LESERBREV:Nabolag og rusboliger

Jeg viser til RAs artikkel fredag 12. desember, hvor det skrives om bekymrede naboer som har troppet opp på politikernes kontorer den siste tiden for å uttrykke sin bekymring knyttet til å være naboer til lavterskeltilbud og bofellesskap for rusmiddelavhengige/vanskeligstilte.

Artikkelen omtaler episoder og uttalelser fra naboer, politikere, fra idrettslaget Brodd og leder ved L47. Det framkommer løsninger som å flytte blant annet L47 og Lagård dag og natt losji (omtalt som tidligere fengselet i artikkelen). Leder ved L47 påpeker at en plass må de rusbelastede menneskene bo. Leder i kommunalstyret for bymiljø og utbygging Egil Olsen (H) uttaler at han ofte prater med bekymrede mennesker, og får mange tilbakemeldinger vedrørende disse problemene. Han opplyser han er godt kjent med utfordringene folk daglig føler på kroppen, og foreslår at oppgradering i form av opprydding /beplantning rundt boligene kan hjelpe.

Jeg undrer meg over flere ting når jeg leser denne artikkelen. Det første er uttalelser om hva brukerne av de ulike botilbudene/bofellesskapene mener kunne bedret situasjonen? Hva er sagt i tidligere debatter på rusfeltet, hva viser undersøkelser?

Jeg mener artikkelen i RA mangler noe sentralt – brukernes stemme. Naboen som det refereres til ønsker ikke å stå fram i frykt for egen sikkerhet, noe avisen har tatt hensyn til. Jeg undrer meg over RAs vurdering når en velger å avbilde L47, og benytte det som pryd på førstesiden. Har RA tatt med i sin vurdering hvordan førstesiden kan påvirke leietakerne ved L47 sin trygghetsfølelse og selvtillit? Jeg mener man ikke får belyst saken på en redelig måte, ei heller kan politikerne fatte gode beslutninger om man ikke involverer dem det gjelder.

Mennesker med rusproblemer er ulike som befolkningen ellers. Behovet for hjelp og støtte varierer mye, både individuelt, mellom aldersgrupper og når det gjelder tilleggsproblemer. For rusmiddelavhengige med omfattende hjelpebehov, er noen av de største utfordringene gjerne både fysisk og psykisk sykdom i tillegg til selve avhengigheten en stor belastning. Mangel på egnet bolig og mestring av hverdagen er utfordring for flere. Det er videre en kjent problemstilling at rusmiddelavhengige er marginalisert på flere områder, noe som medfører at situasjonen til den enkelte blir krevende. Disse utfordringene er dokumentert gjennom tidligere undersøkelser, evalueringer og uttalelser fra dem som vet hvor skoen trykker.

Det som kjennetegner de vanskeligstiltes utfordringer er nødvendigvis ikke kjent eller synlig for alle. Ofte blir rusavhengighet og rusmiddelavhengige svartmalt i media, dette mener jeg er brutalt, og gjør at vi utelater fortellinger om rusmiddelavhengige som ressurssterke, selvstendige mennesker som har kommet skjevt ut i samfunnet. Mennesker som med den rette hjelpen og støtten kan finne veien ut av sin avhengighet. Ofte er «bestillingen» å få orden på et helt liv, noe som er krevende for den det gjelder og kan ta tid.

Brukerne av ulike lavterskeltilbud er ofte mennesker med alvorlige rusproblemer, og det hører med til faktum at de fleste har hatt store problemer allerede før de begynte og ruse seg. Livet er for noen preget av fattigdom og kriminalitet. Dette må bekjempes, og det framkommer i artikkelen at L47 har et godt samarbeid med de ulike nødetatene og politiet nevnes konkret. Samarbeid på dette området er viktig for trygghetsfølelsen for flere.

Forslag som å flytte de ulike botilbudene, stiller jeg meg undrende til. Hvor er egentlig egnet plass i oljebyen for de rusmiddelavhengige? Not in my backyard?

Vi har behov for å tenke flere tanker på likt, gjerne mens det oppgraderes og plantes som leder for kommunalstyret for bymiljø og utbygging foreslår, MEN for å hjelpe rusmiddelavhengige på best mulig måte, kreves det kunnskap og tett samarbeid på ulike nivåer, både på samfunnsnivå og systemnivå. Det vil si mellom ulike hjelpeinstanser som Nav, ruskonsulenter, psykiatrien, fastleger, Oppsøkende behandlingsteam, frivillige organisasjoner, ansatte ved de ulike botilbudene med flere. Målet bør være å kunne tilby et bredt spekter av ulike behandlingstilbud, dette har blitt gjentatt i nærmest alle debatter på rusfeltet og er godt beskrevet i Stortingsmelding nr. 30, som omhandler en helhetlig ruspolitikk. Ved å ha flere behandlingsalternativer kan man i større grad favne de ulike behovene. Videre er det en utfordring at det er lange ventetider, når det gjelder behandling. Når hovedpersonen er klar for å gjøre noe med sine utfordringer, kan det være demotiverende å vente i flere måneder før en får plass. Mange faller av lasset, i nettopp denne venteperioden.

Hvordan vi møter mennesker, handler om hvilket samfunn vi ønsker oss. Ønsker vi oss et samfunn som stuer bort mennesker som er annerledes? Visjonen til Stavanger kommune er: Sammen for en levende by. Hvem sitt ansvar?