppmerksomheten mot andre forhold» enn Rushdie-sporet.

Ikke minst gir Isungset «Blodspora frå Dagaliveien» en fornyet tyngde gjennom Hadi Matars brutale knivangrep på Salman Rushdie selv i staten New York i USA så sent som i 2022, som skamferte forfatteren for livet. Knivangrepet på Rushdie utgjør her den ytre rammen i Isungsets fortelling, og viser at de ideologiske blodsporene fortsatt er ferske. Han borer dypt i de i internasjonale ringvirkningene av fatwaen, men det det som virkelig er rystende er hvordan Norge som en sentral brikke i den større historien gjennom drapsforsøket på Nygaard, nærmest har oversett de langtrekkende konsekvensene av angrepet på forleggeren, ytringsfriheten og demokratiet.

Rushdie overlevde, men med store skader. Knivmannen ble tatt og saken oppklart. Men, minner Isungset oss om, mannen som prøvde å drepe Nygaard for 30 år siden, er fremdeles på frifot.