Skrevet av: Engwall Pahr-Iversen, tidligere redaktør i RA
24 år etter at en at en byens borger med et innholdsrikt visittkort – redaktør, ordfører amtmann, statsråd – fant grunn til å legge stemmen sin i de sakrale leier og hente med atskillig patos sin inspirasjon fra den første Mosebok, fikk han en vei oppkalt etter seg i byen.
Det var formannen i det nyetablerte elektrisitetsverkets styre – og dets ubestridte jordfar Oddmund Vik – som rensket sin strupe med noen kraftige kremt og forkynte for sine medrepresentanter en novemberkveld i 1910: «Vert ljos!» Og straks ble det i utvalgte deler av Stavanger opplevd hva som skulle ha hendt under jordens skapelse: Et himmelsk lys! Denne kvelden ble Stavanger en by hvor det elektriske lys fikk sitt inntog – og hvor alle hjerter gledet seg. Den som ble hjerteligst og høyest hyllet, var Oddmund Vik, byens lysmester.
Øystesebuen Oddmund Vik flyttet til Stavanger i1888 og ble fort en markant personlighet i bybildet. Han var utdannet lærer, men livnærte seg fra midten av 1870-årene som skribent. Den virksomheten skulle komme til å ha sin pris for han. Vik skrev nok mest og lengst i det nynorske bladet Fedraneheimen, men han var også en skattet spaltist i Dagbladet.
I august 1885 ble han for eksempel, etter krav fra Bergenske Infanteribrigade, tiltalt for «respektstridigt og udisciplineret forhold». Forbrytelsen hadde han begått på trykk. Anklagen gjaldt nemlig to artikler i Dagbladet som han hadde skrevet. De dreide seg om «Exercerpladsen Tvildemoen på Voss», hvor han slett ikke brukte silkehansker i sin omgang med pennen, men utelukkende knyttnevene.
Han var den gang troppssjef, og tiltalen var i folkelig tale begrunnet med at han skulle ha oppfordret til oppvigleri. Vik ble stilt for krigsrett, som dømte ham til 40 dagers «ensomt fengsel», som det den gang het. I dag ville man vel ha benyttet betegnelsen i «full isolasjon». Vik anket til Høyesterett, som straks stadfestet straffedommen. Straffen ble imidlertid redusert til 10 døgn takket være en kongelig resolusjon som ble banket gjennom en uke før julaften i 1886. Det var vel den beste julegaven Vik fikk det året …
I de fleste historier finnes det noen små underfundigheter gjemt som før eller siden vil komme for en dag. Vik, som var straffet for oppvigleri, skulle noen tiår senere få sete ved kongens bord som statsråd i Gunnar Knudsens regjering. Hans forsvarer under saken i krigsretten, advokat Christian Michelsen, skulle senere bli statsminister.
Grunnen til at Oddmund Vik flyttet til Stavanger, var at han var blitt ansatt som redaktør for den daværende Rogalands Avis (som slett ikke har noe med dagens RA å gjøre). Det varte imidlertid ikke lenge før venstremannen Vik ble såkalt headhuntet av redaktør Alexander Kielland til Stavanger Avis. Da Kielland ble utnevnt til borgermester i Stavanger i 1891, sa han øyeblikkelig takk for seg i Stavanger Avis, og Oddmund Vik overtok redaktørjobben.
Mens Kielland etter hvert kjedet seg på redaktørkontoret og både med og i avisen, nøt Oddmund Vik hver stund som redaktør. Det var den rollen han ville spille, og den jobben skjøttet han åpenbart godt. I boken Stavanger 1814 – 1914 skriver for eksempel den gamle avishistorikeren I. Mossige Grude: «Under Oddmund Viks ledelse blev Stavanger Avis et moderne dagblad med stor politisk anseelse og indflydelse. Dets indsats i disse aars raske utvikling paa saa mange av samfundslivets omraader, maa tillægges stor betydning. Efter datidens forhold, hadde bladet en betydelig læsekreds, særlig var det meget utbredt paa landsbygden, hvor det i enkelte distrikter var saa at si eneraadende.
Men eftersom redaktørens tid og arbeidskraft – selvom den raget langt over det almindelige – blev beslaglagt av andre gjøremaal, statsborgerlige og kommunale, kunde han ikke skjænke sit blad den opmerksomhet, ethvert blad stiller til sin leder. Dette i forbindelse med et altfor svakt økonomisk grundlag gjorde, at Stavanger Avis i de sidste aar hadde litt vanskelig for at hævde stillingen under den stadig skarpere konkurrance».
Bladmannen Theodor Dahl jobbet sammen med Oddmund Vik i Stavanger Avis. Han har fortalt sine minner fra møtene med den spesielle redaktøren som hadde som et av sine ytre kjennetegn en bredbremmet, svær, svart hatt, som på folkemunne bare ble kalt for en «vinstrehatt». Som Dahl skrev: «Den gang bar nesten alle målfolk brede, svarte hatter. Jeg vet ikke hvorfor. De kom stigende inn i Stavanger Avis med disse tunge brede hattene som lå som svarte himler over skikkelsene. De bar liksom hver sin himmel med seg på ferden».
Oddmund Vik hadde tydeligvis en stor arbeidskapasitet. I tillegg til avisarbeidet og et omfattende politisk og samfunnsengasjement, skrev han i løpet av sine første år i Stavanger en omfattende biografi om fiolinisten Ole Bull. Det var en mann han beundret, og et stort portrett av Ole Bull hadde også fått en hedersplass i Viks hjem. De to hadde hatt nær kontakt i Bergen, og da Bull en gang hadde hatt sine spesielle problemer med politiet, var det Vik som sto fram for han.
Oddmund Vik byttet i 1908 ut redaktørstolen i Stavanger Avis med stortingsbenken, og Lars Kleiveland overtok som redaktør. Det skulle også innebære begynnelsen på slutten for avisen. Det hadde ikke vært lett for Oddmund Vik og Stavanger Avis å klare seg i konkurransen med byens andre aviser. Til gjengjeld trivdes Vik utmerket også utenfor avisredaksjonen. Han var som en tordenskjoldsk soldat i det lokalpolitiske liv i Stavanger – han gikk igjen og igjen i komité etter komité – og han likte seg også svært godt i stortingsmiljøet. Han likte å være sammen med folk, og folk likte å være sammen med han.
Oddmund Vik ble meget brukt som folketaler. På sine syttende-maitalerstoler kunne han virkelig skape fedrelandskjærlighet blant tilhørerne. Han skal ha hatt ordet i sin makt, men var aldri sett på som noen orator. Han var ikke direkte spirituell, mer doserende og belærende, men somme tider kunne det gå «en tennende kraft i ordene hans», som Theodor Dahl formulerte seg.
«I debatten var han saklig, men kvass når det gjaldt. Men han var ingen ordspiller, det levde alltid en tanke i det han sa. Han var en alt annet enn lett motstander i debattene. Det fikk nok mange kjenne. I sitt sjølbevisste vesen kunne han stå fram som nesten høvdingeaktig», het det i en annen samtidsbeskrivelse av Vik.
Theodor Dahl har samlet et skrin med minner som utfyller bildet av Oddmund Vik som person. Da kong Haakon, dronning Maud og kronprins Olav kom til Stavanger fra kroningsferden, var det stor stas og fest i byen – med æresporter og flagg. Kongefamilien ble kjørt til Ullandhaug, der kong Oscar II hadde vært i 1896.
Kong Haakon skulle se Hafrsfjorden og få et syn utover Jæren, og så var det traktement inne i tårnet – der kong Oscars navnetrekk stod i gull på marmortavla.
Det var Vik og politimester Wetteland som stod i spissen for arrangementet, og Vik talte for kongefamilien. «Her kan me bjoda Dykk ekte norsk mat. Kråtakaka, lefse og gome», het det i Theodor Dahls rapport fra begivenheten.
Under et av kong Haakons senere besøk var Oddmund Vik ordfører. Sammen med konsul Ragnvald Bjelland skulle han være med kongen og vise ham omkring på et par hermetikkfabrikker. Etterpå ble Vik spurt hva inntrykk han fikk av kongen på denne runden. Da skulle Vik ha svart: «Å, jau! Han var ganske vaken og skynsam og stilte meg mange intelligente spursmål …»
LES OGSÅ: Oppgjøret som ikke kom
Statsrådstiden ble ingen suksess
Oddmund Vik fulgte på flere felter i fotefarene til Alexander L. Kielland. Ikke bare overtok han redaktørstolen i Stavanger Avis, men han overtok også embetet som amtmann i Romsdal. Fra 1914 og fram til 1928 var han amtmann/fylkesmann, bare avbrutt av en liten periode som statsråd.
Hans regjeringskarriere ble kort – og kanskje mest vond. I historiens bok er det notert at da Gunnar Knudsen dannet sin annen regjering 1913, ble Vik foreslått som medlem, men Knudsen motsatte seg dette. Da forsyningssituasjonen forverret seg som følge av krigen, ble Vik ikke desto mindre 28. juli 1916 utnevnt til statsråd, og som sjef for det nye provianteringsdepartementet.
Viks innsats som provianteringsminister er blitt forskjellig vurdert. Vanskene han møtte, var formidable; prisstigning og matmangel førte til store demonstrasjoner, og et opptog av demonstrerende arbeidere i Kristiania hadde som en av sine paroler «Væk med Oddmund». 1. mai-toget i Stavanger hadde også paroler mot statsråden. Hovedankepunktet mot ham var at han fortsatt motsatte seg en mer omfattende rasjonering. Dette ville nemlig, hevdet han, bare føre til at «heile folket vart jamnsvoltne» den eneste form for rasjonering som passet for det norske folk, var ifølge ham «magamålet».
Den 19. november 1917 rakte Knudsen ham silkesnoren i Stortinget med disse ordene: «Det er ikke at undres over, at han kan være kommet i motsætningforhold til mange. Det kan være personlige egenskaper, som kunde været heldigere». Også som fylkesmann var han omstridt, men hans selvbevisste og folkelige lederstil kom nok bedre til sin rett som «mørejarl» enn på den uriasposten han ble tildelt som statsråd.
Vik søkte straks avskjed, og hans søknad ble innvilget 28. november, og han dro straks tilbake til Molde hvor han kunne minnes sin stortingskamp i 1918 for å finne nytt navn på den gamle tittelen amtmand. Han hadde foreslått betegnelsen jarl. Det syntes Vik både var et godt og klingende navn, og forsømte sjelden en anledning til å tale navnets sak. Da det kom til endelig votering i Stortinget, viste det seg at han hadde klart å overbevise 33 av sine kolleger om at jarl burde være det rette navnet for sentralmaktens mann i de forskjellige fylkene. Det hjalp imidlertid ikke. 47 av representantene stemte for tittelen «fylkesmann», og dermed ble den tittelen vedtatt. Igjen i sensommerluften i distriktet svevde formodentlig fortsatt begrepet jarl, som så ble hentet ned og valgt som navn på en nystiftet fotballklubb i Hillevåg.