- Is this it?

Duppen kan når som helst fly ut av halsen som en ukontrollert geysir. Jeg er kvalm, jeg må spy. Og vinden biter i sekken min.

Jeg prøver å stå fjellstøtt, men 600 meter dødsstup gjør meg vaklende. Sjøbein funker dårlig på Preikestolen.

Høyder har aldri vært mitt sterkeste felt. Maling av hus ligger for eksempel ikke til meg. Lyspærer i trappoppganger kan være så utbrente de bare vil. Jeg gir blaffen, jeg balanserer heller i mørket. I tre år levde jeg uten batteri i en brannvarsler. Beste medisin mot høydeskrekk, er nemlig å ligge lavt i terrenget.

Dessverre var fjellklatring en hobby på linje med fotball i fjellbygden jeg vokste opp i. Høydeskrekk ble ikke akseptert. Høydeskrekk var ensbetydende med femininitet. Høydeskrekk kunne plassere deg i samme kategori som Homo-Sigurd og Sosse-Terje før du ante ordet av det. Havnet du der, var du ferdig.

Eneste løsning var å holde bra kjeft om problemet, ligge lavt i terrenget, svelge dupper etter beste evne.

Hvor i huleste er rekkverket? tenker jeg. Hvorfor er ikke nyhetssendingene ukentlig preget av nok-en-tulling-falt-ned-fra-Preikestolen-saker. Hvordan kan dette gå bra?

Jeg er kvalm, jeg er grønn i trynet. Jeg tvinger meg ut på kanten. Jeg setter så brede sjøbein at jeg nesten mister balansen. Bak meg kommer en vimsete flokk tenåringsgutter fra USA. Ingen av dem minner meg om Homo-Sigurd eller Sosse-Terje.

- Is this it? sier den ene mens han setter seg på kanten. Jeg forsøker desperat å svelge duppen i halsen. Den kommer med geysir-fart.