Stavanger — Vikings nye trenere sa at de ikke skulle endre så mye på spillestil. Det utsagnet framstår i beste fall upresist. I alle fall om en ser treningskamper og de første fem seriekampene under ett. Viking har, minus slakten i Trondheim, sett mye mer ballbesittende ut enn direkte.
Fortsetter de i samme gaten er dette langt på vei en totalforandring.
Dette var Viking meget gode til å utnytte sist Tripic var i klubben.
— Espen Astor Iverssen
Det som er sikkert er at øvelsen som nå forsøkes er en av fotballens aller vanskeligste. Å bryte ned etablerte forsvar, hvor det knapt finnes rom bak, er noe helt annet enn å kjøre på mot et hav av uberørt bakrom i overganger.
Veldig mange trenere – kanskje spesielt de yngre og Vikings inkludert – peker på at en «må» spille mer ballbesittende for å ha suksess. De viser til de fleste topplagene i Europa for å understøtte påstanden.
[ Sjekk Premier League-proffens elleville Tripic-hyllest ]
Så må det kunne kontres ved å minne om at disse lagene også har mest penger, de beste spillerne – og møter lag som er mye bedre defensivt enn hva Eliteserien byr på. Det er også på sin plass å peke på at Leicester vant ligaen med svakere spillere, og en meget direkte stil, for kort tid siden i England. Hvor befinner egentlig Viking seg på denne skalaen?
Til trenernes «forsvar» må det med i beregningen at moderne fotballspillere selv ofte er veldig opptatt av ballbesittelse. De plukker, som alle andre, opp gjeldende fotballmoter og synes det er gøy å ha ballen mye. Det blir stadig vanskeligere å overbevise dem om en mer kynisk og pragmatisk tilnærming.
Drillo hadde aldri fått samme resultater med sin stil i dag. Aller mest fordi spillerne sannsynligvis ville nektet å følge ham. Troen på en fotball som er designet for å oppnå resultater på enkleste vis, mot bedre motstand, er langt på vei visket vekk. Veldig mange spillere synes ikke det er gøy og en trener må faktisk ha garderoben i ryggen.
For å lykkes med en mer ballbesittende stil må en ha typene til det.
Når Viking ser så svake ut som de gjorde i første omgang mot Mjøndalen, og i hele kampen mot Tromsø, er det lett å tro at det er slik fordi spillerne ikke gidder.
Det er selvsagt vås. Først og fremst handler det om at ikke alle har evnene til å vri spillet raskt nok, gjøre de rette løpene, finne de rette rommene eller å dra av to mann. De mangler ofte presisjonen og motet til å spille opp markerte spillere på fot. Skal du bryte ned et dypt lag behøves en serie kollektive avtaler, fart og teknikk. Så trenger du en solid dose av Schouens relasjonelle ferdigheter. Hvem er du god med? Det er en komplisert cocktail.
[ Slik er planen om Heggheim må selges i sommer ]
Det har så langt skortet på for mange av disse ingrediensene til at smaken har blitt god. Resultatet er et Viking som knapt har skapt sjanser i åpent spill.
Det første virkelige eksempelet på at noe var i ferd med å endre seg til det bedre så vi etter pause mot Mjøndalen.
Selv om Zlatko Tripic er en strålende ankomstspiller i kontringsfaser er han også en mann med så store individuelle kvaliteter at motstanderne ofte dobler i markeringen av ham. Da det skjedde torsdag kunne en raskt se hvorfor Shayne Pattynama er hentet til Viking. Den flygende hollender dundret opp langs linjen og snek seg rett inn i rommet som oppsto. Da fikk Viking endelig hull.
Skal dette gå like bra i fortsettelsen, og mot et FK Haugesund som også vil være dype på søndag, må en ha mer av dette.
Samtidig må også de andre medspillerne være mye mer oppmerksomme.
Når noen dobler i markeringen på én spiller vil det oppstå rom sentralt eller på motsatt side av banen.
Dette var Viking meget gode til å utnytte sist Tripic var i klubben. Rommene ble utnyttet til gagns av Kristian Thorstvedt, Zymer Bytyqi, Ylldren Ibrahimaj og de andre.
Det er bare å ta opp hansken.
[ Nå har Kristoffer Løkberg fått skadesvar ]