Da Rogaland Arbeiderparti i slutten av februar nominerte Hadia Tajik til nestledervervet i Arbeiderpartiet, hevdet flere kommentatorer at forslaget var urealistisk fordi hun oppfattes som en «urokråke».
En av dem var Kjell Werner i herværende avis. «Hun er populær og får gode skussmål i store deler av partiet», skrev han; hun er «disiplinert, men likevel en stor utfordring». En annen var Tone Sofie Aglen i NRK, som holdt Tajiks «konfliktfylte fortid» mot henne, og at hun ikke er «helt uten fiender» i partiet. «Selv om mange mener hun gjorde en viktig jobb under metoo-saken, frykter mange at Tajik tilbake er lik trøbbel», skrev hun: «For mange er Tajik og Giske blitt to sider av samme sak». I VG skrev Hanne Skartveit at «De aller fleste i Ap ønsker å legge både denne striden, og denne tiden, bak seg. De ønsker verken Tajik eller Giske tilbake i sentrale posisjoner i partiet.» Og til Dagbladet sier anonyme kilder i partiet at hun «oppleves som splittende», fordi hun under metoo «ble oppfattet å være på den ene siden».
En knapp uke før vi markerer 8. mars, kan jo det være en liten nøtt å knekke for kommentariatet.
Man kan si mye om posisjons- og personstrider i Arbeiderpartiet. Ja, mange synes åpenbart det er enklere å si noe om det enn om politikk-strid – som jo i realiteten er det denne saken handler om. Men selv med et forbehold om disse skylappene, er argumentene som brukes mot Tajik oppsiktsvekkende. For hva var det som gjorde at «noen» i partiet oppfattet henne som en «urokråke» i første omgang? Og hva betyr det «å være på den ene siden» av metoo? En knapp uke før vi markerer 8. mars, kan jo det være en liten nøtt å knekke for kommentariatet.
Det er kanskje lett å glemme hvordan det var før fiskere, forsvarsfolk, hotell- og restaurantarbeidere, kulturarbeidere og (ofte forhenværende) politikere fortalte om trakassering og ukultur. Akkurat som det er lett å glemme hvilken frigjøringsbevegelse metoo har potensial til å bli, i alle fall dersom den ikke behandles som om den var en stein i skoa, men en mulighet til å rette opp i ting. Det er også lett å glemme årsakene til at metoo ble så vanskelig for Arbeiderpartiet, når oppgjøret endelig kom. Hovedgrunnen til det var jo nettopp at partiorganisasjonen i så lang tid hadde valgt å ikke gjøre noe med det mange var klar over at foregikk.
[ Jo Moen Bredeveien: «Woke» og «anti-woke» er i ferd med å ta kvelertak på all debatt ]
At folk heller advarte barna sine mot å dra på partiarrangementer, enn å selv si ifra om det de visste.
At de om dagen valgte seg representanter som de på kveldstid trengte rutiner for å beskytte ungdommen imot.
At så mange valgte å se en annen vei, og fokuserte på nettverksbygging og andre ting man belønnes for i stedet.
Dette gjorde at håndterbare problemer vokste seg uhåndterlige. Heller enn å ta tak i problemer, valgte man strutsens taktikk. Og når ble det et hederstegn?
I dag, noen år etterpå, framstår det som om det er denne evnen til å ikke ta nødvendige konflikter, å ikke stå opp for det som er rett, som er prisverdig – som om det er å sette partiet først. Men er det ikke i virkeligheten motsatt? Det å ha klart å balansere seg gjennom hele metoo, uten at noen egentlig fikk vite hva man sto for – er det en kvalifikasjon vi bør etterspørre? Eller er det omvendt?
[ Kjetil Staalesen: Over 700.000 mennesker i Norge har et «gå forbi køen-kort» i helsevesenet. ]
Selvsagt vil det være ulike meninger om dette. Men for et sosialdemokratisk likestillingsparti bør det være uholdbart å se en annen vei, feie problemer under teppet og velge minste motstands vei. Det er det flere grunner til:
For det første er det etisk uutholdelig. Skal vi kjempe for politisk deltakelse, frigjøring og likestilling, må vi jo ikke bare snakke om det, vi må gjøre det. Eller i alle fall forsøke.
For det andre fremmer strutsetaktikken en usunn organisasjonskultur, som gjør at vi mister masse folk på veien. Vi sitter jo selvsagt også igjen med noen, men noen ganger må man velge. Og vil man sitte igjen med dem som begår urett – eller dem som står opp mot den?
For det tredje skaper strutsetaktikken en rungende taushet, som helt sikkert er mest behagelig for mange på kort sikt, men som på litt lengre sikt har svært mye til felles med kirkegårdens taushet. På en slik grunn reiser man ikke et sosialdemokratisk parti.
For det fjerde handler dette også om lederskap. Et sosialdemokratisk parti er kjennetegnet av at det både kan administrere og protestere, styre og mobilisere. Hva slags ledere trenger vi da? Et hint om det kan vi få ved å se på hvem det er som huskes best og kjærest av ettertiden. Var det dem som satt helt i ro?
[ Torbjørn Færøvik: Kinas plan for fred i Ukraina ble i forrige uke avvist like brått som den kom. ]
I fjor høst satt jeg med Einar Gerhardsens arkiver i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Jeg leste avisartikler om ham fra den tida han var aktiv i AUFs arbeids- og kampgruppe på Oslos østkant, om sammenstøtene han var involvert i med streikebrytere og Samfunnsvernet, og om da han jaget nazistene i Nasjonal Samling fra Grünerløkka. Dette var noen år før han ble den landsfaderen vi seinere kom til å huske ham som. I de borgerlige avisene ble han beskrevet på svært lite flatterende vis; han var faktisk nesten like forhatt som Martin Tranmæl.
Den viktigste grunnen til det, var at han lagde uro i spørsmål som betydde noe, for ekte mennesker, i ekte konflikter om ekte problemstillinger. Det ble seinere sagt om Tranmæl at ingen var så forhatt som ham, og ingen heller så elsket og avholdt som ham. Kanskje hang de to tingene sammen? At de som elsket Gerhardsen og Tranmæl så at de var villige til å ta en fight, selv når utsikten til egen gevinst var lik null, og risikoen for tap tilsvarende stor?
«Ap-ledelsen sliter med to urokråker», skrev Kjell Werner, med henvisning til Tajik og – av alle – Trond Giske. Det er en sammenstilling så grov at den fortjener en plass i historiebøkene. «Det finnes dem som mener at et comeback for Tajik vil være å vekke til live en sovende bjørn», skrev Aglen. Dem om det, tenker nå jeg.
Fotnote fra Dagsavisens redaktør:
Vi er i ettertid av denne publiseringen gjort kjent med bakenforliggende forhold som gjør at vi internt, og overfor spaltisten, har konkludert med at denne teksten av presseetiske grunner ikke skulle vært publisert. Av hensyn til de involverte ønsker vi ikke å kommentere hva dette går i eller hvilke konkrete vurderinger vi har gjort. Som redaktør har jeg likevel konkludert med at innlegget ikke skal avpubliseres fordi det er blitt en del av en videre nyhetsdiskusjon i andre medier, og det ville derfor skapt et hull i den kollektive historiefortellingen om innlegget ikke lå tilgjengelig for offentligheten.
Eirik Hoff Lysholm, sjefredaktør
[ Synnøve Vereide: Samenes sak er ikke vindtett. Regjeringen blir likevel blåst av banen. ]
[ Tonje Brenna bekrefter: – Jeg har lyst til å bli nestleder ]