«Kritikk av kunstopplevelser er ikke det samme som løgn», skriver leder for kulturavdelingen i Aftenposten, Cecilie Asker, i Dagsavisen 10.4 som svar på min kronikk «Ways of Seeing, løgn og Aftenposten» hvor jeg undersøker forholdet mellom Aftenpostens teateranmeldelse av 23. november og en av de mest aparte sakene i norsk kunst-, samfunns- og rettshistorie; Wara-saken. Et slikt forhold faller Asker tungt for brystet, hun framstiller sammenhengen som problematisk, og hun hopper direkte til konklusjonen: «Skal man ta konsekvensene av den logikken vil i så fall både pressens og kunstens ytringsfrihet bli alvorlig innskrenket».
Mitt spørsmål var hva som kan ha påvirket norsk offentlighet i den underlige Wara-saken. Hvordan kunne store deler av norsk presse og medier over så lang tid være preget av det som viste seg å være oppspinn? ? Hva var roten til dette oppspinnet? Hvor kom forestillingen om at teaterproduksjonen var lovstridig fra?
Så langt jeg har kunnet undersøke er Aftenpostens teateranmeldelse den første i en bred offentlighet hvor framstillingen om teatergruppens utøvere som venstreekstremistiske aksjonister - og lovbrytere, og ikke minst den eneste hvor forestillingen omtales i en virkelighetsmodus – og sammenlignes med Rote Armé Fraktion.
Aftenposten er en av landets ledende aviser, og ellers nådeløs seriøs i sitt krav om sannhetsinnhold og journalistisk etterrettelighet. Også profesjonelle anmeldere og kritikere må tåle kritikk, og særlig i en så alvorlig sak. Kritikken av kritikken er ikke trusler mot ytringsfrihet men en nødvendighet for et åpent demokrati. At Aftenposten forsøker å sette ytringsfrihet opp mot min kritikk er ganske utrolig da slike kritiske undersøkelser er et hovedgrunnlag i en offentlig debatt. Den offentlige kritikk må kunne rettes mot alt i samfunnet, inkludert Aftenpostens teateranmeldelse fra 23. november.
Asker imøtegår heller ikke noen av mine sentrale spørsmål rundt forholdene omkring anmeldelsen og Wara-saken. En helt annen ting er at Asker oppfatter min kritikk som så urimelig all den tid anmelderen selv fant det opportunt å dementere sine tidligere utsagn om Wara-saken i sin Aftenposten-kommentar «Hva viser egentlig Ways of Seeing?» den 15. mars og «Forestillingene bør anmeldes i avisen, ikke til politiet» den 19. mars. Siktelsen mot justisministerens samboer kom 14. mars. Påstandene i den første anmeldelsen hadde da stått i fire måneder, og korrigeringene kom etter at saken endret karakter.
I disse to kommentarene er synet på «Ways of Seeing» markant endret. Anmelderen undersøker nå «premisset for forestillingen», han tilegner seg den sceniske informasjonen han får fra et faglig grunnlag, han undersøker forholdet mellom virkemiddel og formål, han vektlegger og problematiserer fra et journalistisk reflekterende syn. Han understreker at «klippet av Waras hjem» for øvrig er «blant de minst identifiserende» av husene. Han reflekterer over perspektivet og beskrivelsene fra innsiden av husene; det må «leses som en forestilling». Han trekker fram at forestillingens selvidentifikasjon som dokumentarisk viser seg å være en fiksjon. Også denne gangen dveler han ved sitt eget ubehag, men konkluderer med at det er «fiksjon, men ingen aksjon»; aktørene spiller seg selv som aktivister som gjemmer seg rundt i buskene i mange uker. Da var samboeren arrestert få dager i forveien. Virkeligheten innhentet til slutt forestillingene om forestillingen.
Det er dette forholdet Cecilie Asker i Norges mektigste avis forsøker å dekke over som innskrenkning av ytringsfriheten.