Norsk natur blir ofret på det grønne skiftets alter

Naturtap, klimaendringer og det grønne skiftet får stadig større plass i det offentlige ordskiftet. Fornybar energi og såkalte smarte løsninger skal peke ut veien videre. Dette gjentas med hyppighet av politikere og beslutningstakere av alle valører. Det er imidlertid så langt lite som tyder på at vi er på rett vei for å løse natur- og klimakrisen, og det er spesielt to forhold som dagens samfunn ikke tar tilstrekkelig tak i. Vi må endre tankesett og vi må rigge en del av miljøforskningen på nye måter.

Offentlig debatt preges av et øredøvende mantra om at vi trenger mer energi, en holdning som bygger på et ensidig makt- og vekstperspektiv om at samfunnet for all del skal skånes for dyptgripende endringer. Alternative syn som at vi faktisk har nok energi, at den kan brukes mer fornuftig og at svaret på fremtidens utfordringer ikke minst ligger i redusert forbruk, blir stort sett avfeid som urealistiske uten forsøk på seriøs analyse eller debatt. Nei, nå dreier det seg om smarte løsninger, underforstått at vekst og forbruk skal øke mens vi muligens skjermer små biter av sårbar natur, restaurerer litt her og der og se hvordan det går. Det hjelper lite. Norsk natur er på full fart mot å bli ofret å det grønne skiftets alter.

Vi må erkjenne at en reell nedbremsing av naturtap innebærer dype konflikter hvor ulike samfunnsinteresser står steilt mot hverandre. Vi må bevege oss bort fra ideen om at vi kan få både i pose og sekk og heller rette oppmerksomheten mot hva er det faktiske handlingsrommet vi har hvis vi oppriktig ønsker å bremse naturtapet i jaget etter mer fornybar energi. Det vil nærmest kreve et paradigmeskifte i dagens politikk å dreie tankesettet mot andre mål, men det er selvsagt ikke umulig.

Vi kan for eksempel lene oss på sosiologen Ottar Brox som i sin tid argumenterte sterkt for at samfunnet må sette nedre grenser for kritiske ressurser og samfunnsbehov, for eksempel at fiskebestander ikke må reduseres under et visst nivå, at samfunnets leveranser av helsetjenester og arbeidsmuligheter ikke måtte synke under en bestemt grense osv. Brox mente at dette var en måte å definere samfunnets kritiske behov og kapasitet som både gjorde det mulig å styre politisk samtidig som man ikke overbelastet verken samfunnsmaskineriet eller naturen.

Vi teppelegger mesteparten norsk natur med vindmøller uten at vi av den grunn kommer i havn med det grønne skiftet.

Alternativet, som dessverre er den situasjonen vi er i nå, vil nemlig være at på noen områder vil vi alltid ønske mer ressurser og mer velferd, vi overskrider miljøets bæreevne og all politikk blir et kappløp om å finne “smarte” løsninger som ikke forplikter til ansvarlighet og moderasjon – og som fremfor alt ikke støter velgermassene. Resultatet av dagens politikk kan for eksempel bli at vi teppelegger mesteparten norsk natur med vindmøller uten at vi av den grunn kommer i havn med det grønne skiftet.

Dersom vi for alvor skal definere handlingsrommet for en bærekraftig utvikling i Norge, krever det mot av dagens politikere og et mindre opportunistisk forhold til forskning. Dagens miljøforskning er sterkt preget av konkurranse, en dominerende orientering mot kunnskap som skal smøre det grønne skiftet og for lite reelt samarbeid mellom natur- og samfunnsvitenskapene. Forbedring av forskningsinnsatsen er den andre store utfordringen.

Å definere handlingsrommet for å stoppe naturtapet betyr at vi trenger inngående kunnskap om både natursystemenes dynamikk og kapasiteter – og samfunnets drivkrefter og tålegrenser for endring av forbruk og livsstiler. Fortsetter vi som nå, vil naturtapet og naturkrisen bare øke. Men presser vi gjennom samfunnsendringer som er for inngripende og radikale og for raskt, risikerer vi sosial uro og i verste fall opprør og uhåndterlige konflikter.

Les også: De skjulte kostnadene ved kunstig intelligens (+)

Forskningsmiljøenes svar på denne utfordringen bør være tredelt: Vi trenger en betydelig større innsats på å kartlegge naturregnskap og natursystemenes tålegrenser før det er for seint. Det vil si hvor stor påvirkning tåler skog, dyreliv og ferskvannssystemer før menneskelig påvirkning driver naturen forbi irreversible vippepunkter hvor god økologisk tilstand opphører. Vi må også gå mye dypere til verks for å forstå samfunnets smertegrenser for de omfattende endringene som er nødvendig, og hvor grensene går mellom aksept og tilpasning kontra aktiv opposisjon og motstand. Å stoppe naturtapet vil uansett hvordan vi snur og vender på det, påvirke næringsliv, fritid, økonomi, livskvalitet og velferd.

Det er en bløff å påstå at vi kan stoppe naturtapet uten gjennomgripende samfunnsendringer.

For det tredje, må denne kunnskapen kobles mot langt bedre forståelse av maktstrukturer og krefter som driver naturtapet i økende tempo. Ingen enkeltstående forskningsgrupperinger kan favne denne oppgaven alene, her må de tunge fagmiljøene innen natur- og samfunnsvitenskap gå sammen med bred front. Denne kunnskapen kan vi flette sammen i scenarioer som vil avdekke de enorme forskjellene det vil være for framtidens natur i Norge om vi tar ansvar i forhold til nødvendige grenser, eller lar det skure å gå.

Det er en bløff å påstå at vi kan stoppe naturtapet uten gjennomgripende samfunnsendringer. Heller enn å tviholde på denne illusjonen, bør vi kanskje innse at tankesett og fremtidsperspektiver er modne for en grundig overhaling. “Mer av alt”-tankegangen må erstattes av begrensninger i takten på ressursutnyttelse, forbruk og beslag av nytt areal. En sunn natur er en uerstattelig kilde til livskvalitet, helse og velferd. Et mindre naturforbrukende samfunn vil faktisk gagne oss alle i det lange løp.

Oppfordringen til politikere og forskere er denne: legg bort ideen om at det finnes enkle løsninger på naturkrisen, sett inn en skikkelig innsats for å forstå både naturens og samfunnets tålegrenser for radikal endring og sett søkelys på hvordan maktstrukturer i samfunnet styrer mot et økende naturtap. Å definere handlingsrommet for å stoppe naturtapet vil smerte, men alternativet på lengre sikt vil gjøre langt mer vondt.

Les også: Hvorfor vil sykehuset mitt sende meg til homofiendtlige Tyrkia? (+)

Sigrid Bonde Tusvik: Slå inn dør som arbeidsufør

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen