Aftenpostens tilsvar nederst i saken.
Vinteren 2018/2019 skjedde en rekke trussellignende og uforklarlige hendelser på eiendommen til den daværende norske justisminister Tor Mikkel Wara (Frp) og hans samboer Laila Anita Bertheussen. Den 28. mars fikk Berteussen status som mistenkt i samtlige saker tilknyttet hendelsene på deres eiendom, samt et trusselbrev til et regjeringsmedlem.
I nesten fire måneder var regissør Pia Maria Roll og teatergruppen hennes utpekt som opphavet eller inspirasjonen for dette trusselbildet. Så sent som 28. mars 2019 skriver Dagbladet at hendelsene begynte etter at forestillingen «Ways of Seeing» ble satt opp på Black Box. Dette er ikke riktig. Hendelsene begynte strengt tatt etter samboerens kronikk i VG, 1. desember, hvor hun beskriver at hun opplever seg vesentlig truet og hun knytter trusselen til teaterforestillingen.
La oss gå litt tilbake i tid, til 21. november 2018, til premieren på «Ways of Seeing». 23. november kom Aftenposten med Per Christian Selmer-Anderssens teatermelding. Denne anmeldelsen var den aller første i en avis som dekker en bred norsk offentlighet. Teatergruppen som står bak forestillingen ønsker å diskutere strukturell rasisme, altså økonomiske og politiske forutsetninger. Selmer-Anderssen startet teatermeldingen med å innrømme sine fordommer mot det han kaller et provoserende, problematisk og venstreradikalt teater. Han innrømmet likevel at materialet blir behandlet i «- en nyansert forestilling».
Tittelen på teatermeldingen er «Når venstrevridde performanceartister gjemmer seg i tujahekken». Det er han som fremhevet at aktørene oppsøker hjemmet til justisminister Tor Mikkel Wara. Han brukte ord som «geriljateater», «snikfilming», «trussel», «overvåking av høyresidens rekkehus» og «å ligge i buskene», men det er fortsettelsen som er fascinerende: «Det er drøyt å snikfilme folks hus, bare fordi de mener noe annet enn deg. Det bærer med seg en slags ikke-uttalt trussel: Vi vet hvor du bor. Vi venter i mange timer foran inngangen din. Det er litt Rote Armé Fraktion over det hele».
Aftenposten svarer: Kritikk av kunstopplevelser er ikke det samme som løgn
Det er svært oppsiktsvekkende at Aftenpostens anmelder sammenlignet teatergruppen med Rote Armé Fraktion, den venstreekstremistiske terrororganisasjonen i Vest-Tyskland (1970-1990), Baader-Meinhof-gruppen som sto bak bombeattentater, mordbranner, bankran, bortføringer og gisselaksjoner. Det var altså slike som Aftenpostens anmelder antydet lå skjult i buskene til justisministeren og hans familie, og som var tilknyttet en norsk teatergruppe. Og ikke nok med det, men Selmer-Anderssen trekker teaterfiksjonen enda lenger ut i norsk virkelighet: «Hadde de oppsøkt min leilighet, ville jeg ringt politiet».
Dagen etter, den 24. november, sto justisministerens samboer Laila Anita Bertheussen i salen på Black Box teater og filmet forestillingen. 6 dager senere, publiserte VG hennes kronikk, hvor hun blant annet hevder sin fryktopplevelse og at det hun ser fra scenen «er skremmende». Hva var det egentlig hun hadde sett?
Leste samboeren Selmer-Anderssens teateranmeldelse i Aftenposten i uken før hun skrev sin kronikk? Eller ble hun tipset av noen som hadde lest anmeldelsen? I så fall må dette ha vært bakgrunnsinformasjon som akselererte frykt- og angstbildet, og det må ha formet hele hennes virkelighetsforståelse. Men ikke bare hennes. Aftenpostens versjon spredte seg som gressbrann i norske medier, i det politiske miljøet, og fikk fritt spillerom i nærmere fire måneder. I Fremskrittspartiet og Human Rights Service gikk alarmen.
25. november postet Christian Tybring-Gjedde et Facebook-innlegg: «Black Box Teater legitimerer sitt hat mot nordmenn gjennom en absurd statsfinansiert teaterforestilling». 6. desember kom det første «terroranslaget» mot familien Wara.
Det var ingen som lå i buskene, ikke i virkeligheten. Det er på scenen aktørene snakker om at de over tid skjuler seg i busker og kratt for ikke å bli oppdaget. «Dette er en del av fiksjonen i stykket» , skriver teatergruppens advokat Jon Wessel Aas i sin klage til Oslopolitiet over statsadvokatens ransakelsesordre og uberettigede siktelse av regissør, aktører og teaterhus. Fordi teatergruppen «aldri i virkeligheten har «snikfotografert» noen eller noe, eller «lusket i buskene». De oppholdt seg aldri «over lengre tid på eller utenfor f.eks. daværende justisminister Waras og hans samboer Bertheussens eiendom. De (…) har opptrådt åpent i fullt dagslys og gjort sine bildeopptak av nøytrale husfasader fra offentlige tilgjengelige sted – og så forlatt stedet».
Også Aftenpostens anmelder var inne på dette: «De går aldri inn på tomtene,» skriver han. «De sier ikke helt tydelig hvor objektene bor, filmer aldri mennesker og finner for øvrig heller ikke ut noe av substans». Dette lille øyeblikket av opplysthet hos Aftenpostens anmelder drukner fatalt nok i de langt mer graverende punktene han presenterer. Forestillingen gav seg ut for å være politisert og var åpen om sin debatt, Aftenpostens anmeldelse omtalte forestillingen som virkelig samfunnsaksjonisme. Det førte til at fantasier om forestillingen fikk gjennomslag. Ingen stilte spørsmål ved hvorfor kun Waras hus var rammet.
Underveis sviktet mange sine samfunnskontrakter, som den norske statsministeren med sitt tvilsomme munnkurv-utspill overfor teaterregissøren, eller som nestoren i norsk journalistikk, Harald Stanghelle, som, så sent som fire dager før siktelsen av samboeren, den 10. mars 2019 i nettopp Aftenposten, bekreftet Rote Armé-retorikken ved å rette skarp kritikk mot teatret som «aktivister som ikke forstod rekkevidden av sine handlinger» og bruken av «piratopptak». Han slo fast at det ville være naivt å overse sammenhengen mellom trusselhendelsene og teateret. Men hadde han sett teaterstykket? I så fall ville han sett at også høyesterettsdommer Ketil Lund medvirker på scenen. Var det ikke litt naivt å påstå at Lund ikke forstod rekkevidden av sine handlinger?
Hva om saken hadde blitt henlagt av Oslopolitiet? Hva om ikke PST hadde hatt bevis nok til å sikte samboeren?
Aftenpostens kommentator Stanghelle mente det farlige var hvis ekstremister lot seg inspirere av teaterforestillingen. Den som nå er siktet for de terrorlignende hendelsene kan ha vært inspirert av Aftenposten.
Avdelingsleder i kulturredaksjonen til Aftenposten svarer her.