Der har han stått og repetert og repetert. År etter år. Kjempet seg gjennom skader og motgang. I London-OL i 2012 mistet han finaleplassen han skulle hatt, der flere av dem som slo ham senere er tatt i doping. OL i Rio i 2016 gikk i vasken på grunn av skade. OL i Tokyo i 2020 ble utsatt. Skulle det bli noe mer?
Av mange klisjeer i idretten høres “en ekte olympier” litt avdanket ut. Han har drevet med denne idretten i 20 år i det stille. Slegge er ikke med i friidrettens Diamond League-program, og er derfor lite fokusert i mediene. Slegge er plasskrevende. All trening må skje utendørs. Med 60 prosent jobb ved siden av er han nesten en ekte amatør i en kommersiell sportsverden. Daglig sjauer han biler på Bækkelagskaia.
Men historisk er slegge en stor, klassisk øvelse. De som her levd en stund kan minnes navnet Sverre Strandli, som inntil denne onsdagen hadde Norge beste sleggeplassering med 7. plass i Helsingfors i 1952. Han tok EM-gull i 1950. Dette er nostalgi.
Eivind Henriksen fra Bjørndal, bosatt på Grefsen i Oslo, tilhører nåtiden. Hjemme har han en samboer og 11 måneder gammel sønn. Forventningene til ham var nesten på null. Kanskje han kom til finale, kanskje han kom blant de åtte beste. 31-åringen ville gli stille gjennom OL-dagene, like anonym da han reiste som da han kom. Slik ble det ikke.
Også store gutter gråter av og til. Denne onsdagen gjorde Eivind Henriksen det da det etterhvert sank inn hva han hadde prestert. Hans viktigste sportslige støttespiller, Einar Brynemo, gikk bort i 2018. Henriksen er sin egen trener. Tre norske rekorder i finalen og OL-sølv med hjem. Nå vet vi hvem han er. Når støvet har lagt seg og tårene tørket står han igjen i sleggeringen ved Sognsvann.
Men nå står han der som OL-medaljør, som den største norske positive overraskelsen i Tokyo.