Syden, del fem:Himmel og helvete

Jeg satt på flyet til Tenerife. Det var i begynnelsen av desember. Jeg hadde vært på det samme flyet bare fire uker tidligere, men det er en annen historie.

Opplegget? Syden, del én handler om hvor fælt det er i Syden.

Del to, tre og fire handler om hvordan du skal overleve i Syden, og enda bedre – få det riktig så bra når du er der nede.

Så langt har Syden i all hovedsak vært avgrenset til Hellas. De siste årene har undertegnede foretatt en god del forskning på Kanariøyene. Og det er definitivt et annet Syden enn små koselige greske øyer.

Rundt meg på flyet begynte passasjerene å bli brisne. De snakket om hotellene og stedene de skulle til, om ting de skulle gjøre og hadde gjort på disse tidligere.

Skrekk og gru, tenkte jeg. Men alt var finslig og fint.

Finslig og fint var det ikke da jeg satt på samme fly et halvt år tidligere. Jeg satt ved midtgangen. Etter fire timer i luften begynte ekteparet som satt på setene innenfor å krangle og slå hverandre.

Da er det greit å kun reise med håndbagasje og komme seg fort ut av både fly og flyplassen på Tenerife.

Når det er sagt, er det der helvetet starter. Utenfor står det tjukt i busser som venter på å frakte Syden-turistene til sine respektive grusomme sydenhotell i Playas Americas og Los Cristianos.

Heldigvis finnes det alternativer. Ved hjelp av båt kommer du til naboøyene La Gomera og El Hierro. Førstnevnte går det charterturer til. Det finnes veldig mange grunner til å droppe disse og heller ta turen dit på egen hånd. Turistene på La Gomera er i all hovedsak tyskere, ofte av det litt alternative slaget. På El Hierro er det nesten ikke turister i det hele tatt.

Felles for begge er at de har fantastisk uberørt natur, så å si ikke masseturisme, ingen store stygge hoteller, gode restauranter og trivelige overnattingssteder.

I tillegg har begge øyene et fantastisk merket stinett som gjør at du kan gå på fjellet i shorts og 20 grader mens det høljer og stormer hjemme.

Dag én:
Jeg tok ryggsekken ut av bagasjehyllen. Kom meg ut av flyet og flyplassen. Utenfor kikket jeg litt på turistene mens jeg tok på meg en superundertrøye. Så labbet jeg av gårde. Det er bare 18 kilometer å gå til Los Cristianos. En helt grei tur. Ølpause underveis. Framme etter tre og en halv time. Mat. Langostinos som er store sjøkreps. Restauranten mellom stranden og kaien, er til Tenerife å være, et meget godt sted å sitte på. Båt over til El Hierro. Taxi til et sted som heter Tamaduste. Restauranten på stedet var ikke åpen. Det ble kavring til kvelds.

Dag to:
Høljregn ute. Kaffe og kavring til frokost. Pakket sekken og gikk av gårde. Kom meg ut på stien til Valverde. Den var blitt en bekk. 700 høydemeter og fire–fem kilometer senere framme. Dassblaut. Stående lunsj bestående av øl og bagett. Ut på stien igjen. Den var blitt til elv. Gikk til San Andreas og stoppet på en bar der.

– Frío, sa kvinnen som jobbet der.

– Sí, mucho, svarte jeg og hakket tenner.

Fikk på meg tørt. På fjernsynet viste de bilder av uværet som rammet øyene. Måtte videre. Skulle til et sted som heter La Restinga, men måtte over fjellet først. Surt. Nedover var stien så godt som borte. Da jeg nærmet meg El Pinar var også deler av asfaltdekket borte. Veiene var blitt til elver. Inn på en bar. Ikke så godt med kald øl når du selv er kald. Snart mørkt, tenkte at fem og en halv time effektiv gåtid, 23,82 kilometer og nesten 1500 meters stigning fikk være nok.

Tok bussen ned og fikk installert meg på Apartementos La Restinga som er et herlig styggfint overnattingssted der du får en følelse av å leve på 1950-tallet. Svinekotelett med papas arrugadas til kvelds. Ikke helt det store.

Dag tre:
Sol ute. Hang ut klærne som fortsatt var fuktige på balkongen. Kaffe og kavring til frokost. Deilig med fint vær. Kom meg tidlig av gårde. Brukte nesten tre timer opp til El Pinar. Øde og storslagent lavaterreng. Glad jeg ikke gikk ned dagen før. Oppdaget at kameraet var ødelagt. Bildene ble lilla og grønne. Det må ha vært fukten. Spiste lunsj og bunkret vann før jeg bega meg over fjellet.

Som du hører av navnet El Pinar, har det noe med furu å gjøre. Ovenfor El Pinar og nesten helt opp til Malpaso, øyas høyeste punkt 1503 meter over havet, er det noen fantastiske furuskoger. Vinden gjorde at det suste i trærne. Forrige gang jeg gikk denne ruten var det så stilt at jeg måtte stoppe for å høre om det var noen lyder. Det var det ikke.

Nedstigningen var drøy. 1200 til 1300 høydemeter. Veldig bratt og langt utenfor min komfortsone. Snakket med meg selv, for øvrig en finfin ting å gjøre når du er på tur alene.

– Dette går bra, Tore. Dette er en merket løype og mange har gått der før deg.

Sliten da jeg kom fram til Sabinosa og var tom for vann. Ingen steder åpne. Hekkans siesta. Gikk ned til Pozo de Salud og sjekket inn på et nokså hårete spahotell. Akkurat da kom regnet. Mør og god i kroppen til tross for at det bare hadde blitt 25,52 kilometer på seks timer og 45 minutter effektiv gåtid. Til gjengjeld hadde jeg fått gått opp og ned 1580 høydemeter.

Spiste på en ørliten restaurant like ved hotellet. Det dryppet vann fra taket i bøtter på gulvet. Grillet blekksprut og svinekotelett med papas arrugadas smakte fortreffelig.

Dag fire:
Det var sol på fjellene da jeg våknet. Spiste frokost på hotellet og var litt defensiv fra starten av. Så ikke helt syn på å gå opp stigningen jeg hadde kommet ned dagen før. Men fikk pakket sekken og begynte å traske av gårde bortover veien mot Frontera. Herlig vær ute. Jeg gikk og nynnet og småsang. Det skulle vise seg å bli en lang og innholdsrik dag. Første stans var ved en slags merkelig bussrestaurant parkert utenfor et banankooperativ. Jeg bestilte en «cerveza à la caña». Den smakte herlig i solsteiken.

Stien som går opp fra Las Puntas var stengt. For å fortsette videre hadde jeg to alternativer. Enten å gå gjennom en lengre tunnel eller ta en stigning på 1200 meter. Det ble tunnelen. Der holdt de på med veiarbeid, og jeg fikk streng beskjed av en myndig kvinne om at det var forbudt å gå gjennom denne. Jeg tok fram lykten fra sekken og viste fram denne, mens jeg forgjeves argumenterte for å gå tunnelen til fots. Like etterpå fikk jeg haik og gjorde unna tunnelen i rekordfart.

Etter å ha gått noen hundre meter på andre siden ble jeg stoppet av politiet. De ville se pass og papirer og da disse var i orden, ga de uttrykk for at det var strengt forbudt å gå gjennom tunnelen.

Jeg prøvde å forklare dem at jeg hadde haiket, viste dem tommelen og gjorde haikebevegelser og greier. De så ikke ut som om de trodde meg, men lot meg gå. Det ble lunsj i Mocanal. Bagett og øl. Regnet kom og det gikk opp for meg at jeg fortsatt ikke hadde noen plan for hvor jeg skulle overnatte. Jeg vurderte å finne et sted i Valverde, men det var for tidlig på dagen til å gi seg.

I stedet gikk jeg til Temijiraque, men der var det ingen ting å hale. Det fikk bli luksushotell. Jeg dro fram telefonen, åpnet booking.com og bestilte et altfor dyrt rom på Parador De El Hierro. Da jeg kom fram, hadde jeg gått 42,31 kilometer og nesten 1000 høydemeter på syv timer og 45 minutters effektiv gange. Parador-hotellene er halvstatlige og virkelig staselige. El Hierro-varianten er i kolonistil og entrecôten i restauranten smakte aldeles fortreffelig.

Dag fem:
Reisedag. Ferjeselskapet Naviera Armas hadde nylig vunnet et anbud på transport til El Hierro og i den forbindelse forbedret transporttilbudet til og fra øya betydelig. I praksis betød det at det gikk båt hver dag med unntak av lørdager. Jeg så ikke syn på å ta en grytidlig båt på fredagen for så å måtte være på Tenerife til søndag.

Det har jeg prøvd før og kan best betegnes som å være på et frik show. Men det fine er at det tirsdager og torsdager går båt mellom El Hierro og La Gomera. Jeg brukte to timer og 12 minutter på å gå de 11.62 kilometerne til ferjekaien. Fint vær og herlig å sitte ute på dekk de fire timene overfarten tok.

På La Gomera bunkret jeg i San Sebastian og tok en taxi til Hemigua der jeg hadde booket et opphold på Los Telares, et av favoritthotellene mine på øya. Fikk meg mat på den beste og nærmeste restauranten. Fantastisk diger svinekotelett og lokal vin. Køyet tidlig.

Dag seks:
Ville egentlig blitt en dag til, men Los Telares var fullbooket. Mye folk på La Gomera. Det var visst en gåfestival. I tillegg var det filminnspilling på øya, noe som gjorde at belegget var langt høyere enn normalt. Jeg ringte til Hotel Gran Rey. De hadde et ledig rom. Jeg sa at jeg ankom nokså seint. Pakket sekken og tok fatt på den relativt heisne stigningen opp til El Cedro.

Været var bra i motsetning til hva det var da jeg gikk samme turen noen uker tidligere. Så gikk turen opp mot Garanjonnay og ned til El Cercado til en veldig sen lunsj. Vannkastanjesuppe og brød med mojo. Kanongodt.

Krysset et vanskelig og bratt parti jeg ikke hadde våget å gå tidligere. Veldig godt fornøyd med meg selv. Passerte Las Hayas og gikk til Arure. Derfra trasket jeg på veien ned til Valle Gran Rey. Mellom de to tunnelene kom regnet og da jeg ankom hotellet var jeg atter en gang gjennomvåt.

Det ble 32,86 kilometer på syv timer og seks minutters effektiv gange. 1455 høydemeter opp og 1645 høydemeter ned. Jeg tror det ble langostinos til kvelds.

Dag syv:
Tidlig oppe. Det var herlig vær ute. Så ikke syn på å gå veien opp, der jeg hadde gått ned dagen før. Det ble taxi opp til Arure. Kjøpte vann og trasket av gårde. Først Las Hayas, så gjennom El Cercado og Chipude. Øl og bagett med ost og skinke i baren i Apartadero. Litt tidlig, men jeg visste det var langt til neste vannhull. Kjøpte med meg vann og kom meg av gårde. Skulle langt og måtte komme fram før det ble mørkt. Passerte like nedenfor Garanjonnay og fortsatte nedover mot Degollada de la Peraza. Ny øl og mer vann. Det var seint og langt ned. Eller ikke så langt. Bare syv til åtte kilometer, men jeg skulle tusen meter ned og særlig på slutten er det bratt. Var sliten nå og pratet med meg selv for å holde motet oppe.

– Du er snart nede, Tore. Dette går bra, sa jeg og fantaserte om hva jeg skulle spise til middag når jeg kom ned til San Sebastian.

De skumle hundene ved Las Casas Blancas var heldigvis inne. Litt anstrengt forhold til slike firbeinte etter at jeg ble bitt av en kjøter i Valle Gran Rey for noen år siden.

Klokket inn 35,12 kilometer på syv timer og 47 minutters effektiv gåtid. 1235 høydemeter opp og 1815 høydemeter ned. Sjekket inn på verdens minste enmannsrom. Dusjen, doen og sengen plassert på samme rom. Gikk ut for å få meg mat. Endte opp på den restauranten jeg alltid ender opp på. Fantastisk måltid bestående av albueskjell, selvfisket bonito og rødvin fra en bonde i Hermigua.

Dag åtte:
Tok båten over til Los Cristianos. Hadde ikke tid til å gå ut til flyplassen så det ble taxi. Sjekket inn. Og etter hvert kom også dem som jeg som hadde flydd nedover med.

De hadde visst hatt det kjekt de også!

Slik gjør du det:

• Det handler kort og godt om å gå fjelltur i Syden. I stedet for å gå fra hytte til hytte, som i Norge, går du fra hotell til hotell eller rom til rom.
• I all hovedsak kan du gjøre dette i perioden oktober til april. Resten av året konsentrerer charteroperatørene seg om andre reisemål.
• Følg med på nettsidene til disse og ha is i magen. Et par uker før avreise får du som oftest tur-retur-billett for et par tusen kroner eller enda billigere.
• Bestill bare flyreise, så slipper du å bli utsatt for endeløs transport i busser sammen med de andre turistene.
• Skaff kart, les deg opp (Walking on La Gomera and El Hierro av Paddy Dillon anbefales) og planlegg litt av turen på forhånd. Med en booking.com-app er det lett å bestille hotell dagen før eller samme dag mens du er underveis.
• Maten er biff. På de aller fleste stedene du kan overnatte finnes det også minst én restaurant. Spis herlig sjømat i form av fisk, sjøkreps eller skjell. I fjellet får du rustikk kost i form av kokekjøtt og slikt og på La Gomera er gofio det store. Dette er slags guffe laget av ristet maismel og veldig godt.
• Noen restauranter byr også på fantastiske svinekoteletter som er i en helt annen divisjon enn det du får hjemme. Sist, men ikke minst må du spise masse papas arrugadas, saltkokte poteter servert med rød og grønn mojo, som de aller fleste stedene lager sin egen hjemmelagede variant av.
• Når det gjelder drikke, lages det på El Hierro meget bra hvitvin. Skal du ha rødvin ber du om å få husets lokale variant, som ofte er mer spennende enn det du får på flaske.

Dette må du ha med deg:

Når du skal gå langt og hardt i Syden, er det én ting som gjelder. Reis så lett du kan. Alt du trenger i uken som kommer skal du bære med deg, og da må ikke sekken være for tung. Selv pakker jeg en 45 liters sekk som veier omkring syv kilo.

Pakk systematisk, noe som gjør det enklere å finne fram. Bruk fryseposer på fem liter, der du har sokker og undertøy i forskjellige poser, for så å pakke disse i vanlige plastposer.

Ha også med en matpose der du har pulverkaffe, kavringer og en sjokolade. Her kan du supplere underveis. Det samme gjelder for vann som du må ha betydelige mengder av.

På beina foretrekker jeg lette, men kraftige terrengjoggesko når jeg er ute og går. I tillegg må du ha med et superlett skopar i sekken som du kan bruke når du har kommet fram.

En lykt er grei å ha når du blir nødt til å gå gjennom tunneler, og du vet aldri når du får bruk for en dorull.

Når det gjelder toalettsaker og solkrem må du ta med deg minst mulig. Fyll væske over på sånne flasker du kjøper på apoteket og pakk dette slik at du kan reise med håndbagasje.

Underbukser og sokker og slikt skifter du om kvelden etter at du har dusjet av deg støvet. Disse tåler også bruk neste dag.

En iPad mini eller lignende er grei å ha med seg dersom du trenger internett, bok eller film underveis.

Pakkeliste:

• Åtte underbukser.
• Ni par med gode og tynne sokker.
• To shortser (den ene reiser du i).
• To T-skjorter til reising og restaurantbesøk.
• En eller to superundertrøyer til gåbruk.
• En tynn, men varm fleecejakke.
• En lett vanntett jakke.
• To par lette joggesko.
• Toalettsaker og solkrem.
• Matpose med diverse mat.
• Lett hodeplagg.
• Lommelykt.
• Plaster og sånt.
• Kart, pass, kontanter og kort.
• Fryseposer til å ha diverse ting i.
• Mobiltelefon og iPad.
• Regntrekk til sekken dersom den ikke er vanntett.

[ Syden, del fire leser du her ]

[ Syden, del tre leser du her ]

[ Syden, del to leser du her ]

[ Syden, del én leser du her ]