Thorild savner datteren like mye tolv år etter terrorangrepet på Utøya

– Det er ubeskrivelig. Du klarer ikke å eksistere som menneske, føler jeg, sier Thorild Sandvik.

Det er tolv år siden hun mistet datteren Marianne i terrorangrepet på Utøya. Både markeringen og dagen er spesielt vanskelig for moren. I dag har hun har fått med seg støtte slik at hun kan legge ned blomster ved 22. juli-monumentet på Lundsneset.

– Selv om det har gått tolv år, så er det en tung dag, og det kommer opp igjen år etter år, sier hun.

Tårene har hun vanskeligheter for å holde tilbake.

[ Alle de omkomne er identifisert ]

Angrer mye

Hjemme i stuen til Thorild henger det et bilde av Marianne, som ble tatt året før terrorhendelsen på Utøya. For den etterlatte moren er tapet av datteren fortsatt et åpent sår, tolv år senere.

– Det jeg angrer på, er at jeg sa ja til henne da hun satt hjemme på sofaen og spurte om å få dra. Jeg kan jo ikke stoppe ungdommen, men jeg ville ikke at Marianne skulle komme hjem i kiste, sier hun.

Sorgen bærer Thorild på hele tiden. Når hun snakker om datteren fylles øynene hennes med tårer for selv om sorgen er der hele tiden, er det aller vanskeligst den 22. juli.

– Det er klart jeg sliter med savnet etter datteren min, som var 16 år da hun ikke fikk leve livet videre. Hva hun hadde gjort i dag, får vi aldri svar på.

Etter at hun har lagt ned blomster ved 22. juli monumentet skal hun videre til graven til datteren.

– Hvis du kunne sagt noe til datteren din i dag. Hva ville det vært?

– Akkurat i dag hadde jeg sagt «Marianne, livet ditt er tungt å savne», sier moren.

Jeg ville ikke at Marianne skulle komme hjem i kiste.

—  Thorild Sandvik

Markerer tolv år senere

Flere har møtt opp for å minnes de 77 som døde på Utøya og i Regjeringskvartalet for tolv år siden. Og selv om det er godt for mange at det markeres, forteller Thorild at det er vanskelig for hun som etterlatt.

– Det kommer opp igjen år etter år, og slitet og savnet er akkurat like tungt den dag i dag, sier hun og legger til:

– Av og til er det ok at vi skal minnes, men for meg som etterlatt er den 22. juli en tung dag. Noen ganger reagerer jeg på en måte og andre ganger på en annen. Ingen reagerer likt, sier hun.

Varaordfører Dagny Sunnanå Hausken legger også vekt på at sorgen fortsatt er markant i appellen sin.

– Det er faktisk ikke slik at tiden leger alle sår, sier hun.

Men hun lover de omkomne i terrorangrepet en ting:

– Vi lover ikke ett minutts stillhet, men et evig liv i kamp, sier Hausken.

Kjærligheten sto sterkere

Elleve år etter terrorangrepet på Utøya ble Norge igjen rystet av ett nytt terrorangrep på London Pub. I appellen til Thomas Strand Skjæveland, som er leder i Stavanger AUF, legger politikeren vekt på at ingen av angrepene var tilfeldigheter, men målrettede angrep på frihet og kjærlighet.

– Det er ingen tilfeldighet at hatet rammer der kjærligheten står sterkest, sier Skjæveland, og legger til:

– Felles er at kjærligheten sto sterkere og blomstret, da noen prøvde å ødelegge den.

Her refererer den unge politikeren til hvordan den norske befolkningen samlet seg istedenfor å splitte seg etter angrepene.

– 22. juli lærte oss hvordan ekstreme holdninger kan føre til handlinger. 22. juli lærte oss at ord betyr noe. Vi skylder Marianne, Kai, Rafal og Sondre å fortsette å kjempe. Det har aldri vært viktigere å stå opp mot rasisme og diskriminering, og det må vi fortsette å gjøre.

Sondre Furseth Dale fra Haugesung og Jamil Rafal Mohamad Jamil fra Eigersund omkom også på Utøya. Kai Hauge omkom i bombingen av regjeringskvartalet.

[ Flor&Fjære: - Det er et paradis ]

[ (+) Ine (48) er Norges beste i sin idrett ]