Stavanger

Historieløse Jens Jakob Dreyer

Jens Jakob Dreyer er fortvilet over mangelen på historiekunnskaper i midtøstendebatten. Jeg kjenner meg igjen i en slik frustrasjon - mange uttalelser...

Jens Jakob Dreyer er fortvilet over mangelen på historiekunnskaper i midtøstendebatten. Jeg kjenner meg igjen i en slik frustrasjon - mange uttalelser har ikke grep om det historiske perspektivet eller er basert på feilaktig informasjon. Men det er overraskende at en som kritiserer historieløshet selv utviser en sterk mangel på forståelse av historien.

Historien til Palestina-konflikten er omfattende og gjenstand for tolkning avhengig av hvilken side en tilhører, men la meg ta noen av de viktigste. I 1967 okkuperte Israel Vestbredden og Gaza og ble dermed en okkupasjonsmakt. Selv om PLO snart angrep Israel fra naboland, deltok ikke den palestinske befolkningen på de okkuperte områdene i noen kamp. Den første motstandskampen inne i selve Palestina kom ikke før i 1987, i form av den første intifadaen. Dette var et folkelig opprør der hovedmidlene var streik, blokkering av gater - mange husker sikkert bilder av brennende bildekk - boikott av israelske varer, og demonstrasjoner. Terroraksjoner var ikke en del av hovedbildet, med mindre man regner barn som kaster stein mot tanks som terrorister, noe den israelske hæren i mange tilfeller har gjort. Svaret på intifadaen fra hæren og israelske ledere var kollektiv avstraffelse som veisperringer der hvem som helst kunne bli nektet adgang, portforbud, massearrestasjoner uten saksgang, vold mot demonstranter og i utallige tilfeller drap på palestinske sivile. Med andre ord ble en lovlig demonstrerende, i hovedsak ikke-voldelig befolkning straffet kollektivt av okkupasjonsmakten.

I 1993 kom Oslo-avtalen, der PLO anerkjente Israel, sa fra seg kravet om hele landområdet. En plan for en selvstendig palestinsk stat ble opprettet og Israel skulle slutte å bygge bosetninger og veier inne på palestinsk område. Avtalen skapte håp i verdenssamfunnet og i det palestinske samfunnet, men håpet gikk snart over til frustrasjon. Situasjonen forble ikke bare den samme inne på okkuperte områder, den forverret seg. Byggingen av israelske bosetninger fortsatte til tross for avtalen, og dessuten ble staten PLO skulle danne gjort fullstendig avhengig av israelsk politikk, tvunget i kne lenge før den fikk noen levedyktig sjanse. I kjølvannet av fiaskoen ble PLO beskyldt av sine egne for å ha ofret alt for en fredsavtale som ikke forbedret situasjonen overhodet. Det palestinske folket var fortsatt okkupert, hver dag var styrt av hva de israelske styrkene måtte finne for godt, fattigdommen økte, og lederskapet var uglesett. I dette miljøet av skuffelse og frustrasjon vokste Hamas fram. Som de fleste ekstreme, militante organisasjoner ble de avlet fram av situasjonen. Og påfølgende selvmordsaksjoner og rakettangrep - sistnevnte heldigvis svært ineffektive når det gjelder tap av liv, begynte å fylle mediebildet. Snart kunne det virke som om Hamas eller andre ekstremistiske muslimske organisasjoner inne i Palestina i alle tider har vært Israels fiende, og at de har vært nødt til å undertrykke og kontrollere palestinerne nettopp på grunn av slike angrep. Men dette er fullstendig feil. Argumentet om at Israel må få lov til å forsvare seg faller sammen med en gang vi leser historien: Okkupasjonen og undertrykkingen foregikk i vedvarende former lenge før noen angrep israelere inne fra de palestinske områdene. Israel brøt Oslo-avtalen og utviste aldri noe reelt ønske om å etablere en palestinsk stat eller å oppgi noen av sine krav. Dreyer snakker om årsak og virkning og forklarer Israels angrep på Gaza med Hamas «raketter». Men ser han ikke at Hamas er et resultat av Israels okkupasjon og politikk? Når han spør om hvordan Israel egentlig skal reagere, med et implisitt forsvar av krigen i Gaza, glemmer han å svare. Er det greit å drive med kollektiv avstraffelse og massedrap av sivile fordi en gruppe slåss mot en overmakt som urettmessig har kontrollert og undertrykket dem i mange tiår? Jeg ønsker ikke å forsvare Hamas bruk av raketter mot sivile mål i Israel, men i samme setning som man fordømmer disse angrepene, må man legge skylden der den hører hjemme. Og i hvilket annet tilfelle ville en ha skyldt på de okkuperte? Vel er ikke Gaza formelt okkupert lenger, men de har ingen kontroll over egne grenser, og Vestbredden, som skal være en del av Palestina likesom Gaza skal det, er fortsatt okkupert.

Dreyers sammenligning av Hamas med Hitlers naziregime kunne nesten blitt komisk når en ser på de to sammenlignedes ressurser. Men selv om en hadde svelget unna den enorme motsetningen mellom et rike med en massiv militærmaskin som overtar land etter land og en liten, illsint organisasjon med hjemmesnekrede raketter, finnes det en annen motsetning av stor verdi: hatet mot Israel blant palestinerne har ikke oppstått fordi de tilhører den jødiske folkegruppen. Det er den aggressive undertrykkingen og okkupasjonen som fører til hat og negative aksjoner. Og selv om mange tydeligvis ikke greier å skille mellom jøder som folkegruppe og den israelske stats politikk, burde en selvutnevnt historiker kunne greie det. Det er mange som provoserer i disse dager, men å forsøke å forsvare Israels handlinger med grunnlag i historie er feilaktig og farlig. Så med hensyn til hvordan Israel «egentlig skal reagere»: Hva med å starte med å avslutte okkupasjonen og la palestinerne få et virkelig forsøk på å opprette sin egen stat?

Mer fra Dagsavisen