Tør vi tro på VIF?

Det er ikke spesielt tilfredsstillende å skrive om Vålerenga rett etter en skuffende kamp. Dessverre er dette stort sett den situasjonen vi som skriver om klubben i vårt hjerte alltid befinner oss i. For oss i Aperopet er det tungt nok å skrive denne spalten når bitterheten tynger oss, men enda verre er det når vi skriver kampreferatene til aperopet.no rett etter kampslutt. Der skal vi vurdere kampen i et helhetlig perspektiv og samtidig sette en rettferdig spillerbørs. Det å trekke fram lyspunktene i hver enkelt spiller, vurdere spilleren på en skala fra 1-10, og til slutt finne den spilleren som spilte minst skuffende for å kåre dem til «banens beste», samtidig som du prosesserer egen skuffelse. Det er vondt. For vi er jo så jævla glad i Vålerenga.

Les også: VIF-spissen leies ut igjen (Dagsavisen+)

Kampen på onsdag var håpløs. Når jeg skriver håpløs mener jeg det sett med mine vålerengske øyne. Du skjønner, en VIF-kamp forløper seg som oftest som en kamp man skulle trodd Vålerenga faktisk hadde en sjanse. En sjanse til å herje, til å score, til å vinne komfortabelt. Innimellom kanskje snu kampen vi kom litt skeivt ut i. Fordi Vålerenga har jo banespillet og ballbesittelsen, og produserer nestensjanser til den store seriegullmedaljen. Hvis du er en som ser Vålerenga Fotball i aksjon og tror vi kommer til å vinne den aktuelle kampen fordi du ser de nevnte aspektene, så la meg få være den første til å kalle deg naiv. Selv om Vålerenga ser best ut, betyr det på ingen måte at vi kommer til å vinne noe som helst. Nei, vi kommer sannsynligvis til å rote bort kampen vi så ut til å ha godt plassert i lomma. En lomme sikret med glidelås. Det skjedde mot Stabæk og det skjedde mot Odd.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Å ja, alt er ikke helt mørkt. Aron Dønnum står nå virkelig fram som lagets største stjerne. Aron vil alene dra folk til tribunen. Og flere av unggutta får sjansen og tar utfordringen det er å spille for en av Norges mest krevende fotballklubber. Noen flauser blir det jo, men ikke noe verre enn det mer erfarne spillere ville gjort. Hvis du har lengtet etter et Vålerenga med lokal forankring i unge profiler, så er det bare å kose seg.

Og hvis du har savnet at Vålerenga har en trener som ikke bare er fotballkyndig, men virkelig har det i kjeften, så er ønsket ditt oppnådd. Dag-Eilev Fagermo har kommet inn som et skikkelig friskt pust i et Vålerenga som så ut til å ha mistet alt som kunne ligne engasjement. Selv kom han fra en trist klubb han egenhendig har klart å holde relevant i 12 år. Nå er han trener for den sovende kjempen. En løve har tatt plass i løvenes hule. Som trener for Oslos Stolthet merker nok Dag-Eilev nå hvor mye lengre hans ord når ut i verden, sammenlignet med tidligere, og jeg tror han storkoser seg med det. Ja, han er nok henrykt.

Kommentar: Vålerenga skal satse lokalt. Da må de tåle feil på veien

Er dette nok til at vi supportere får troen tilbake? Håpet om Vålerenga på topp. Jeg skulle så gjerne skrevet et rungende ja, men klok av skade er det forbehold. Forbehold Dag-Eilev Fagermo må håndtere. Det handler om Vålerengas tidligere omtalte innebygde evne til å drite seg ut når det gjelder som mest. Når vi ser ut til å ha ting i lomma. Aldri undervurder vår evne til å skuffe sportslig. Dette er utgangspunktet for Vålerenga, uansett spillerstall, økonomi og ressurser. Til tross for krav og potensial i klubben, så starter jobben med å reise Vålerenga to hakk under der du skulle trodd bunnen var. Dette er jobben du har tatt på deg, Dag-Eilev. Den er ekstremt krevende og har knekt det som tilsynelatende var langt større fotballprofiler enn deg.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Det har nå gått tre kamper hvor du har opplevd den sportslige bunnlinja i klubben. Vi vant kampen vi underpresterte i. Vi rota bort seieren i de to kampene vi var klart best. Dette er Vålerenga på godt og vondt. Kan vi håpe på at du har lært det du trenger å vite allerede? Forstår du at dette ikke bare er «det sportslige»?

Gi oss troen tilbake, Dag-Eilev. Gjerne allerede i morgen når Norges minst engasjerende store fotballklubb – som vi supportere var redd vår egen klubb skulle bli – Viking, besøker Valle.

Gi oss noe hyggelig å skrive om.