Ingen bygd uten bygdeoriginaler. I hjembygda er det minst et par hundre av dem. En ganske bra andel, tatt i betraktning at det bare bor 4000 papirfabrikkarbeidere og bønder der. Det er alltid noen originaler som ruver litt ekstra i terrenget. «Heksa» og «Grakaillen» var lenge de mest synlige, helt til de begge tok kvelden en gang på 90-tallet. Ofte nevnt, men langt ifra glemt.
Nå er det «Skipper'n» som topper lista. Han kom til nabobygda en gang på 50-tallet og tok jobb som avløser på en av de største korngårdene. Bonden holdt kost og losji og betalte akkurat nok lønn til at «Skipper'n» fikk slukke tørsten. Da bonden måtte rasjonere driften en gang på slutten av 80-tallet, ble «Skipper'n» nødt til å finne et nytt sted å bo og andre inntektskilder. Iført kapteinslue (derav kallenavnet), busserull, shorts og sandaler, pakket han sine få eiendeler og flyttet til bygda vår. Ny bygd, nye muligheter.
Men jobber var det få av. Trenger man penger til flaska, hva er vel mer naturlig enn å begynne i flaskebransjen? Hver dag vandrer han E6-en fram og tilbake fra Åsen til Levanger. Gode 20 kilometer hver vei. På turen sørover tar han for seg én grøftekant, før han vender nesa nordover og begynner på den andre siden av veien. Med bærenett og plastposer saumfarer han strekningen for alt som er av tomflasker og annet nyttig skrot.
Ingen vet hva «Skipper'n» heter og ingen vet nøyaktig hvor han kommer fra. Ingen vet hvor gammel han er, eller om han har en familie. De fleste hilser på ham eller slår av en liten høflighetsdrøs ved panteautomaten, men ingen inviterer ham hjem på kaffe eller middag. Gud forby. Ingen takker ham for at han i årevis har holdt gatene rene for søppel og tomflasker.
Livet til «Skipper'n» kan kanskje virke tomt, men han har i hvert fall flaskene. Vannflasker og brusflasker, ølflasker og whiskyflasker. Tomme flasker om dagen og ei full flaske å komme hjem til om kvelden.