Avslutningen

Egil Drillo Olsen sitter i sofaen på hytta på Haglebu. Det er gått tre dager siden han fikk sparken. Eks-landslagssjefen tar seg til hodet. Legger armene i kors. Tar seg til hodet igjen. Det er som om han er blitt noen år eldre siden vi traff ham sist - for en drøy uke siden. Da var Drillo offensiv og kampklar. På turen rundt Sognsvann fortalte han om skuffelsen etter tapet mot Sveits. Kampen som fikk et samlet norsk pressekorps til å skrike samstemt - mot Drillo-fotballen. «Drillos flaueste kveld», skrev Aftenposten. Morten Pedersen i Dagbladet var nådeløs: «Drillo-fotball slik Norge praktiserer den har ikke lenger livets rett på den internasjonale arena. Som konkurransedyktig våpen er den steindød.» Så fulgte oppslag på oppslag om hvem som burde ta over etter trener­legenden. Etter Sveits-kampen meldte NTB at Drillo hadde flyktet til fjells. Til nyhetsbyrået uttalte Drillo at han hadde hatt mer enn nok med seg selv de siste dagene. Samtidig så han fram mot de to siste kampene i kvalifiseringen. Da vi møtte ham etter «flukten til fjells», uka før han fikk sparken, var han altså ingen slagen mann:

- Jeg har ikke fått noen depresjon. Jeg har litt perspektiv på dette. Det er ting i verden som er viktigere enn fotball, sa Drillo.

Han begynte å snakke om hvor bra det var å være på hytta. Stille og fint. I kjent stil la han ut om alle toppene.

- Haglebunatten. Den har vi rett i front for hytta. 1.278 meter. Men skal du ha ordentlig utsikt, må du gå opp på Høgevarde.

Drillo fortsatte med poetiske beskrivelser av blånende fjell i solnedgang. Nei da.

- Du ser mellom 25.000 og 30.000 kvadratkilometer fra Høgevarde. Det er bare fra Gaustatoppen du kan se flere kvadratkilometer i Norge, rundt 60.000.

Det gikk unna med 71-åringen rundt Sognsvann. Vi hadde sett for oss en rolig rusletur med mannen som har kunstig hofte og en ankel full av skruer. Men Drillo gjorde det raskt klart at helsa er bedre enn på lenge. Hjerteflimmeret ble operert bort i 2005, og ankelen tålte fint høyt tempo. Heldigvis var bikkja «Kniksen» med, som la inn flere stopp underveis. Drillo var i godt humør. Han fortalte at han og en kompis planla å gå på den høyeste toppen i hver av kommunene i Akershus.

- Den høyeste toppen heter Fjellsjøkampen. 812 meter.

Og slik gikk praten fra høydepunkt til høydepunkt gjennom Akershus. Det var ikke bare Drillos skyld at det ble mye topper og tall. Etter Sveits-kampen virket han mer sur på pressen og tverr enn på lenge. Han forlot et intervju med å si «det holder». Turen startet derfor med en viss bekymring for at han skulle si: «Nå holder det». Det kjentes trygt å varme opp med topper. Men etter en kvart runde fikk jeg endelig spurt om hans fotballfilosofi har gått ut på dato. Drillo gikk rett i forsvar.

- Da må du si at spillestilen til Borussia Dortmund og Atlético Madrid også har gått ut på dato. De spiller mer framoverretta og direkte enn det vi gjør.

- Du er ikke så glad i kritikk?

- Det er en del journalister som har et skjevt selvbilde i forhold til hva de kan. Men det er også mange journalister som kan mye fotball. Nei, kritikk er ålreit å få, det.

Egil Olsen har hatt et anstrengt forhold til «halvstuderte røvere» i pressen helt siden han selv spilte på landslaget. I 1970 sto han bak en underskriftskampanje blant landslagsspillerne. Målet var å få stanset VGs spillerbørs. I brevet ble det vist til at børsen var en psykisk belastning for spillerne som havnet nederst og at karakterene ble gitt helt tilfeldig. Drillo har senere kommentert at kritikken gikk mer på at fotball er et lagspill og at «halvstuderte røvere» umulig kan greie å vurdere så mange spillere i løpet av en kamp.

- Du virket veldig irritert da du ble intervjuet etter Sveits-kampen?

- Han som intervjuet meg, var mer irritert og hissig. Jeg var ganske rolig. Da jeg fikk samme spørsmålet for tredje gang, sa jeg bare: «Det holder».

Egil Olsens landslagshistorie er fantastisk - men Drillo og landslaget er også en historie om ikke å være ønsket. Da han kom inn som landslagssjef i 1990, var det som vikar. Mange i Fotballforbundet så på akademikeren som en arrogant og virkelighetsfjern fotballteoretiker som ikke var egnet til å lede A-lands­laget. Det var mange historier om den frittalende kommunisten. Han forlot blant annet en treningssamling med landslaget i København for å være med i en demonstrasjon mot Verdensbanken. Som spiller, vel å merke. Da Egil Olsen fikk vikarjobben etter at Ingvar Stadheim plutselig trakk seg som sjef i 1990, ble det presisert at det ikke skulle være noen automatikk i at han kunne forlenge kontrakten.

Rett før han debuterte som landslagssjef, holdt Drillo et foredrag på det årlige cupfinaleseminaret ved Norges idrettshøgskole. Foredraget bar bud om en ny tid i norsk fotball, der analyser og statistikk skulle stå i sentrum. Drillo hadde analysert kampene i VM-sluttspillet samme år og startet med å skrive «36.089» på tavla.

«Vet dere hva dette er? Ikke? Det er antallet pasninger i VM.»

Ingen kunne ta vikaren for manglende grundighet. Noen uker senere sto det 6-1 på tavla i kampen mellom Norge og Kamerun. 18. november 1990 fikk vikaren fast jobb. Drillo startet pressekonferansen med å si: «Jeg gratulerer Fotballforbundet med valget av meg som landslagssjef».

På turen snakket vi om storhetstida, 90-tallet, da Drillo ble dyrket som en gud. Da han ga seg etter VM i 1998, hyllet spillerne ham med sangen «Takk for alt du ga, Drillo!».

- Hele 90-tallet var en voldsom opptur. Vi eksporterte bøttevis med spillere. Vi kommer nok aldri til å oppleve en sånn boost igjen.

- Hva gikk galt denne gangen?

- Vi har vært inne i en periode hvor bare to-tre av spillerne på landslaget spiller fast på klubblagene i Europa. Mange av spillerne er også i klubber som har en helt annen spillestil enn landslaget. Og så har vi vært igjennom et generasjonsskifte.

Drillo påpekte at han som landslagssjef alltid har hatt flere seiere enn tap, også i den andre epoken som startet i 2009. Også da kom Drillo inn som vikar.

- Jeg har vært landslagssjef i 13 år. Jeg har aldri vært på minussida. Det er jeg litt stolt av. Vi har alltid vunnet mer enn vi har tapt.

Etter Sveits-kampen lå Drillo med én kamp på minussida, en statistikk han mente det var gode muligheter til å få rettet opp. Med seier mot Slovenia og Island ville han være i pluss også dette året. Men han var realist når det gjaldt å komme til VM i Brasil.

- Sannsynligvis har jeg et par måneder igjen. Og så er det kanskje snakk om en landskamp i november.

- Hva skal du gjøre etterpå?

- Jeg har sluttet å legge femårsplaner. Jeg tenker jo på at livet tar slutt om ikke så altfor lenge. Det er livets realiteter, som Albert Camus sa: Livet er en kamp som mennesker kjemper mot tida, en kamp som menneskene dessverre er dømt til å tape.

- Men jeg er ikke redd for å dø.

- Du tror fortsatt ikke på Gud?

- Nei, det gjør jeg ikke. Jeg tror heller ikke at jeg kommer til helvete.

Vi dvelte ikke mer ved døden. Drillo ville heller snakke om kryssord, som er en av hans favorittfritidssysler.

- Jeg er stor kryssordfan. Løser Rolf Hansen i Dagbladet hver onsdag og lørdag. Han var den første som begynte å konstruere nye ord. I påska brukte han meg. Der det sto «geografi», ble løsningen: «fotballandslagstrenerfavorittbeskjeftigelse».

Sønnen Toivo Olsen sa en gang: «Avisene skaper et inntrykk av en snåling med gummistøvler og bikkje - og det er akkurat sånn han er». Ifølge folk som har jobbet tett på Drillo, er han blitt mer sosial med åra. Selv har han uttalt at den verste egenskapen han har, er at han er lite utholdende sosialt.

- Jeg er ikke vanskelig å være sammen med. Men utprega sosial er jeg nok ikke.

Da Drillos herjet på 90-tallet, hadde Drillo alltid med seg kona Siggen og datteren Kine på utenlandsturene. De fulgte treninger og kamper fra sidelinja.

Drillo forteller at Siggen har vært og er en god støtte i livet.

- Vi er begge rimelig samfunnsengasjerte og står noenlunde for det samme når det kommer til politisk ståsted og livssyn. Hun er ikke-kristen, mens jeg er mer antikristen.

- Siggen er også fotballinteressert. Hører du på hennes innspill?

- Hun har en tendens til å overvurdere seg selv når det gjelder hvem som bør spille og ikke spille.

Drillo har en lei tendens til å svare kort når spørsmålene blir private.

- Hvor gammel er datteren din, Kine, blitt, da?

- 19 år.

- Hva skal hun bli?

- Rik. Det er det hun sier.

Drillo nærmest stønner det ut.

- Hun har begynt på BI, så du kan jo tenke deg sjæl.

- Hva synes du om det?

- Det kunne vært verre.

Drillo fortalte at datteren er europamester og at hun nå prøver å bli verdensmester i cheerleading.

- Jeg har vært på noen treninger. Men du blir redd, vet du. Når dem er oppe i tredjeetasjen og legger seg bakover og regner med at noen plukker dem opp før dem går i bakken.

Drillo har tidligere snakket om at han var en fraværende far i sitt første ekteskap. Han har sagt at han ikke var moden nok, at det bare gikk i fotball og studier.

- Jeg er mer fornøyd på det planet der i dag. Jeg har vært litt flinkere med Kine. Det var en fin tid med de første ungene òg. Men jeg var nok litt mer mannssjåvinistisk den gangen og overlot dem mer til mora.

- Er du en far som finner på ting?

- Nei.

Drillo vokste opp i «Lille Moskva», et arbeiderklassestrøk på Østsiden i Fredrikstad. Området var en kommunistbastion til langt utpå 70-tallet. NKP hadde julemesser i klubbhuset til Østsiden. En gang holdt Egil Olsen triksekonkurranse på Rød Fronts sommerleir. I militæret fikk han utdelt propagandamateriell fra kommunistpartiet som unge Olsen hengte opp i leiren. Han ble buret inne for det. Det ble han også da han stakk av fra militærleiren for å spille kamper for Østsiden. Men Olsen greide alltid å rømme og fikk navnet «Utbryterkongen».

Som en skjebnens ironi satt en kommende blå statsminister på tribunen da røde Drillo fikk sin siste kamp med landslaget på Ullevaal.

- Hva synes du om at vi får ny regjering?

- Det blir nok bra. For de rikeste. Det er bare å se på hvem som støtter den borgerlige regjeringen. Jeg er usikker på hvor mange milliardærer det er i Norge. Men det er i hvert fall for mange. Forskjellene som er i landet vårt i dag, kommer til å bli større på alle plan.

- Du stemmer Rødt ennå?

- Ja. Og det går mye på det som overhodet ikke var tema i valgkampen, nemlig utenrikspolitikken. Den ble vel knapt nevnt i en bisetning. Jeg blir opprørt når Norge drar rundt i verden og slipper bomber i hodene på folk. Det blir knapt diskutert i landet vårt. Jeg vet at det ikke er blitt noe særlig bedre i Libya etter at vi var der og bombet.

Drillo fortalte om hvordan verden så ut fra Østsiden da han vokste opp.

- Det var viktig å hate USA. Høyre så vi på som halvfascister og kristne som idioter. Det var det jeg ble flaska opp på. I dag har jeg gode venner både blant høyrefolk og kristne.

- Du vokste opp i et arbeiderstrøk i Fredrikstad. Nå bor du i et eksklusivt villastrøk i Oslo med fjordutsikt og greier. Er du blitt en annen person?

- Nei, dattera mi er nok påvirket i større grad. Hun sier døren og jakken og solen.

- Da steiler du?

- Ja. Derfor er jeg glad for at hun er med i Viqueens (Norges eldste og største cheerklubb, journ.anm.), som holder til på østkanten. Der møter hun jenter som sier døra, jakka og sola.

Halvveis rundt Sognsvann møtte vi Siggen, som kom sammen med «Cruyff», den andre bikkja til paret. Drillo skulle på trening, så Siggen tok også med seg «Kniksen». Vekslingen gikk kjapt.

På turens siste etappe snakket vi litt om hans ettermæle - til tross for at Drillo på dette tidspunktet ennå hadde to kamper igjen og en ørliten mulighet til å kvalifisere laget til VM i Brasil.

- Når jeg er død, er jeg død, svarte Drillo på spørsmålet om ettermæle.

Han ble mer ivrig da vi snakket om hvordan han skulle revansjere seg. Drillo gledet seg til å ta fatt på analysen etter Sveits, gledet seg til å «tømre» ut en ny strategi til Slovenia-kampen.

Vi plukker opp Drillo som går langs grusveien på vei mot hytta. Han har vært nede på turistheimen og kjøpt seg avis. Det er strålende høstvær og mange folk på hyttene.

- Det ble jo litt rart, dette, begynner Drillo idet vi går inn i hytta som ligger godt skjermet for innsyn.

Det er dagen da Drillo skulle presentert troppen til Slovenia-kampen. Da vi tok farvel ved Sognsvann, var planen at vi skulle møte ham etter denne pressekonferansen. Når vi setter oss i stua på Haglebu, presenterer Per-Mathias Høgmo troppen i Oslo.

Drillo har det samme tomme blikket som han hadde da fotballpresident Yngve Hallén takket ham for en fantastisk karriere - og ga ham sparken. Drillo fleipet på pressekonferansen, sa han ikke var bitter.

- Jeg kan naturligvis si at det er litt lettelse også …

- Det er ikke lettelse du sitter med nå?

- Nei, det er ikke det …

Telefonen ringer. Drillo kvikner til. Han kikker ut av vinduet mot en topp.

- Vi har en kikkert her, har vi ikke? Da må jeg se om jeg ser dere.

Det er Siggen han snakker med. Hun er på tur og har nådd toppen sammen med sitt turfølge. Drillo går ut på terrassen og speider etter kona gjennom kikkerten. Når han har sett henne, går han inn og setter seg igjen. Og blir stille.

- Har du fått sove etter at du fikk sparken?

- Ja ja, jeg sover godt.

- Har du snakket med noen av spillerne etterpå?

- Nei, jeg har fått noen SMS-er. De skal møtes på Bristol på mandag. Jeg vet ikke hva jeg gjør. Det er mulig jeg tar en tur ned og hilser på dem.

- Har du lyst til det etter alt som har skjedd?

- Det hadde vært ålreit å si ha det til spillerne. Jeg får se. Jeg har ikke bestemt meg.

Drillo blir sittende og se framfor seg. Det virker som om det ikke har gått helt opp for ham at han ikke får fullføre. For noen uker siden sa toppfotballsjef Nils Johan Semb at det var uaktuelt å sparke Drillo før kontrakten gikk ut. Sekundene tikker og går i stua på Haglebu.

- Skal dere ha kaffe, eller?

Drillo nærmest roper det ut og kommer seg på beina. Vi roper «ja!» i kor.

På stuebordet ligger «Drillos verdensatlas». Drillo, som beskriver seg selv som «kartoman», romsterer på kjøkkenet.

- Hvordan var det egentlig du fikk interessen for geografi?

Med ett blir stemmen til Drillo lysere.

- Jeg tror jeg kan tidfeste det til femteklasse på folkeskolen. Vi var tre gutter i klassen som begynte å konkurrere. Det starta med hovedsteder. Men det er jo ikke mer enn et par hundre av dem. Så de lærte vi oss fort. Og så balla det på seg. På det verste kunne jeg hovedstedene i alle 90 departementene i Frankrike, med norsk uttale. Da er du passe gær‘n. Haute Råne, ikke sant. Helt på trynet.

- Jeg hadde klisterhjerne. Det var noen psykologer som ville finne ut av hva det var for noe. Jeg kunne lese 10-20 sider, lukke igjen boka og gjengi innholdet ordrett uten å vite hva jeg sa.

- Hva fant psykologene ut om deg?

- Nei, de fant bare ut at jeg hadde klisterhjerne. Det har jeg ikke lenger, dessverre. Nå glemmer jeg mer og mer. Jeg hørte på en hukommelsesforsker her om dagen, som fortalte at hukommelsen til eldre folk blir langsommere. Jeg kjente meg veldig igjen. Får jeg et spørsmål i dag, kan det gå fem minutter før jeg kommer på svaret.

Drillo ble russ 16 år gammel. Han var skoleflink, men ingen streber. Han forteller at han gikk med avisen grytidlig om morgenen. Ellers gikk det i fotball døgnet rundt. Fra løkka til trening og tilbake til løkka igjen.

- Alle spilte fotball, det var fotballen som valgte meg, sier Drillo.

Det er mange historier om Egil Olsen fra tida i Fredrikstad. Han skal blant annet ha balansert over det uferdige bruspennet på Fredrikstadbrua. 69 meter over bakken. Da han jobbet som lærer på Hvaler, ble han stadig observert triksende med en ball på holdeplassen mens han ventet på bussen. Men mest kjent var han som driblekongen på Østsiden.

Drillo følger fortsatt laget.

- Kjelsås spiller mot Østsiden samme dag som landslaget kommer hjem fra Slovenia. Jeg var sikker på at jeg ikke fikk sett den kampen. Men nå gleder jeg meg. Det er faktisk et lite pluss med hele greia.

- Hvordan tror du hverdagen blir framover?

- Den nye hverdagen har allerede starta. Jeg kjente det veldig tydelig i dag. Vanligvis drar jeg ned fra hytta på søndag for å få med meg en kamp, og så drar jeg på jobb på mandag. Nå sitter jeg her, og det er mandag. Det er veldig spesielt.

- Hva synes Siggen om at det er slutt?

- Hun reagerte med sinne - ble mye sintere enn meg. Hun var med ned til forbundet på fredag ...

Drillo forteller at de hadde planlagt å dra opp til hytta før rushet startet.

- Pressekonferansen skulle begynne klokka ett. «Maks tre kvarter», sa Siggen. Men så ble det noe flytrøbbel for Per-Mathias på Arlanda, og så ble pressekonferansen utsatt til halv fire. Da var Siggen vred, ja.

Drillo ler.

- Snakket Siggen til fotballpresident Yngve Hallén da dere var der?

- Ja. He he.

- Hva sa hun til Hallén?

- Nei, det egner seg ikke på trykk.

Siggen ringer. Hun ber Drillo sette på badstua. Vi hører også at hun spør om vi er gått. Drillo forsikrer henne om at det er like før. Idet telefonen ringte, var han i gang med å fortelle om det særeste kapittelet i karrieren: Landslagstrener for Irak.

- Vi trente mest utenfor Dubai. Spillerne fikk ikke lov å bo i byer. De skulle ikke treffe damer, skjønner du.

Etter to måneder ble Mr. Olsen innkalt til den irakiske fotballpresidenten. Drillo hever stemmen når han imiterer presidenten:

- Olsen, ingen av spillerne er redd for deg!

- Skal de være det, da?

- Ja! Det skal de! De skal være redde for meg! Og de skal være redde for deg!

Til tross for at Irak ikke tapte en eneste kamp under Drillo, var det slutt etter et halvt år.

- Jeg er den eneste landslagstreneren som har fått sparken uten å ha tapt én kamp.

Tap mot Island og Albania. Totalslakt for Drillo-fotballen etter Sveits-kampen. Likevel tror Drillo at det han innførte på 90-tallet, vil leve videre.

- Jeg tror Drillo-stilen er framtida. Arne Scheie fortalte meg at han hadde lest et stykke om at Barcelona er i ferd med å snu. For første gang har de mindre ballbesittelse enn motstanderen. Det kunne vært interessant å forske videre på. Se på ulike effektivitetsvariabler.

Det er fotballprofessoren som snakker. Når han nå ikke får lede laget videre, har han lyst til å tilbringe mer tid på kontoret. Sitte for seg selv - forske videre på hvordan lilleputtnasjonen Norge igjen kan slå de beste i verden.

- Når du får det som har skjedd litt på avstand - hvordan tror du at du kommer til å se på avskjeden du fikk?

- Om jeg kommer til å være sur og bitter? Nei. Jeg er ærlig når jeg sier at jeg ikke er bitter. Jeg har for mange oppturer og gleder å se tilbake på. Men det er litt surt at jeg ikke fikk sjansen til å komme på plussida i år også. Jeg hadde veldig god tro på at vi kunne vinne de to siste kampene.

- Håper du at laget taper nå når du er ute?

- Nei, langt ifra. Jeg kommer til å være glødende engasjert. Og så har jeg direkte interesse av at det går bra - kommer vi til Brasil, får jeg en klekkelig bonus.

Drillo smiler bredt nå.

- Men pressekonferansene kommer du ikke til å savne?

- Nei, så til de grader ikke!

jens.marius.saether@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Jeg liker både Ole Paus, Tønes og fransk 
visesang.

FILM: «Gazas tårer» av Vibeke Løkkeberg. Den var sterk.

BOK: «Myten om Sisyfos» av Albert Camus. Jeg leste den på fransk da jeg var ung. Den gjorde veldig inntrykk.

MAT: Jeg er ingen gourmet. Men jeg liker fisk bedre enn kjøtt. Kokt torsk er godt.

STED: Sognsvann. Hytta på fjellet og Anfi på Gran Canaria.