Amy Winehouse går i svart igjen i ny film

---

5

FILM

Back To Black

Regi: Sam Taylor-Wood

---

Amy Winehouse ble en av de mest elskede sangerne i verden i noen korte år etter gjennombruddet med «Back To Black» i 2006. Hun lagde aldri flere album, siden hun døde 23. juli 2011, bare 27 år gammel.

Regissøren Sam Taylor-Wood sier at hun ikke har laget en biopic, en av de utallige filmene der livet til historiske personer brettes ut på kinolerretet med skuespillere i hovedrollene. – Dette er en kjærlighetshistorie, forklarer hun, og legger til: – Amy ser bare den gode siden av dette, for kjærligheten gjør blind. Hun har valgt å fokusere på forholdet mellom Amy Winehouse og hennes livs kjærlighet, den erkeengelske pubsjarmøren Blake Fielder-Civil. Det er forelskelse ved første blikk da de treffer hverandre på stamstedet i Camden, til tonene av «Ghost Town» med The Specials. Han introduserer henne for 60-tallssangene til The Shangri-La’s, og derfra er det ingen vei tilbake.

Amy Winehouse debuterte med albumet «Frank» i 2004. Ei sterk plate det også, men ikke slik at den antydet hva som skulle komme. «Frank» fikk god mottakelse her i avisa med sin tydelige personlighet, selv om anmelder Bernt Erik Pedersen mente den var «irriterende variabel». På det neste albumet, «Back To Black», begynte hun i mye større grad å bruke sitt eget liv som utgangspunkt for sangene. Regissøren har basert filmen på tekstene fra «Back To Black», som hun mener gir det mest sannferdige bildet av livet til artisten i disse årene. Så er det dette med å skille livet og kunsten da. I dette tilfellet kan vi bekrefte at det er riktig tenkt:

– Jeg synger slik som jeg snakker. Det er slik jeg er. Jeg skriver sanger om problemene mine, og forsøker å få noe godt ut av dem, fortalte Amy Winehouse da jeg snakket med henne like etter gjennombruddet. Da vi ante rekkevidden av disse problemene ble det mindre underholdende å høre på «Back To Black». Men desto mer gripende. «Rehab» var til å begynne med en sang som hadde sine humoristiske sider, sider som forsvant da det personlige dramaet utspilte seg på avisenes førstesider.

«Back To Black» kom ut i Storbritannia i oktober 2006. «Det er sjelden vi hører soulmusikk framført med så overbevisende kraft og eleganse i et nytt århundre, med så sterke bånd til fortida», sto det i min 6-poengs anmeldelse i her i avisa. «Back To Black» hørtes virkelig ut som klassisk soul. Med sanger som forente utagerende livsglede med en ettertenksom, ensom dybde. Filmen forklarer bakgrunnen for mange av disse, og gir oss en bedre forståelse av dramaet som utspilte seg, både inne i Amy Winehouse, og i høyeste grad rundt henne.

Les også: Boligbobla vi snakker for lite om

«Back To Black» skulle egentlig ikke ut i Norge før i mars året etter, men ble framskutt etter den gode mottakelsen, og gikk til topps på salgslistene her hjemme også. Jeg fikk et intervju med Amy Winehouse mens hun fortsatt uttalte seg offentlig, og fikk heldigvis fortalt henne at hun hadde laget noen av de sterkeste sangene jeg hadde hørt i moderne tid.

– Jeg er stolt av å høre sånt. På en måte tenker jeg jo at jeg har fortjent dette, sa hun. Men la til at hun ikke ville la alle lovordene ta kontroll over livet hennes. – Akkurat nå er jeg så full av entusiasme at jeg ikke orker å tenke på forventningene. Da hadde jeg vært fucked, mente hun.

Likevel må disse forventningene fort ha tatt overhånd. Allerede var hun fritt vilt for de beryktede britiske tabloidavisene: – Jeg bryr meg ikke om hva de skriver. Det selger bare mer plater. Det er helt kult, fortalte hun oss. Hvor mye hun brydde seg om dette i fortsettelsen vet hun bare selv, men vi kan jo gjette.

Tekstlinjene «I tread a troubled track/My odds are stacked» fra «Back To Black» skulle få en enda mer dyster mening etter hvert. Amy Winehouse rakk å opptre både på Hovefestivalen og på Rockefeller før konsertene begynte å bli avlyst i 2007. I Bergen ble hun arrestert for besittelse av marihuana. En mulig medvirkende årsak til at hun senere ikke fikk visum for å reise til USA for å motta fem Grammy-priser i 2008.

På samme måte som den nylige filmen om Bob Marley konsentrerte seg om en spesielt dramatisk fase, rundt attentatet i 1976, tar «Back To Black» altså tak i en avgrenset, men hektisk del av livet til Amy Winehouse. Med forholdet som sannsynligvis bidro til hennes tragiske skjebne. Filmen lykkes godt i å fange disse opp- og nedturene. Den farer derimot fort over de bransjemessige hendelsene i livet hennes, gjennombrudd, platekontrakter, slitsomme turneer, listeplasseringer og prisutdelinger. Vi får bare vage antydninger om hensynsløsheten til den britiske tabloidpressen, spiseforstyrrelsene og de stadig sterkere rusmidlene. Vi ser at hun drikker så det holder, og etter hvert lar seg rive med i narkotikamisbruket til kjæresten, men jeg er redd dette ble langt verre enn det er framstilt i filmen.

Les også: Her er AFP-grepene som kan sikre pensjonen din

Marisa Abela gjør en troverdig innsats i hovedrollen som Amy Winehouse. Med en sånn stemme å leve opp til har det vakt forundring hos mange at de har valgt å la skuespilleren synge selv, og ikke bruke playback i scenen. Abela er ikke helt på høyde med hovedpersonen i stemmebruk, men det er ikke langt ifra, og i en dramatisering har dette underordet betydning. Jeg minner om at Bob Dylan i «I’m Not There» ble framstilt av fire forskjellige skuespillere, inkludert en kvinne og en afroamerikaner, med et svært vellykket resultat. For ikke å begynne å snakke om «Makta» en gang til!

Dessuten er det ikke sånn at soundtracket fråtser i musikken til Amy Winehouse. Sangene kommer med overraskende lange mellomrom, mens vi i stedet får høre mye av jazz- og soulmusikken som påvirket henne. Sitt gjerne stille litt ut i rulleteksten til slutt, og hør Nick Cave synge sin nye «Song To Amy», som er laget spesielt for anledningen. På soundtrack-albumet er det originalinnspillingene som er brukt, i tillegg til spor fra forbilder som The Shangri-La’s, The Specials, Sarah Vaughan, Dinah Washington, Tony Bennett, Donny Hathaway og flere andre.

For dem som vil se hele historien om Amy Winehouse finnes allerede den utmerkede dokumentarfilmen «Amy» av Asif Kapadia fra 2015. Som i større grad minner oss om hvordan omgivelsene drev henne stadig lenger inn i elendigheten. Det gjorde fysisk vondt å se blitslampene eksplodere rundt henne. Hvor nådeløst livet fortonet seg i virkeligheten går det ikke an å forestille seg. «Amy» fulgte henne fra sprudlende livlig, men sjenert tenåring, til plaget popstjerne som var et lett offer for sensasjonspressen og komikere med sans for billige poenger.

Problemene til Amy Winehouse falt sammen med en tilsvarende nedtur for Britney Spears i USA. Spears klarte seg med et nødskrik, men det gjorde vondt å følge de to skjebnene. De kunne hatt den beste tida i sitt liv, og så gikk bare alt i svart. Man skal trekke hensynet til ytringsfriheten langt for å hevde at ikke presset fra pressen bidro til å forsterke problemene. Som vi skrev da det herjet som verst rundt Amy Winehouse og Britney Spears: Å være popstjerne er en drittjobb, men noen må gjøre den.

Les også: Dette er de norske, voldelige ekstremistene

Det vil alltid være en debatt om hvem som hadde mest skyld i sangerens skjebne, hvem som drev henne lengst mot stupet, Blake Fielder-Civil, faren hennes, media eller musikkbransjen. Eller kanskje henne selv. Her er det kjæresten som står fram som minst sympatisk, mens faren Mitch for det meste er en reddende engel i virvaret. Det var imidlertid han som frarådet henne å dra på rehab da manageren insisterte. I dokumentaren «Amy» er vi med på et lykkelig opphold på Jamaica, midt i den vanskeligste tida, men langt fra bransjens larm. Da kommer faren trekkende med et TV-team fordi han hadde fått sitt eget realityshow på TV. Blake Fielder-Civil hadde vært ute av livet hennes i flere år før hun døde.

Spillefilmen farer derfor fort over disse siste tre årene hennes. Den går mot slutten da hun vinner de fem Grammy-prisene i 2008. I den nye dramatiseringen av hendelsen er takksigelsene hennes til Blake Fielder-Civil skrevet ut av talen under Grammy-showet. Fiksjon eller ikke, det virker litt uredelig ut i denne sammenhengen. Slik blir skurkerollen hans mer komplett.

Når denne filmen er ferdig kan vi vente enda flere biopics om kjente musikere. Enda en om Bob Dylan, hovedsakelig sentrert rundt det omdiskuterte perioden midt på 60-tallet da Dylan «gikk elektrisk», med Timothée Chalamet (Dune) i hovedrollen. Jeremy Allen White («The Bear») skal spille Bruce Springsteen i en fortelling som konsentrerer seg om veien fram mot albumet «Nebraska». Det kommer også filmer om Michael Jackson, Bee Gees, The Beatles og regissøren Martin Scorsese tar seg av historien om The Grateful Dead.

For dem som foretrekker dokumentarfilmer fra virkeligheten nevner vi at Halden Internasjonale Musikkfilm Festival går av stabelen fra torsdag til søndag neste uke, med nye filmer om Judee Sill, Cyndi Lauper, Håkon Banken, Cornelis Vreeswijk, Imperiet, Svein Tang Wa, Simple Minds og punky reggae-katalysatoren Don Letts.

Les mer om musikk her

Les mer om film her