---
ROMAN
Mikael Niemi
«Stein i silke»
Oversatt av Erik Krogstad
Oktober
---
Den svenske forfatteren bretter ut sin barndoms nordsvenske landskap og historie i en mektig klassisk fortelling der bibelske Kain og Abel sloss om plassen med synske kvinner og en streikehistorie som det damper av.
I romanen «Stein i silke», som i disse dager kommer i en fin norsk oversettelse signert Erik Krogstad, har den prisbelønte forfatteren fra Tornedalen i Norrbotten i Sverige igjen gått inn i sitt eget landskap. Han leverer en roman som forener krimfortellingens spenning med kjærlighetsfortellingens bittersøte smak – det hele klippet inn i en politisk stridbar tid med steile fronter.
Mikael Niemi som er vokst opp i en finskspråklig minoritet like ved grensen til Finland, fikk sitt store litterære gjennombrudd med «Populærsanger fra Vittula», som kom i norsk oversettelse i 2002. Romanen «Koke bjørn» om predikanten Lars Levi Læstadius kom på norsk i 2019, og ble en lesersuksess. En roman som også er filmet.
Det mest overraskende ved Mikael Niemis nye roman er i hvilken grad han klarer å gjøre en streik til fortellingens dirrende midtpunkt. Han lener seg også her på historisk dokumentasjon. Det er Veiarbeiderstreiken i Tornedalen i 1932 som setter fyr på både følelsene og romanen. Før streiken var den mektige Veiforeningen enerådende. Der satt de rike og mektige. Arbeiderne måtte by fram sin egen arbeidskraft under en auksjon, med det resultat at de som var villige til å gjøre jobben for lavest mulig pris fikk tilslaget. Noe som resulterte i sultelønninger for arbeidere på småtorp med store barneflokker.
Niemi bruker de virkelige navnene på et par av streikens sentrale skikkelser. For øvrig er både de streikende veiarbeiderne, streikebryterne og andre deltakere i denne dramatiske historien å regne som forfatterens eget tankespinn. Og hvilket spinn. Fattige arbeidere, arrogante bønder og stivsinnede borgere står fram med hele sitt følelsesregister, med den fattige torperfamilien til veiarbeideren Eino Vanhakoski, hans kjærlighet Saara og barna Algot, Martha og Lasse som sentrale figurer. Og bak dem den mørke skyggen av Einos bror Wilhelm, han som arvet farsgården og begjærte Saara. Et brødreforhold med bibelske dimensjoner. Mikael Niemi skriver fram lidenskap og raseri, hevngjerrighet og hykleri i skjønn og uskjønn forening.
Gjennom fortellingen beveger forfatteren Mikael Niemi seg elegant mellom fem forskjellige tiår. Han så å si svever over vannene mens han holder styr på mennesker og dramatikk. Boka åpner med en prolog i 2017 der det fortelles om funnet av et lik i en myr. Fortellingen beveger seg bakover til 1920, inn i 1930-årene, med avstikkere til 1970-årene, til 1995 og tilbake til 2017. Dette kan oppleves som hasardiøst, med plutselige kutt, der trådene bindes mange kapitler senere. Men Mikael Niemi kan kunsten å suge sine lesere inn i enhver historie. I partier kan forfatteren skru språket til så det gnistrer. Han klarer å holde spenningen helt til bokas siste blad vendes.
En side ved Mikael Niemis roman som viser hans begavelse er hvor tydelig og skarpt han avslører streikens ødeleggende og splittende virkning på menneskene og familiene som blir del av den. Hatet og klassemotsetningene kommer opp i dagen. Og de historiske ettervirkningene kan avleses i et par generasjoner framover.
Mikael Niemi spriter også opp historien med noe man velvillig kan kalle fantasyinnslag eller sjamanaktige evner hos et par av kvinnene i beretningen, framstilt som en type kulturarv fra den tornedalske minoritetskulturen som har sterke innslag av både finsk og samisk språk. Det virker verken påtrengende eller unaturlig, men glir sømløst inn i denne rike og motsetningsfylte fortellingen.
Det er partier i denne romanen som er uforglemmelige. Der språkkunstneren Mikael Niemi brenner av kruttet. Som når Einos familie overraskende får en kjøttmiddag på bordet, takket være sønnen Algot. Mikael Niemi heiser denne middagen med potetball og flesk inn i saligheten gjennom sin ordbruk:
«Til og med tennene jublet når de sank inn i ballen, de frydet seg helt inn i tannkjøttet. Tyggeflatene nøt ballens milde motstand, ballen trengte inn i emaljen og gjorde tungen til en himmelsk seng. Straks fulgte flesket med hemningsløse trompetfanfarer, og så tyttebærenes små rubiner som sprakk i syrlige trommevirvler.»
Det er vel bare Karen Blixen som har klart et slikt kunststykke i sin uforlignelige roman «Babettes gjestebud». Nevnes må også en dramatisk skildring av muskelarbeidets rå slit. Forfatteren henter fram en scene der en diger trerot må løftes ut av hullet sitt for å gi plass til den nye veien. Det blir en helvetesskildring som gjør leseren svett på ryggen. Mye svette, skitt og stramme lukter stiger opp fra sidene i denne boka, men også vakre drømmer synliggjort i et kinesisk silkesjal.
«Stein i silke» er blitt en storslått og mektig fortelling om en fortid som både er nær og fjern. En minnetavle over sorg og slit og korte stunder med salighet.
Les også: Sjarmportrett av en alderdom
Les også: De ga ut de beste norske bøkene i 2023
