LEDER:Nå har vi det ille, dere!

En mental regnværssky ligger over Stavanger. Hver døende butikk i sentrum får et oppslag, i hvert fall i én av byens aviser. Søregata er erklært spøkelsesgate og det skal knapt være mulig å se forskjell på kaoset på Forus og i Beijing. Ikke nok med det: Ingen vil slå seg sammen med oss. Sandnes frir til alt annet her i verden, til og med til Gjesdal, bare de slipper å ha med Stavanger å gjøre. Ikke nok med det heller: Resten av landet har skjønt at Stavanger er en regntung, dyr oljepøl der unger ikke kan vokse opp. UiS? Det gir resten av landet blaffen i, til og med sørlendingene har fått seg et universitet nå.

Bildet som tegnes av Stavanger kan belegges med statistikk som Virke har fått samlet i Omdømmebarometeret og som veltes ut i offentligheten. «Omdømme» er viktig for alle som skal selge noe, og defineres som «oppfatninger omgivelsene har i forhold til en person, virksomhet eller sted». «Oppfatning» defineres av Bokmålsordboka som «fortolkning» eller «mening». Ergo: Omdømme hviler ikke på tunge fakta, men synsing. Hvis noen spør om mitt forhold til byen Tromsø, vil jeg uttale meg negativt. Jeg var der i åtte timer i 1988, og gikk opp og ned den ene sentrumsgaten mens jeg ventet på neste fly. Det er én oppfatning av Tromsø, og den er subjektiv. Jeg har også vært fordomsfull mot Østfold-byene, men noen dager i Sarpsborg og Fredrikstad for et par år siden endret oppfatningen – og omdømmet i mine øyne. Omdømmemålere glemmer gjerne at nordmenn flest ikke er så mye i Stavanger, Tromsø, Fredrikstad eller Sarpsborg. Derfor uttaler vi oss skråsikkert til telefonintervjuere om ting vi ikke vet så mye om. Slikt blir det kvasivitenskapelige rapporter og lettvinte konklusjoner av.

Omdømmebarometeret har laget statistikk om Stavanger etter å ha snakket med 415 siddiser og 412 angivelig representative mennesker i resten av landet. Målinger er en vitenskap i seg selv, men tommelfingerregelen er at lite utvalg gir høy feilmargin. I en landsdekkende partimåling på 1500 respondenter der Ap får 33,2 prosent, kan feilmarginen være på 2 prosent (eksempelet er hentet fra valgforsker Bernt Aardal, mellom 1000 og 1500 respondenter er vanlig i landsdekkende undersøkelser, red.anm.). For det er trist å lese at bare 33 prosent av befolkningen andre steder i landet kan tenke seg å bo i Stavanger, særlig fordi 58 prosent i 2011 mente det kunne være greit å flytte hit. Det er bortimot like ille i Oslo, men heller ikke det sier feilmarginene noe om. Til tross for at snart ingen vil bo i Stavanger, har byen vokst fra 109.000 innbyggere i 2001 til 130.000 nå. Oslo holder stø kurs til å passere 800.000 innbyggere i 2027, omtrent på det tidspunktet vi blir 165.000 i Stavanger. Enten er det snakk om tvangsflytting av stalinistiske dimensjoner, lettlurte utlendinger eller luftig lek med tall.