50-årsmarkering for oljå: - Kommunesammenslåingen i 1965 var en nøkkelfaktor

Tirsdag er det 50 år siden stortingsvedtaket om at Oljedirektoratet og Statoil skulle legges i Stavanger. Dermed var Stavanger oljebyen, oljehovedstaden.

Det skjedde 14. juni 1972. Det som skjedde noen år tidligere, i 1965, var en nøkkelfaktor for at Stavanger ble oljehovedstaden.

– I 1965 ble Hetland kommune slått sammen med Stavanger. Hadde ikke det skjedd, kunne vi nok ha skutt en hvit pil etter hele oljehovedstaden. Stavanger hadde ikke vunnet fram i konkurransen med Bergen og Trondheim, sier Gunnar Berge til RA.

Berge var stortingsrepresentant for Ap – og statsråd, finansminister 1986-1989, kommunal- og arbeidsminister 1992–1996. Berge var direktør i Oljedirektoratet fra 1997 til 2007.

Kommunesammenslåingen, hvor Hetland ble fordelt mellom Sandnes og Stavanger ble gjort før det ble funnet sort gull i Nordsjøen, i 1969.

– Før sammenslåingen var Stavanger en lilleputtkommune, som var liten og ikke hadde arealer til utbygging. 1. januar 1965, da kommunene ble slått sammen, var Stavanger godt rustet til å ta på seg oppgaven og i god posisjon til å bli oljehovedstad – uten at noen tenkte på det den gang. Stortinget brydde seg ikke om lokale protester, og gjennomførte reformen. I dag kan vi være veldig glade for at de gjorde nettopp det, sier Berge og sender tankene til debatten og kommunesammenslåingen på Nord-Jæren for noen få år siden – da Stavanger fant sammen med Rennesøy og Finnøy – mens Sola og Randaberg forble alene og Sandnes gikk sammen med Forsand.

– Nord-Jæren er jo Norges tredje største by-konsentrasjon, men vi får ikke utnyttet effekten av det når vi har den kommunestrukturen vi har i dag, mener Berge.

– Oljå var som «manna fra himmelen»

Stavanger ble oljehovedstaden, og vant den harde konkurransen over Bergen og Trondheim.

Hva har «oljå» betydd for Stavanger-regionen?

– Oljå kom på et tidspunkt hvor byen hadde et sterkt behov for ny aktivitet og nye virksomheter. Hermetikkindustrien, som var en betydelig faktor i byen liv – var i ferd med å fases ut. Skipsfarten var også på tilbakegang. Folk sa at oljen kom som «manna fra himmelen», og det har de helt rett i, forteller Berge.

Stavanger hadde ledig kapasitet i form av arbeidskapasitet.

[ KRONIKK: I dag er det femti år siden Stavanger ble Norges oljehovedstad ]

Selv jobbet Berge på Rosenberg i denne perioden, fra 1957 til 1966.

– Vi var midt i gullalderen. Vi bygde tankskip. Men det varte bare fra 1950 til 1970. Verftet fikk forlenget liv med at Kværner overtok og bygde gasstankere, veldig avanserte skip. Men det tok også slutt. Rosenberg hadde en vanskelig tid. Vi så konkurransen fra Østen kommer over oss. Men så ble Rosenberg ombygget til et offshoreverft, hvilket det er den dag i dag, sier Berge.

Kvinnene hadde en stor rolle i hermetikkindustrien. Men olje i byen fikk kvinnene nye muligheter.

– Først og fremst i servicenæringene som oljeindustrien indirekte skapte.

En fattig by

Før oljealderen for alvor startet, var Stavanger en fattig by. Berge satt i bystyret fra 1963 og kikket på listen over norske byer og skatteinntekter per innbygger.

– Stavanger var helt i bunnen av listen. Tidene var «knagje» tider. Så kom starten på en utrolig blomstringstid, sier han.

– Hva hadde skjedd med Stavanger dersom Bergen eller Trondheim ble oljehovedstad?

– Stavanger ville nok fått en del av virksomheten, på grunn av byens geografiske plassering, men de mest interessante arbeidsplassene ville vært i Bergen eller Trondheim, sier Berge.

At Stavanger fikk Oljedirektoratet og Statoil sitt hovedkontor var et signal til industrien om de også burde etablere seg i Stavanger.

– Ingen ble tvunget, men aktørene ble oppfordret til å ha hovedkontoret i Stavanger. Phillips etablerte seg først i Oslo, men kom seg fort over til Stavanger, sier Berge.

Han tror ikke Norge ville vært et fattig land i 2022 dersom oljen aldri ble funnet.

– Vi ville uansett ikke hatt den velstanden som vi har sett.

– Oljeinntektene har kommet hele landet til gode, like mye Stavanger som Trysil. Pengene bygget samfunnet, og vi hadde nok ikke tatt oss råd til å arrangere OL i Lillehammer i 1994 dersom vi ikke hadde hatt oljepenger.

[ For 50 år siden satt Farouk Al-Kasim seg på et fly fra Irak til Norge. En flytur som skulle vise seg å bety mye for Norge og det kommende oljeeventyret ]

Markering på Oljemuseet

Tirsdag klokken 15 er det 50-årsjubileumsmarkering på Norsk Oljemuseum. Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og Statoil, som siden 2018 har gått under navnet Equinor, er hovedgjestene. Olje- og energidepartementet og Stavanger kommune deltar også.

Om kvelden arrangeres Equinor gratiskonsert på Torget i Stavanger med mange kjente norske artister.

Museumsdirektør Finn E. Krogh skal gi en introduksjon om hva Stortinget egentlig vedtok i 1972.

– Oljeeventyret har vart lenger enn 50 år. Første konsesjonsrunde ble utlyst i 1965 og letingen startet året etter. Man fant Ekofisk i 1969 og produksjonen startet i 1971. Men det var stortingsvedtaket 14. juni 1972 som er viktig for Stavanger, og sørget for at byen ble oljehovedstaden, sier Krogh.

Hva oljehovedstad-statusen har betydd for Stavanger er et stort spørsmål.

– Enormt mye. Man ser jo hvilke ringvirkninger olje- og gassnæringen har hatt i Stavanger. Det er vanskelig å si hva byen og regionen hadde vært uten den statusen. Bergen var den skarpeste konkurrenten. Hadde Bergen blitt oljehovedstad hadde nok situasjonen vært annerledes her, selv om Stavanger uansett ville hatt en betydelig virksomhet.

– Hvorfor ble Stavanger valgt?

Det var et utvalg som bestemte hvor Oljedirektoratet og Statoil skulle ligge. Flertallet ville ha Stavanger. Hvorfor?

– Vi hadde en ordfører som hette Arne Rettedal. Stavanger-politikerne var generelt veldig framoverlente og veldig aktive i dette spørsmålet. Det gjaldt alle de partiene, men spesielt Rettedal. Han la forholdene til rette. Vi hadde noen fortrinn med at noen baser allerede var etablert i området, men det var en hard kamp å vinne konkurransen.

Under markeringen vil måten Norge har forvaltet oljeinntektene bli tatt opp.

– Ett år tidligere, 14. juni 1971 ble en annen viktig oljemeldingen behandlet. Den inneholdt det vi kaller «De ti oljebud» – et enormt viktig politisk dokument i norsk oljehistorie. Her sto det blant annet at oljeinntektene skulle komme hele folket til gode. Oljen var nasjonens eiendom, sier Krogh.

Oljeselskapene måtte betale 78 prosent skatt av overskuddet. Det kom det norske fellesskapet til gode. Senere ble Oljefondet, Statens pensjonsfond utland, opprettet. I 1996 ble to milliarder kroner satt inn.

– I dag er fondet verdt 12.000 milliarder kroner. Det finnes ingen andre eksempler på land som ha forvaltet oljeinntektene sine på denne måten. Det er en konstruksjon som er helt enestående, sier Krogh.

Handlingsregelen sier at staten kun kan bruke tre prosent av fondet hvert år. Det utgjør cirka 20 prosent av statens årlige inntekter.

– I praksis betyr det at vi kun bruker avkastningen hvert år. Oljefondet kan vare evig for kommende generasjoner, sier Krogh.

---

Program 50-årsmarkeringen

• Velkommen og introduksjon v/museumsdirektør Finn E. Krogh og fagsjef Björn Lindberg
• Olje- og energidepartementet v/olje- og energiminister Terje Aasland
• Stavanger kommune v/fungerende varaordfører Dag Mossige
• Ord om oljebyen v/bypoet Gunnar Roalkvam
• Oljedirektoratet v/oljedirektør Ingrid Sølvberg
• Petroleumstilsynet v/administrerende direktør Anne Myhrvold
• Equinor ASA v/konsernsjef Anders Opedal
• Musikalsk innslag

---