Bob Marley: Legenden lever videre på film og teater

Til tross for alle årene som har gått er og blir Bob Marley en av de store legendene i popmusikken. Samlealbumet «Legend» er et av tidenes mest solgte i hele verden. I neste uke kommer spillefilmen «One Love», om den mest dramatiske tida i livet til hans. Da han ble utsatt for et attentat i sitt hjem et par dager før han skulle være hovedattraksjonen på en fredskonsert hjemme i Kingston, Jamaica.

Den britiske skuespilleren Kingsley Ben-Adir gjør en troverdig innsats i hovedrollen som reggaekongen. Han måtte lære seg jamaicansk patois for anledningen, men høres ut til å klare seg bra. Tidlige innvendinger om at rollen ikke gikk til en skuespiller fra Jamaica ser ut til å ha stilnet, og Marleys familie har som medprodusenter godkjent valget. Musikken som blir brukt er imidlertid de opprinnelige innspillingene til Bob Marley & The Wailers. Det er nok best sånn. Det er bare noe med smilet til Bob Marley som ikke lar seg etterligne...

Selv om filmen konsentrer seg om et hektisk år i livet til Bob Marley sender den oss også enda 15 år lenger tilbake i tid, i en fornøyelig scene der The Wailers blir oppdaget av produsenten Coxone Dodd i Studio One, og får spille inn «Simmer Down» som sin første singel. I 2024 er det 50 år siden Bob Marley & The Wailers ga ut albumet «Natty Dread». Et album med «Lively Up Yourself», «No Woman No Cry» og «Them Belly Full (But We Hungry)» som sine tre første spor tok dem enda et skritt nærmere verdensberømmelsen. En annerledes konsertversjon av «No Woman No Cry» tok det siste steget året etter. Fra 1975 og framover var Bob Marley verdensberømt. Det er her filmen starter:

Sju attentatmenn, og 56 kuler klarte ikke å ta livet av Bob Marley og hans nærmeste da de stormet hovedkvarteret i 56 Hope Road i Kingston, 3. desember 1976. Dette var også utgangspunktet for romanen «A Brief History Of Seven Killings» av Marlon James, som vant den britiske Booker-prisen for beste roman fra 2014. Den er oversatt til norsk som «En kort historie om sju drap».

Mens reggaemusikken var på sitt beste var Jamaica på sitt verste. I 1976 startet et, selv etter jamaicanske forhold, svært brutalt gjengoppgjør i Kingston. Gjengene var tilknyttet hver sin side i det politiske landskapet, det regjerende People’s National Party (venstresiden), og opposisjonen Jamaica Labour Party (høyresiden). Det var en vanlig oppfatning at Marleys sympatier lå hos PNP, som hadde skrevet ut et nyvalg like etter konserten. Marley var likevel en samlende figur for hele Jamaica, men noen mente åpenbart det var nødvendig å stoppe ham. Han ble bare lettere såret i attentatet. Kona Rita måtte sendes til sykehuset, men var heller ikke alvorlig skadd

Til tross for den dramatiske opptakten gjennomførte Marley konserten med Rita ved sin side i koret The I-Threes. – De som forsøker å gjøre verden til et verre sted å være tar aldri pause, skal ha vært begrunnelsen hans. Han måtte bare fortsette der på terskelen til 1977, «when the two sevens clash», som ifølge en profeti av aktivisten Marcus Garvey var året da de undertrykte skulle reise seg mot undertrykkerne. Men han tok med seg The Wailers og flyttet til London.

Det var der han i løpet av de første månedene i 1977 spilte inn albumet «Exodus». Dette er reggaemusikkens mest kjente album, og bedre kunne den knapt bli. Filmen følger innspillingsprosessen, godt forenklet, men den har også med noen spissfindige detaljer. Som at bassisten Aston «Family Man» Barrett hadde anskaffet et eksemplar av soundtracket til filmen «Exodus» fra 1960, og imponerte de andre med det storslåtte hovedtemaet (av Ernest Gold) i pausene. Slik fikk albumet sin tittel. I en annen scene er Marley på konsert med The Clash. I London ble han en del av den nære kontakten mellom reggaemusikken og den nye punkrocken, og lagde en hyllest til de nye bølgene med sangen «Punky Reggae Party».

Bekymrede sanger som «So Much Things To Say», «Guiltiness» og «The Heathen» på side 1 av «Exodus» var like engasjerende som de strålende opplagte «Jamming», «Three Little Birds» og «One Love» på side 2. Noen syntes likevel at «Exodus» var litt for lett og ledig. De ville gjerne at artister fra den mindre velstående delen av verden skulle være sintere, mens Marley også delte livets små og store gleder med sine venner. Når han i filmen spiller en av de mest romantiske sangene til Rita sier hun henført «ikke la det de gjorde mot oss ta bort den siden av deg». Forholdet mellom Bob og Rita (spilt av Lashana Lynch) er en viktig del av framdriften.

Reggaemusikkens nære forbindelse til rastafarireligionen får en sentral plass i denne fortellingen, og hele filmen er godt innrøkt med ganja. Vi følger Bob Marley og flokken hans til de reiser hjem til Jamaica i 1978, for fredskonserten «One Love» som forente de rivaliserende lederne av PNP og JLP på scenen. Da vet vi også at Marley var rammet av kreftsykdommen som førte til at han døde 11. mai 1981, 36 år gammel.

– Det var så mye liv i sangene hans at de fortsatt er levende. Livet hans sluttet tidlig, men han ble en legende, sier Stephen Newland, som kommer fra Kingston, Jamaica til Oslo for å spille hovedrollen i forestillingen «Hope Road 56», som har nypremiere på Nordic Black Theatre denne uka. Nå spilles den for fire utsolgte hus på Scene 2 i Den Norske Opera, med en ekstra matiné for etternølere søndag.

– Handlingen foregår etter at Marley ble borte, og forteller om sporene han satte på jorden. Med sine evigvarende vibrasjoner. Bob Marley var så mye mer enn bare en sanger. Han var en frihetskjemper, fortalte Stephen Newland oss i 2018:

– Rastafari er en universell filosofi, ikke bare for folk fra Jamaica. Den tar vare på alle mennesker, svake og fattige, uansett alder og etnisitet. Lev med kjærlighet og omtanke. Sånt er viktig i urolige tider, med krig, og rykter om krig, mener Newland, og siterer en av Bob Marleys sanger som ikke er blitt mindre aktuell med årene. – De samme problemene vedvarer. Nemlig at mennesker som mangler muligheter i livet fort kan bli desperate, oppføre seg uberegnelig, til slutt med drastiske konsekvenser.

– Jeg vil fokusere på Marleys poetiske styrke som dikter. Mange har danset til musikken hans, men ikke alle har hørt ordentlig etter på dybden i lyrikken, la forfatter og regissør Cliff Moustache til. Han kommer opprinnelig fra Seychellene, og studerte teater i London før han flyttet til Bergen og startet reggaeklubb. I 1979 bestemte han seg for å oppsøke Bob Marley hjemme på Jamaica. Det endte med at han fikk bo i 56 Hope Road i en periode. I dag huser bygningen det offisielle Bob Marley-museet.

Siden gikk veien videre til Oslo, der han har drevet Nordic Black Theatre siden 1992. I løpet av denne tiden har teateret satt opp flere forestillinger om Marley og andre deler av reggaemusikken. I fjor fikk Cliff Moustache Heddaprisens æresutmerkelse for sitt arbeid med teateret.

De nye oppsvinget i interessen for Bob Marley kommer sammen med en trist nyhet: I forrige uke døde bassisten Aston «Family Man» Barrett. Han var det siste gjenlevende medlemmet av besetningen av The Wailers som slo gjennom midt på 70-tallet. To av dem, Peter Tosh og Aston Barretts bror, trommeslageren Carlton, ble skutt og drept med et halvt års mellomrom i 1987. Bunny «Wailer» Livingstone gikk bort i 2021.

Barrett-brødrene spilte først med produsenten Lee Perrys studiogruppe The Upsetters. Perry produserte noen av de fineste innspillingene med The Wailers (da en ren vokaltrio) tidlig på 70-tallet. Brødrene ble tatt opp i The Wailers da de ble et fullt band. Når vi tenker på betydningen av bass og trommer i reggaemusikken er de er sentral del av denne historien, på nivå med mange av de beste sangene. Dessverre havnet Aston Barrett senere i en bitter konflikt med Marleys arvinger om rettigheter til de gamle innspillingene. Han fortalte inngående om dette i et langt intervju her i avisa, men tapte saken etterpå. I filmen «One Love» blir Aston Barrett spilt av sin sønn Aston Barrett Jr.

I forbindelse med «One Love kommer også et minialbum der yngre artister synger noen av de gamle sangene til Bob Marley om igjen. Ikke fra filmen, men som en parallell hyllest. Det begynner så nydelig som det går an med Kacey Musgraves og «Three Little Birds», og fortsetter med Whizkid, Bloody Civilian, Leon Bridges, Jessie Reyez, Daniel Caesar og Bob Marleys barnebarn Skip Marley.

Arven fra Bob Marley føres videre av hans etterkommere. Søndag vant Julian Marley Grammy-prisen for årets reggaealbum. Han føyer seg med dette inn i rekken av Marleys andre barn, Ziggy, Stephen, Damien, Cedella, og Sharon, som har 30 slike priser til sammen. Det sier dessverre sitt om prisen at Bob Marley selv ikke fikk noen Grammy så lenge han levde, men ble tildelt en «lifetime achievement»-pris i 2001. Og mens denne artikkelen går på lufta blir jeg oppmerksom på en av de fortest klatrende artistene på listene verden akkurat nå: YG Marley. Sønn av Rohan Marley og Lauryn Hill. Med nydelige «Praise Jah In The Moonlight», som tar utgangspunkt i bestefarens «Crisis». Legenden lever.

Les mer om musikk her