Adoptert til USA på 50-tallet: Rett før jul fikk Vicki et brev fra Norge

Et gammelt, falmet fotografi viser tre små lysluggede smårollinger som leker på plenen utenfor familiehjemmet i New Jersey. Charles, Walter og lille Vicki var født med et års mellomrom, og hadde en ting til felles: alle tre var adopterte og født av ukjente mødre i Norge og Sverige.

– Vi hadde en helt fantastisk oppvekst, og jeg har egentlig ikke hatt noe behov for å lete etter min biologiske mor før i voksen alder. Først nå, etter at mine amerikanske adoptivforeldre gikk bort og ungene våre har vokst opp, begynte jeg å leke med tanken på å finne ut hvem som var min birth mother, sier Vicki Berns.

I sommer dro hun tilbake til stedet der livet hennes begynte i 1955: på en liten, hvit fødestue i Mysen.

Denne saken var tidligere forbeholdt Dagsavisen-abonnementer. Den er åpnet til glede for nye lesere. Ønsker du å lese flere slike saker? Bli abonnent.

Jordmora på Lunder

På femtitallet kunne man lese følgende annonse i Alle Kvinners Blad: «Svangre får opphold mot arbeid eller betaling. Hjelp til adopsjon. Jordmor Lunder, Mysen st. Telefon 1954»

Den tidligere Dagsavisen-journalisten Bjørn Steinar Meyer har skrevet «Mødre uten barn», om jordmor Magnhild Lunder (1903–1963) som holdt til på Mysen. Med boka har han satt søkelys på en hittil lite omtalt bit av norsk adopsjonshistorie: om kvinnene som «kom i uløkka», kvinnene som hjalp dem og barna som ble adoptert av familier både i Norge og utlandet.

Meyer, som har vært journalist og redaktør i aviser i Hardanger, Indre Østfold og Oslo har selv nær familie som ble født hos jordmor Magnhild Lunder på Mysen. Boka er også aktuell, blant annet i forbindelse med avsløringene av utenlandsadopsjon til Norge.

De unge, ugifte jentene som på 1930-, 40- og 50-tallet oppsøkte jordmor Magnhild Lunder var blitt gravide uten å være gift og dro til en annen kant av landet for å føde i skjul slik at de kunne slippe unna skammen. Hos Magnhild Lunder fikk de opphold på gården der de kunne jobbe for kost og losji eller betale. De ble omtalt som Lunder-jentene, og de kom i hemmelighet og dro i hemmelighet. Meyer skriver:

«Hos Magnhild Lunder fikk de leve i skjul fra graviditeten begynte å vises, hun tok imot barnet på fødehjemmet på Galå i Gamleveien 26 på Mysen, hun klippet navlestrengen og ga den babyen til par som selv ikke kunne få barn og som mest av alt ønsket å adoptere.»

I Alle Kvinners Blad ble det påpekt allerede på førtitallet hvor urettferdig det var at en jente som ble gravid utenfor ekteskap fikk stempel som løsaktig, mens gutten slapp unna med stempel som kvinnebedårer. Seksualmoralen var så brutal for kvinner at dersom gutten ikke stilte opp for henne når hun ble gravid, følte jentene seg presset til enten å få utført illegale aborter – som kunne være direkte livsfarlig – eller å gi fra seg barnet. Å leve med et barn født utenfor ekteskap, en såkalt lausunge, var forbundet med stigma for både mor og unge.

«Lunder-jentenes historie har vært skjult» skriver Meyer. Ingen har skrevet om dem, andre enn presten som førte dem inn i kirkeboka og lensmannen som førte barnas far opp på bidragsfogdens skjema. Opplysninger om virksomheten til Magnhild Lunder er det kun myndighetene som har hatt, nedtegnet i hemmelige papirer som ble holdt unna offentligheten.

Den strenge abortloven og den dårlige tilgangen på prevensjon førte til at det i 1950 ble født flere enn 2000 barn av ugifte mødre, og hvert tredje av disse ble adoptert bort – en stor del ved hjelp av Magnhild Lunder og hennes kollegaer. For mange var adopsjon til det beste for barnet, men ikke for alle. Adoptivforeldrene som kom til Mysen, kom fra Norge, Sør-Afrika, Canada, Sverige og Danmark. De ble kontrollerte, men kontrollen var ofte overfladisk, skriver Meyer. Adopsjonsformidling av den typen Magnhild Lunder drev ble forbudt i barnevernloven i 1954, fram til da hadde folk nærmest kunne bestille seg et barn. Private jordmødre fortsatte likevel virksomheten fram til 1957.

Bjørn Steinar Meyer har intervjuet mange av mødrene og barna. Noen står fram med fullt navn, andre har ifølge forfatteren, ikke orket det siden fordømmelsen og skammen har preget dem for livet.

Full åpenhet

Ekteparet Elicker fra New York hadde møttes i voksen alder. De kunne ikke selv få barn.

– Pappa var kjemiingeniør, da vi var små jobbet han for Texaco på Manhattan, men på 40- og 50-tallet hadde han jobbet for flere forskjellige oljeselskaper og var ofte i Skandinavia. Han hadde veldig gode venner og kollegaer i Norge og Sverige som hjalp han og moren min med å finne fram til mulighetene for å adoptere skandinaviske barn.

Ekteparet bestemte seg for å adoptere, ikke bare ett men tre barn, som de ville gi en god oppvekst hjemme i USA.

– De tok oss med alle tre samtidig, til vårt nye hjem i New Jersey. Jeg var da litt under ett år gammel, forteller Vicki Berns.

Eldstemann Charles Rolf kom fra Stockholm, han var født i 1953. Walter Wallace var fra Oslo og født i 1954 og så Vicki, som ble født på Galå i Mysen i 1955. Alle tre ble fortalt helt fra de var gamle nok til å forstå at de var adopterte.

– Dermed kom det aldri som noe sjokk for meg at vi var adopterte. Akkurat hvordan vi ble fortalt har jeg glemt, men ingen av oss husket noen gang å ha blitt satt ned ved bordet for en alvorsprat i en viss alder for å fortelle oss om detaljer fra livene våre. de var så åpne og alt føltes bare helt naturlig.

Selv om de ikke var i slekt lignet barna på hverandre. Vicki husker med et smil hvordan folk i nabolaget la merke til den lille, blonde søskenflokken som lekte på plenen utenfor huset, hvordan de skilte seg ut med sitt skandinaviske utseende.

– Vi var bestevenner, en riktig sammensveiset liten gjeng, og så nær hverandre i alder. Mange trodde vi var biologiske søsken fordi vi var så like. Charles Rolf hadde rødt hår og fregner, og Walter Wallace og jeg var begge blonde med blå øyne og så nesten ut som tvillinger i starten, minnes hun.

Birth mother

«Birth mother». Det er det Vicki kaller sin biologiske mamma. Som tenåring lekte hun litt med tanken på å finne ut om sin birth mother,

– På syttitallet begynte adopsjon å snakkes om på en mer åpen måte her, og jeg husker veldig godt at jeg den gangen pleide se på et bestemt talkshow på dagtid med Phil Donahue. Han var bekymret for at adopterte hadde romantiske forestillinger om sine biologiske foreldre, og kanskje ble møtt med å få døren smelt i ansiktet dersom de våget oppsøke noen. Det var jo sånn den gangen at når man ga fra seg et barn, så var det ingen åpenhet for mer kontakt.

Ikke før hun selv fikk egne barn begynte hun å leke med tanken på nytt.

– Nå har reglene og lovene endret seg, og opplysninger er lettere tilgjengelige. Så det er klart jeg er nysgjerrig på hvem de var.

Takker moren

I voksen alder har tankene til Vicki kretset stadig mer rundt hvem som var hennes biologiske foreldre, og spesielt morens skjebne.

– Man tenker jo at det aldri er lykkelige omstendigheter som gjør at en kvinne gir fra seg sitt nyfødte barn. Samtidig er det et ønske om å gi barnet et bedre liv enn en selv kan gi det, og vi fikk jo helt fantastiske liv, sier hun.

Man tenker jo at det aldri er lykkelige omstendigheter som gjør at en kvinne gir fra seg sitt nyfødte barn.

—  Vicki Berns

Om hennes biologiske mor var i live, er hun usikker om hun ville ønsket å oppsøke henne.

– Jeg er bare nysgjerrig, og har aldri besatt av tanken på å finne henne, oppsøke familien og forstyrre livene deres. Hun tok et valg som jeg respekterer, og selv er jeg mest takknemlig til kvinnen som ga meg bort, fordi livet mitt ble så bra. Jeg vil bare gjerne vite hvilke omstendigheter som førte henne til Dalå. Du vet, hvorfor hun valgte den veien.

Med to brødre og senere også en ektemann som var adopterte vet hun hvor forskjellig folk forholder seg til sine adopsjonshistorier. Hun har også hørt historier om folk som har hatt vanskelige møter med biologiske foreldre.

Tilbake til Dalå

To ganger har hun dratt fra sitt hjem i Florida til Oslo i håp om å finne ut mer om sin norske mor. Første gang var i 2001, og siste gang nå i sommer.

– Jeg var i Norge sammen med svigerinne for å spre litt av asken til min storebror Wallace, som døde i 2019. Mens jeg var i Oslo fikk jeg høre at en norsk journalist hadde skrevet om barn som ble adoptert fra Dalå på 40- og 50-tallet.

Brått falt hittil ukjente biter i livets puslespill på plass. Det gjorde et voldsomt inntrykk.

– Jeg ble rett og slett slått i bakken. Nå vet jeg ikke sikkert hva som var årsaken til at min egen biologiske mamma kom hit, men jeg vet jeg ble født på Dalå på Mysen, det var jeg blitt fortalt alt som barn. Så fikk jeg vite om Bjørn Steinars bok, og selv om jeg ikke kan lese norsk har det gjort at jeg forstår mer av min egen historie, og hvorfor det er så vanskelig å finne spor, sier Vicki, som dro rett til Mysen for å se stedet der hun ble født for 68 år siden.

– Selv har jeg aldri hatt noen fødselsattest, det eneste jeg har visst om min biologiske mor er at hun fødte meg på Dalå i Mysen. Så jeg ble helt himmelfallen da jeg fikk vite om denne boka, sier Vicki.

Det hvite huset på Dalå i Gamleveien 26 der jordmor Magnhild Lunder tok imot unge jenter som ville føde i hemmelighet, ligger der fortsatt. Ifølge lokale kilder er huset nærmest helt likt slik det var den gangen. For Vicki ble historien om Lunder-jentene en sår tankevekker om at moren mest sannsynlig hadde det så vanskelig at hun ikke så annen råd enn å gi fra seg sin lille baby.

– Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt tidligere, men jeg må medgi at det var en sterk opplevelse å høre om de ugifte kvinnene som fødte i hemmelighet på Dalå. Men, det gir mening, sier Vicki Berns.

Årets julegave

Helt til nå har Vicki Berns forsøkt å finne ut hvem hennes biologiske mor er, via norske adopsjonsmyndigheter. Frm til dette intervjuet har hun ikke lykkes.

– De fortalte meg at de hadde lett, men at de ikke klarte finne noen fødselsregistrering for meg. Dessverre hadde jeg ikke mulighet til å bli i Oslo så lenge, og det er komplisert å samarbeide med norske myndigheter og å gjennomgå norske arkiver fra USA. Så jeg planlegger en tur tilbake, sier Vicki Burns.

Og – her kunne historien ha sluttet. Men, rett før jul mottok Dagsavisen en mail fra Vicki:

– For en forskjell en uke kan gjøre! Tro det eller ei, men i helgen fikk jeg en pakke fra Statsforvalteren i Oslo i Viken, og hva var det jeg fikk? Jo, navnene på min biologiske mor og far og de originale papirene fra adopsjonen min. Jeg er så glad!

---

Norsk adopsjonslov

• Den første norske adopsjonsloven kom i 1917, som Lov av 2. april om adopsjon, og hjemlet såkalt «svak adopsjon». Barnet visste hvem de biologiske foreldrene var og hadde arverett til disse. De biologiske foreldrene hadde også arverett til sine bortadopterte barn.
• Adopsjonsloven ble endret til «sterk adopsjon» i 1935. Alle bånd til de biologiske foreldrene ble brutt og den adopterte fikk arverett til sine adoptivforeldre.
• I 1948 fikk adoptivforeldre fem års «angrefrist» på barna de adopterte. Dersom det adopterte barnet hadde et «lyte» det ikke hadde blitt opplyst om, kunne adopsjonen oppheves.
• I 1956 ble «angrefristen» styrket, sterk adopsjon ble den eneste tillatte adopsjonsformen og adoptivforeldre hadde rett til å nekte barna kunnskap om biologiske foreldre, selv etter nådd myndighetsalder.
• Barn adoptert etter 1. januar 1975 fikk odelsrett og adoptivbarn ble for første gang i Norge likestilt med biologiske barn.
• I 1986 ble «angrefristen» opphevet. Adopterte over 18 år fikk rett til å vite hvem de biologiske foreldrene var.

Kilde: Organisasjon for adopterte i Norge

---

[ Monica og Roy Thomas Merli hadde en tøff oppvekst. De havnet på hver sin side av loven. ]

[ Peter Øvig Knudsen markerte sin mors død med lettelse, glede, opprømthet. ]

[ Alenemoren Tonje Hegland leter etter mat til seg og datteren i søpla ]