Da hopp var enkelt

Svaret er vel som med innføringen av VAR i fotballen. Ny teknologi utfordrer etablerte sannheter, de små marginene som avgjør blir mindre og mindre, skjønn skal erstattes av fakta. Rettferdighetens pris. Men på den veien mister vi mye av idrettens sjel.

Det var en gang da vi stort sett skjønte at den skihopperen som hoppet lengst også vant rennet. Det gjelder ofte fortsatt, men nå er det så mange variabler som tar fra oss spontaniteten: Må bommen flyttes? Hvordan var bakvinden? Oppdrift i et blaff? Her er det bare å vente på kompensasjonen i poengsum som ikke er mulig å beregne ut fra det du ser. Og: Kan vi være sikre på at hoppdressen godkjennes ved den etterfølgende kontrollen? For norsk del har svaret vært nei ganske mange ganger i vinter. Hvor er skredderen?

Fotballen hevder VAR er et fremskritt, men de kritiske røster er stigende. Ønsker vi å beregne offside med horisontale og vertikale linjer, med lasermåling om en kroppsdel er to centimeter feil? Dommerne trenger jo ikke involvere seg, de kan bare vente på svaret fra oven.

Hoppdommerne får fortsatt lov til å gi stilkarakterer. Men kan ikke de også erstattes av teknologi som beregner svevet ut fra de parametere man ønsker å belønne. Da kunne vi til og med fått en enighet om hvordan et nedslag skal være. Eller skrote hele stildømmingen og bare se på lengden?

Det er ikke sikkert den som hopper lengst, vinner hoppuka. Det er greit. Men vi vil gjerne se hvorfor. Kråkehopp har vi greie på. Men bakvinden og oppdriften sliter vi med. Rettferdighet er kjedelig.