Navnet Marco har han fra sin jugoslaviske far, Vlada Kanic, som har blitt musiker på fulltid etter han sluttet som ingeniør. Så kunstneriske aner skulle Marko ha i sine årer.
Men det var ikke skuespiller han hadde tenkt å bli da han var en riktig ung mann.
- Nei, jeg hadde ikke planer om å bli skuespiller. Jeg skulle bli bildekunstner, og som reserveplan, hvis det ikke gikk, så skulle jeg bli lærer. Men skuespiller, nei...det var ikke i tankene mine.
- Men du ble likevel skuespiller, hva gikk galt, eller kanskje, hva gikk rett?
- Det får Kristoffer Joner ta noe av skylden for. Han var min kompis allerede i barndommen. Og han tok meg med på teateret. Moren hans, Anne-Rut Joner, var jo skuespiller, så vi hadde fri adgang til teateret. Kristoffer skulle bli skuespiller, ikke jeg, jeg bare ble med kameraten min på det han holdt på med. Og når han begynte å spille på barneteateret, så måtte også jeg være med på det. Vi var jo kamerater.
Skremt av rektor
- Hadde Kristoffer tilfeldigvis spilt fotball, så hadde kanskje du i dag gjort suksess på Viking.
- Akkurat det tviler jeg litt på, sport har jeg aldri hatt noen interesse for.
Marko gikk på Steinerskolen. Men at det ble Steinerskolen var ikke på grunn av noen antroposofisk overbevisning i familien. Det skjedde ved en ren tilfeldighet.
- Jeg skulle skrives inn på vanlig skole og møtte opp sammen med mor. I det jeg hadde skrevet meg inn, så sa rektor til meg følgende: «Ja nå har med deg». Jeg vet ikke om dette var ment betryggende fra rektors side, men jeg ble i alle fall såpass skremte at jeg torde ikke begynne på vanlig skole. Også mor min forsto min reaksjon, og dermed kan en vel si det slik at jeg flyktet inn i Steinerskolen. Noe jeg heller ikke har angret en dag på.
Utvist
- Og det var der du traff kompisen din, Kristoffer?
- Ja, og så ble det til at vi hang sammen, helt til han ble borte et par år da han dro til Sverige for å gå på skole der.
- Hvorfor?
- Han ble utvist, faktisk den første som klarte det kunststykket å bli utvist fra Steinerskolen.
Marko tenner en sigarett, stryker hånden over haken, kanskje for å skjule et smil.
- Var han så rampete?
- Kristoffer rampete, nei, han var verden snilleste gutt.
- Men for å bli utvist kreves det jo et visst initiativ.
- Det var det som var sakens kjerne, mangel på initiativ. Han gjorde ikke en drit! Han havnet på Slavateatern, en skole med blant annet fysisk teater. Hvor de kan kaste på hverandre. Også Pia Tjelta har gått der, så det er langt fra noen skole for slemme barn.
Glem kunsten
- Men hvordan gikk det så med kunstneren Marko?
- Jeg klarte å komme meg inn på Kunstskolen i Rogaland, og gikk der i to år. Jeg prøvde til og med å komme inn på akademiet i Trondheim, men ødela alle mine sjanser under intervjuet. Jeg var ikke forberedt på å få en rekke spørsmål om hva jeg ville, og hva jeg ønsket å gjøre med min kunst. Jeg kunne rett og slett ikke svare på noen av de spørsmålene. Fordi jeg ikke hadde anelse om verken hva jeg holdt på med, eller hva jeg ville med min kunst. Jeg bare malte i vei jeg, uten å tenke på hvorfor eller hva jeg ville med det jeg gjorde. Jeg visste i det jeg gikk fra intervjuet at jeg hadde fått spikeren i kista, og at noen videre kunstutdannelse kunne jeg bare glemme.
- Og siden la du penselen til side?
- Helt vekk. Har ikke malt så mye som en strek. Prøvde litt til å begynne med, men fikk prestasjonsangst og ga opp. Det utrolige er at etter å ha malt i to år på skolen, så har jeg heller ikke et eneste arbeid å vise til.
- Hvor ble det av?
- Jeg har vel rotet det bort på skolen. Det eneste papiret jeg fikk med meg var eksamenspapiret, men ikke et eneste ark av mine arbeider.
Skuespiller
- Så nå går du for skuespilleryrket for fullt?
- For å si det på en annen måte, nå går jeg for det som kommer. I og med at jeg ikke har de stor ambisjonene, for det har jeg faktisk ikke, så tar jeg det som måtte komme med fatning. Vil ingen bruke meg, så finnes det andre ting å gjøre her i livet. Jeg har tross alt klart å livnære meg med både vasking av utesteder og stå i bar. Jeg vasket meg opp fra Skjenkestuen, en etasje opp til Cementen, til jeg tok steget inn bak baren. Der er alltid nye muligheter i livet.
Marko tenner seg en sigarett, mens han mumler forbannelse over den nye røykeloven.
Jeg er en person som prøver å leve i nuet. Jeg har faktisk problemer med å se mer enn to dager fram i tid.
$SUBT_ON$Skryt
Regissør Arild Ommundsen har sagt at Marko er en skuespiller som han alltid vil ha bruk for. At han kan brukes til det meste, og at han har en egen evne til å ta samme replikk på samme måte flere ganger, uten at noe forandres.
- Jøss, det visste jeg ikke? Jeg trodde tvert imot at jeg slet litt med replikkene mine.
- Til og med en erfaren skuespillere som Kim Bodnia er imponert over deg. Ommundsen var i Danmark forleden, og da snakket Ommundsen og Bodnia, blant annet om deg.
- Men jeg gjør jo bare det jeg får beskjed om, sier Marko, mens han rastløst ser seg om, for å vegre seg mot mer skryt.
$SUBT_ON$Makelig anlagt
- Det sies at du er ganske så makelig anlagt, rolig av vesen, blir aldri oppfarende, og har et velbrukt uttrykk som «Nå må jeg gå å lalla.»
- Ja, sier Marko befriende.
- Jeg er veldig makelig anlagt. Tror faktisk at det er viktig å ta tingene med ro, leve livet i nuet. Og hvem vet, i morgen kan du være død? Da jeg og Kristoffer bodde sammen i Oslo, så slapp vi å ha det ryddig. Vi så på video og gikk ut om kveldene. Han jobbet da med «Offshore».
- Og hva gjorde du?
- Ingen verdens ting. Hadde tenkt at jeg skulle gjør noe, men det ble ikke noe av. Jo da, makelig er jeg. Men oppfarende og temperamentsfull har jeg ikke vært.
Marko stopper opp, bøyer seg litt fram, som for å fortelle en liten hemmelighet.
- I det siste har det begynt å småputre noen ganger. Jeg vet ikke hva det er, om det er alderen eller om jeg har begynt å få høyt blodtrykk. Men jeg har så smått begynt å kjenne et visst tilsig av temperament.
Fantastisk rolle
- Det å «lalle» gjør du stadig i din rolle på teateret for tiden?
- Ja, ustanselig. Det å kunne ligge på sofaen, og samtidig nesten ikke ha noen replikker er jo helt fantastisk. Jobbe kun to timer hver dag, ja det må da virkelig kalles for en drømmerolle. Da går det nesten ikke det an å få det bedre. Dessuten liker jeg både stykket, og det å få spille på Rogaland Teater. Ikke minst fordi det er veldig lærerikt for meg å stå på en scene. Det er en annen måte å spille på enn i filmer.
Men selv om det kan høres ganske rolig ut, så har Marko likevel hatt det ganske så travelt det siste halvåret, med både roller i «Monstertorsdag» og «Alt for Egil» samt teateret.
- Det blir godt med ferie i år?
- Ferie? Nei, jeg skal jeg male Steinerskolen. Lovet å gjøre det i fjor, da jeg var i beit for penger, men da ble det ikke noe av det. Men det kan vel tenkes at det også blir plass til en liten ferie.
- Hvor går turen da?
- Danmark kanskje, nei jeg vet ikke. Jeg må spørre kjæresten min først hva hun vil.
Og så gjør du akkurat slik som når du spiller skuespill, gjør bare det du får beskjed om å gjøre?
- Ja, akkurat. Sier hun at vi skal til Danmark, ja så drar jeg til Danmark. Det synes jeg er en grei ordning, sier Marko, som så reiser seg for å gå på teateret, til en ny forestilling. For å hvile seg på sofaen.
