I år er det ti år siden terroren rammet gjennom bombingen av Regjeringskvartalet og massakren på Utøya. At tiden leger alle sår har en viss sannhet i seg, men etter 22. juli er det ett sår som ikke vil gro. Oppgjøret med ytre høyre, kampen som skulle ha vært tatt mot dem som beveger seg i det grumsete farvannet mellom høyrepopulisme og høyreekstremisme. Historikeren Hallvard Notakers bok «Arbeiderpartiet og 22. juli» setter fingeren på det vondeste punktet.
Som statsminister og partileder måtte Jens Stoltenberg fylle mange roller i tiden etter terroren, hvilket preget strategien som ble lagt. At Stoltenberg sto for et syn der terroren var et angrep på hele nasjonen, var til å forstå. Norge var lamslått, samtidig var reaksjonen preget av samhold, forsvar for demokratiet og i neste rekke en rettssak som var en rettsstat verdig. Daværende partisekretær Raymond Johansen representerte en annen linje enn Jens Stoltenberg etter den umiddelbare responsen. Johansen ville ta et oppgjør med tankegodset som var grunnlaget for volden, og han ville foreta en direkte kobling til Frps retorikk i innvandringsdebatten – blant annet med en referanse til Siv Jensens «snikislamisering».
Etter 22. juli har oppgjøret bestått i rettssaken mot terroristen og Gjørv-kommisjonens påvisning av dårlig beredskap. Redselen for anklager om å spille offerrollen har overskygget at AUF og Ap var ofrene for politisk motivert terror. Samfunnet rundt har også for dårlig forstått traumet som fortsatt preger Ap etter at partiledelse og fylkeslag brukte dager og uker på den praktiske håndteringen rundt de drepte. Angrepet kan ikke ufarliggjøres som «hendelse» – det var en massakre på barn og ungdom utført av en terrorist som hadde hentet inspirasjon fra en giftig debatt som legitimerte rasisme. Ord, holdning og handling henger sammen, og et manglende 22. juli-oppgjør er en grunn til at hatpratet lever.