Tenåringsjentene: Hva har Ella (102), Astrid (81), Anne (55), Stine (33) og Leonora (15) til felles?

Møt alle tenåringsjentene her: 

30-tallet: «Norske jenter, halloi», sa guttene da Ella og Gerd entret lokalet

50-tallet: Da hun kommer inn på trikken med de nye buksene på, ler folk av henne

70-tallet: Anne (16) går fra trailer til trailer for å spørre sjåførene om skyss

90-tallet: Politiet blir strenge, Stine blir redd – får hun fengsel, hva vil mamma si?

2010-tallet: Flinke piker kan også drikke for mye og spy over hele seg

Skal jeg ta deg med til 90-tallet? Det var Levi’s-bukser og Dr. Martens-sko. Det var lukten av Davidoff Cool Water og konturene av ti Prince ekstra mild i lomma på olajakka. Det var alene-hjemmefester med sprit, spy og politiet på døra. Sykkeltur i fylla med hjernerystelse. Juging. Hva vi så på? «Beverly Hills 90210». «Fresh Prince of Bel-Air» etter skoletid. «Clueless» gikk på kino. Den første ordentlige forelskelsen. Det første tungekysset. Den første kjærlighetssorgen. Musikken vi hørte på. Fugees er lyden av togreisen til Tønsberg på 9. klassetur. «Gangsta’s Paradise» tar meg rett tilbake på et gutterom i en boligblokk på Lillehammer. Sigarettrøyk i rommet og Pamelas nakne pupper på veggene. Tab x-tra og toast med grillkrydder. Mamma sier jeg var sur. Hele tiden.

Det var også ungdomspsykolog Lars Halse Kneppe. Det vil si, han var kanskje ikke så sur, mer inneslutta og grublete, men uansett så sa han knapt et ord til moren sin på sju år. I dag arbeider han som psykolog ved pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og ved flere videregående skoler i Oslo. I tillegg har han nylig gitt ut boka «I hodet på en tenåring».

– Selv om vi alle har vært tenåringer, så trenger vi altså som voksne en bok for å forstå dem? Hvorfor?

– Verden forandrer seg, og ulike tenåringstider har ulike utfordringer. Noen generasjoner har opprørstrang. Denne generasjonen er den første som vokser opp med sosiale medier. Det er vanskelig for oss å sette oss inn i.

– Hva er det dagens generasjon står i, som ingen tenåringer har gjort før dem?

– De møter mange flere krav. De skal være flinke i alt. Før holdt det kanskje å være pen eller flink på skolen. Nå skal du i tillegg være flink til å trene, flink til å feste, flink til å være sosial. Du blir vurdert på så mange ting, og dette blir ekstra synlig gjennom «likes» og sosiale medier.

– Hvordan står det til med psyken hos generasjon prestasjon?

– Tenårene er generelt en skjør tid for den psykiske helsen, mange er ensomme og sliter med negative følelser. Men jeg vil si at det er en spesielt skjør tid for dagens unge jenter.

Psykolog Halse Kneppe forteller at han jobber mye med skoleflinke jenter med over 5 i karaktersnitt, som allikevel gruer seg til hver eneste prøve. De får liksom ingen mestringsfølelse uansett hvor bra de gjør det.

– Jenter og gutter er litt ulike. Guttene har ofte den ungdommelige naiviteten lenger. Dessuten er de flinkere til å ta til seg suksesser og skyve fra seg fiaskoene.

Det viktigste man kan gjøre som forelder, mener Halse Kneppe, er å vise genuin interesse for tenåringen sin. Selv om de ikke gir uttrykk for det, så trenger de bekreftelse på at foreldrene er glad i dem.

– Og så trenger de at vi prøver, selv om det er vanskelig å forstå dem. Livet til en tenåring er en berg-og-dal-bane. Og det skal det være.

Tenårene, det er tida mellom 13 og 19 år. Selv om ungdomstida nå strekker seg stadig lenger uti tjueåra, så er det en kort periode av livet. Allikevel så søker vi tilbake i minnene våre, gang etter gang. Noen av de aller sterkeste minnene våre er fra nettopp denne tida. Livsdefinerende ting i vårt første møte med voksenverden.

Vi har møtt fem tenåringsjenter fra fem ulike tiår. Hva preget deres tenåringstid? Har de i det hele tatt noe til felles?

I oktober fyller Ella Eklund 103 år. Da er det 90 år siden hun gikk inn i tenårene. Foto: Hilde Unosen

Jåla fra byen

Tenåring på 30-tallet

Ella Eklund sitter pakket inn i et blomstrete fleecepledd i tredje etasje på Sagenehjemmet på Bjølsen. Glitterlakk på neglene, tøfler på føttene, orden på håret. I oktober fyller hun 103 år. Da er det 90 år siden Ella gikk inn i tenårene.

Det vil si, det var ingenting som het tenåring i 1929. Ordet kom først i bruk et par tiår senere, da en egen ungdomskultur vokste fram etter krigen. Men parallelt med at Ella går inn i ungdomsårene, foregår en brytningstid i Norge. En endring i ekteskapsloven i 1927 gjør ektefellene økonomisk sidestilt. Menn kan ikke lenger bestemme alene over det ekteparet eier sammen. Kvinner hadde fått tilgang til universitetene i 1884. Alminnelig stemmerett ble innført i 1913. Det var ikke lenger en selvfølge at unge jenter skulle ta seg jobb som tjenestepike før de giftet seg og stiftet egen familie. Det skjedde også store kulturelle endringer. Fra USA kom filmer og musikk. Jazzen – og flapperpikene. Den kortklipte flapperpiken røket, drakk og danset i kjoler som bare så vidt dekket knærne. «Årets mote nærmer seg ren nakenhet», ble det skrevet i en artikkel The New Republic i 1925.

– Der kommer bydama, sa moren til Ella da Ella kom hjem til Nesodden i helgene. - Jeg var ganske jålete, forteller 102-åringen i dag. Foto: Privat

Langt borte fra Amerikas flapperpiker står 13 år gamle Ella med kastanjebrune fletter på Youngstorget i Oslo og selger julekranser. Hun drømmer kanskje om både bobfrisyre og pasjeklipp, men så lenge den unge frøken Rødsten bor hjemme på Nesodden får hun ikke lov til å klippe det lange håret. Ikke at han var så streng, byggmester Karl August Rødsten, men han passet på at de tre døtrene oppførte seg ordentlig.

Det er forventet at Ella skal tjene litt penger. Det er derfor hun og venninnen Hilda har tatt Nesoddbåten inn til byen med sekkene fulle av kranser. Ella har lært å binde kranser av moren sin. Mose, furukvister, den slags. To kroner kransen, kostet det. Ella husker at hun alltid fikk solgt sine raskt.

Hun vokser opp med sju søsken. Ella er nest yngst. Fire gutter og de tre pikene. Pappa Karl August er byggmester. Det var derfor de hadde så stort, flott hus der ute på Nesodden. Både et sommerhus, et vinterhus og ei hytte. Sommerhuset leide de ut. 600 kroner i året fikk de for det. Det var parafinlamper og utedo. Fælt, men koselig, konstaterer Ella. Moren brukte å sveive iskrem og selge på stranda.

Etter sju års skolegang på Berger skole, og skolen er ferdig for godt, går Ella inn i sitt fjortende år. Når hun ikke står og selger kaker i bakeri Rød på sommeren, ligger hun på stranda i blå bikini. Liten og nett. Hun kan ikke huske at kropp var noe tema. De var fornøyde. Hun var sammen med bestevenninna Gerd, det var alltid de to. Det var de som tok dusjhetter på hodet og gikk en time i regnet til dansen på Fagerstrand. «Norske jenter, halloi», sa guttene da de hadde fått av seg dusjhettene og entret lokalet. Det var de to som lærte brødrene til Ella å danse. Siden gikk de i samlet flokk ned til Hellviktangen på dans. Mens noen gikk inn for å kjøpe billett, sto andre igjen på utsiden. Siden gikk de betalende ut igjen og stakk billetten under gjerdet til de som sto og ventet.

– Vi var litt frekke, men det var penger å spare.

Det var også Ella og Gerd som gikk på kino og så på kjærlighetsfilmer. Marlene Dietrich og Clark Gable var datidens store stjerner på filmlerretet. Hva drømte de om? Ella husker ikke.

– Men det var vel noe kjæresterier.

Og litt kjæresterier ble det. En av guttene på Nesodden hadde motorsykkel med sidevogn. Og i sidevogna, der satt Ella. Håret flagret om ørene der de to kjørte rundt på veiene på Nesodden. Moren Dagny var skeptisk. «Hva er dette for noe da, Ella? Du må passe deg». Det var uansett ikke noe å bekymre seg for. Ella skulle ikke ha følge med noen bondegutt fra Nesodden. Hun skulle til byen.

Ella (til venstre) og Gerd var skolevenninner fra Nesodden, og flyttet på hybel sammen i Drammensveien i tenårene. De fortsatte å være venninner helt til Gerd døde for noen få år tilbake. Foto: Hilde Unosen

16 år gammel flytter Ella og Gerd på hybel i Drammensveien i Oslo. En enke leier ut et værelse i annen etasje i en bygård. En koselig hybel, selv om det på vinteren var så kaldt at man knapt kunne se trikken i gata utenfor gjennom frosne vinduer. Værelse var innredet med et pent bord, to stoler og to divaner. Det var innlagt vannklosett, og tilgang på kjøkken. Ikke at de benytta seg noe særlig av det.

– Nei, det orka vi ikke. Vi kjøpte mat ute. Kjøttkaker og lapskaus.

Gerd fikk jobb på en kafé der hun serverte, Ella fikk jobb på en delikatesseforretning på Framnes terrasse. De leste Allers og Hjemmet. På kveldene gikk de ut og danset. Humlen, het en danserestaurant nede i Universitetsgata. Der gikk det i tango, vals, foxtrot. Jentene gikk i skjørt til under knærne med nylonstrømper, brede, litt høye hæler, krøller i håret. Noen ganger langbukser. Litt leppestift og øyensverte.

– Jeg var veldig jålete. Og populær blant gutta. Det var koselig.

Ella møtte Rolf Gunnar (til venstre) på Karl Johan på 30-tallet. En gang gjemte hun han i klesskapet på hybelen i Drammensveien. Her er de på besøk hos en av brødrene til Ella på Nesodden. Foto: Privat

Det hendte de unge jentene fikk følge hjemover. En kveld sto de i portrommet og pratet da de hørte en stemme i oppgangen.

«Frøken Rødsten. Frøken Rud! Nå må dere komme opp. Dere får ikke lov å stå der».

Det var hybelvertinnen.

– Den kjerringa fulgte med oss overalt, forteller Ella.

Guttebesøk var strengt forbudt.

Det brydde ikke jentene seg så mye om. De snek guttene inn på hybelen, der de spilte grammofonplater og danset. Noe alkohol var det ikke snakk om. Det var kaffe og kaker som Gerd hadde tatt med seg fra kafeen.

Det var kanskje etter en sånn hyggelig kveld at en ung, mørk, kjekk mann fra Lillestrøm skulle overnatte på hybelen. Plutselig banket det på døra, det var hybelvertinnen som hadde hørt stemmer. Frøken Rødsten hadde vel ikke besøk?

Fort inn i klesskapet med den unge sjarmøren.

Nei, jeg pratet med meg sjæl, svarte Ella vertinnen. Ella klarte å snakke seg ut av det, hun har alltid hatt talegavene i orden. Hybelvertinnen ble beroliget, og gikk igjen. Det var på høy tid.

«Hadde du ikke lukket opp for meg nå, hadde jeg daua inni der. Er du helt gæren», sa mannen da Ella endelig åpna skapet.

– Ja, jeg har hatt det mye moro.

Så ble Gerd og Ella voksne. Ungdomstiden i Drammensveien la de bak seg.

– Nå er det ikke noe moro lenger. Man står opp om morran og gruer seg.

Ella klarte seg hjemme selv til hun var nærmere 100 år. Nå bor hun på Sagenehjemmet. Klar i hodet, men med litt vonde øyne. – Jeg har jo sett i 102 år. Foto: Hilde Unosen

Hun er ikke ensom, men kroppen er sliten, og hun sliter med synet. Det flimrer. Datteren Karin besøker henne ofte, det gjør også barnebarn og oldebarn. Hun har en hel skokk.

Men Gerd er død. Og alle søsknene hun vokste opp med på Nesodden er døde, det er bare Ella igjen.

Og mannen som hun gjemte i klesskapet en gang på midten av 30-tallet? Det ble mannen hennes. Rolf Gunnar, het han. Den slanke mannen med de brune øynene, han som kom bort til Ella på Karl Johan, fordi han syntes hun så så flott ut. Han som inviterte henne ut på restaurant Kongen i Frognerkilen, den som senere skulle huse Club 7 på 70-tallet. Han som måtte gå og sette seg da de var ute og danset, han orka ikke mer, for Ella var helt gæren etter å danse. Han som kom med koks til hybelen så Ella og Gerd ikke skulle fryse sånn på vinteren.

Han er borte, han også.

Astrid Grønneberg Chapman vokste opp på Sinsen i Oslo på 50-tallet, men flyttet fra byen som 20-åring. Hun tok en doktorgrad i biokjemi, og jobbet som forsker, før hun ble pensjonert. Nå bor hun i London med sin britiske ektemann. Foto: Hilde Unosen

Sypiken

Tenåring på 50-tallet

Krigen er over og landet skal bygges opp. Oslo får sine første drabantby på Lambertseter. Det er skøytesportens storhetstid, alle heier på Hjallis og Kupper’n. Fra 1945 til 1965 sitter Arbeiderpartiet med makten. Kjernefamilien blir et viktig ideal, med en arbeidende far og en hjemmeværende husmor.

Sånn er det også hjemme hos Astrid Grønneberg Chapman (81). I en toroms leilighet i Olaf Schous vei på Sinsen vokser hun opp med en storesøster, en lillebror, en hjemmeværende mor – og en far som forsørger dem alle. Det var trangt – økonomisk, men også plassmessig.

– Alle familiene på Sinsen hadde sine egne systemer med hvor alle sov.

Astrid drømte om kjøpegenser og perlekjede, men måtte stort sett sy klærne sine selv. Her sitter hun på hytta og syr på bunaden sin - i hjemmesydd sommerkjole. Sommeren 1953. Foto: Privat

Hjemme hos Astrid sover ungene på soverommet og foreldrene i stua. Siden alle bor trangt, er det ikke plass for ungdommene til å samles hjemme. Det var enten å henge i trappeoppgangen – eller på kino.

Så hun gikk på kino ganske ofte. En gang i uka eller så. De lokale kinoene var Ringen og Sinsen, ellers var det Klingenberg, Saga og Victoria teater. De ser den romantiske musikalen «Show Boat» med Ava Gardner i hovedrollen. Hun var det vakreste som fantes. Grønne øyne og bølgete hår. Astrid har rett hår og briller. De ser «Storbyhavnen» med Marlon Brando. «Tatt av vinden» med Clark Gable. Store kjærlighetsdramaer.

Det er ikke så mye kjærlighetsdrama i livet til Astrid. Hun og venninnene har syklubb. Det holdt de på med gjennom hele tenåringstiden. Fire-fem venninner som satt pent og pyntelig i trange stuer i leilighetene i Sinsenbyen, mens de strikket gensere og broderte duker. Spiste formkake og drakk Solo. Ei venninne var veldig opptatt å briljere med sine husmorferdigheter, hun laget kabaret, sånn med grønnsaker og reker i gelé.

Som 16-åring syr og broderer Astrid bunaden sin selv. En lyseblå Oslo-bunad. Hun står konfirmant i Østre Aker kirke i 1954.

Astrid står konfirmant i Østre Aker kirke i 1954. Bunaden sydde og borderte hun selv. Foto: Privat

– Jeg hadde en utrolig pyntelig oppvekst. Kino var den eneste fornøyelsen utenom ting som hadde med skolen å gjøre.

Tenåringsbegrepet ble lansert på 50-tallet, Astrid husker første gang hun så det i bruk. På en reklameplakat ved Nationaltheatret, hun satt på trikken. Det var reklame for klær, tenåringene var blitt en ny forbrukergruppe. Nede i en tverrgate på Grønland var det et utsalg for arbeidsklær. Stive, grusomt ubehagelige olabukser. Astrid og venninnene kjøper hvert sitt par. Det er oppbrett nederst på buksebeina. Da de kommer inn på trikken med de nye buksene på, ler folk av dem.

– Ingen hadde sånne klær. Du var modig hvis du gikk med det. Og jeg var ikke den modige typen.

Hun var typen skoleflink og beskjeden. Sydde klærne sine selv på kjøkkenet hos mor, mens hun drømte om kjøpegenser og perlekjede. Og å klippe håret. Sånn som Turid i klassen. Høye, flotte Turid klippet håret i beste Audrey Hepburn-stil, alle var kjempemisunnelige. Så hun tilbyr seg likeså godt å klippe alle jentene i samme frisyre. Astrid og venninna Åse tropper opp hjemme hos Turid, hun sitter klar med saksa. Først ut er Åse. Åse har langt, blondt, bølgete hår.

– Det håret var en av hennes beste egenskaper. Hun ble alltid ble valgt til å spille jomfru Maria.

En runde med saksa hos Turid, og Åse så verken ut som jomfru Maria eller Audrey Hepburn. Hun gråt i speilet. Astrid trakk seg fra hele avtalen.

– Nei, da var jeg ikke en god venn. Det var vårt forsøk på å være moteriktige.

Astrid i olabukser, sammen med barndomskamerat og hyttenabo Tor Jakob. Bildet er tatt på Geilo, der familien til Astrid hadde hytte. Foto: Privat

Astrid og familien hadde radio, men ikke platespiller. LP-platene var dyre, men man kunne gå på platebar på Steen & Strøm for å lytte til 50-tallets rock and roll. Men der lå det alltid en forventning om å kjøpe, så de gjorde ikke det så ofte. På skolefestene på Sinsen høyere skole var det noen som hadde med platespiller. De danset swing, foxtrot, rumba og vals. Alle hadde gått på danseskole. Midt i dansen kunne musikken plutselig sakne opp, da måtte noen opp å sveive. «Red sails in the sunset», det var langsom-dansen.

Gunnar i klassen var ett år eldre enn de andre. Han hadde strøket, og gikk opp igjen. Astrid var både forelska og skoleflink, hun ga han privatundervisning i tysk. Han ga henne sitt første kyss, til tonene av jazz-låta «Rhapsody in Blue».

– Det var litt skuffende. Det var våtere enn jeg hadde forventet.

Astrid og venninnene i Slottsparken 1956. Astrid (til venstre) har sydd russeklærne selv. Foto: Privat

Det ble ikke noe ungdomsopprør for Astrid på Sinsen. Hun kom ikke i uløkka, selv om seksualundervisningen var fraværende og p-pillen ikke var på markedet før et tiår senere. Hun var ikke akkurat fornøyd med hvordan hun så ut, men heller ikke så opptatt av det. Alkohol rørte hun ikke før russetiden, men ikke engang da drakk hun seg full. Kjæreste fikk hun seg først som 18-åring. Hun jobbet som julehjelp i en bokhandel på Torshov, det samme gjorde en ti år eldre amerikansk student. Hun flyttet med han til California.

– Jeg som hadde vært så flink og dyktig, og bare sittet inne og gjort lekser. At jeg skulle gifte meg med en amerikaner, som i tillegg hadde vært gift tidligere, det ble i overkant mye for foreldrene mine. Men det var bra for meg. Jeg er ikke så plagsomt sjenert lenger. Men bortsett fra det har jeg stort sett ikke forandret meg.

Anne Kristin Vestreng (55) vokste opp på Tittut på Alnabru i Oslo. Foto: Hilde Unosen

Guttegæren

Tenåring på 70-tallet

Vietnamkrigen raser. Sovjetunionen invaderer Afghanistan. Det er Baader-Meinhof-banden, ABBA, kordfløyel og «Derrick» på Detektimen. Lørdagskosen er grilla kylling med kinakål og mais. Folkebevegelsen mot EEC, som ble stiftet i 1970, to år før folkeavstemningen da Norge sa nei, ble formelt oppløst i 1977. Det er samme år som Anne Kristin Vestreng fyller 13 år. Hun er ikke opptatt av politikk. Gutter, derimot.

Som fjortenåring sitter hun og kliner med kjæresten på jenterommet på Tittut på Alnabru. Hun har sannsynligvis på seg kordfløyelsbukser og Busnel-genser med gullknapper nederst på ermene. Tapetet er brunt og oransje med store blomster, absolutt tidsriktig. De har hatt interiørdesigner i huset. I første etasje driver foreldrene butikk. Hun er yngst i søskenflokken med to eldre brødre, Tom og Frank.

Dette er Oslo øst, men Anne og venninnene hennes er litt sossete. De har Isba-sko og Moncler dunjakke. Dyre klær. Skjerf i halsen. Alle bor i eneboliger, ingen har skilte foreldre, og hjemme hos Anne er det biljardbord i stua og svømmebasseng i hagen. Det er alltid ungdommer hjemme hos dem. De har det feteste stereoanlegget. Pizzaen har ikke kommet til Alnabru ennå, men det har diskoen. Det er ABBA og Fame på høyttaleren.

Anne og en klassekamerat på togtur til Heimdal i 8.klasse. Foto: Privat

Hvis de ikke er hjemme på fredagskvelden og spiller kort og Monopol, tar Anne og venninnene bussen ned til sentrum. Bortest i Torggata, i en av sidegatene, ligger diskoteket No. 1. Høy musikk fra du kom til du gikk. Ungdommer fra alle kanter av byen. Alkoholfri servering, en brus i hånda. Enten så dansa du, eller så var du veggpryd.

De har rekeparty og osteparty. Togaparty var en greie. Da surret de seg inn i laken, spiste druer og drakk vin.

Anne husker godt første gangen hun drakk seg full. Smaken av Campari blanda med appelsinjus. Det var grillparty hos svømmelæreren. Anne spydde nedover hele seg. Men festen var ikke over – venninnene dro bare hjem til henne og henta rene klær fordi «Anne hadde sølt på seg ved grillen».

– Jeg vil tro mamma skjønte det, men hun sa aldri noe.

Familien til Anne hadde eget svømmebasseng i hagen. – Det var alltid ungdommer hjemme hos oss, forteller Anne. Her med venninna Elisabeth. Foto: Privat

De var i det hele tatt ganske liberale, ekteparet Vestreng. Anne fikk lov å ha fest med alkohol hjemme. Da var foreldrene borte, men kom hjem utpå kvelden. Men en kveld sto det spritflasker på bordet, og der gikk grensen for far Vestreng. Han samlet spritflaskene, satte de på kontoret, og ga streng beskjed om at de kunne hentes når festen var over.

– Pappa satte oppe til klokka fire på natta for å avlevere spriten.

Så våkna hele familien opp til en nedrøkt stue. For nesten alle røyka på den tida. Mentolsigaretter og Prince.

16 år gammel har Anne bestemt seg for å haike til Tyskland. Alene, hun har bare lyst til å ta seg en tur. Moren kjører henne ned Vippetangen, der danskebåten går fra. Anne går fra trailer til trailer for å spørre sjåførene om skyss nedover. Hun haiker seg gjennom Danmark, tre bytter senere er hun framme i Hamburg. Hjem igjen til Oslo tar hun toget. Turen har gått fint. Det eneste som plager henne er noe hun glemte igjen hos den ene trailersjåføren.

– En kassett med Finn Kalvik. Det ergret meg lenge etterpå.

Anne drømte innerst inne om å leve som skiboms i Østerrike. Det gjorde hun også innimellom. Her fra en tur til Saalbach, som ble forlenget med en uke, fordi hun og venninna Elisabeth «mista» bussen hjem. Foto: Privat

Det var ikke den eneste haiketuren Anne tok. Hun haika også hjem fra en fjelltur på Besseggen. Og et år senere var hun og venninna Elisabeth på skiferie i Østerrike. Lørdagen kom, det var tid for avreise. Vil du hjem, spurte Anne venninna si. Elisabeth rister på hodet. De vet de har litt penger på en sparekonto. Et par tusen hver. De bestemmer seg for å bli. Bussen kjører, Anne ringer hjem. «Vi mista bussen og må bli ei uke til». Jeg sender Frank for å hente deg, truet faren, men storebroren dukka ikke opp. En ukes moro senere haiker de hjemover med en svensk buss. De ligger i midtgangen og sover på dunkåpene sine hele den lange veien hjem.

– Mamma henta meg på bussterminalen. Pappa rista bare på hodet. Jeg måtte til legen for å ordne sykemelding. Så der satt jeg, i kø på kontoret for hud og veneriske sykdommer hos en legevenn. Så fikk jeg en sykemelding i hånda som var god nok for skolen. Det var ei naiv tid.

Stine Hartmann (33) var tenåring på Oslos beste vestkant på 90-tallet. Foto: Hilde Unosen 

Ferieflørteren

Tenåring på 90-tallet

Stine Hartmann (33) vokser opp som enebarn på beste vestkant. Når hun går inn i tenårene på slutten av 90-tallet, har tenåringsmoten forandret seg radikalt fra inngangen til det samme tiåret. Borte er Dr. Martens-sko og Levis 501. Stine starter første skoledag på ungdomsskolen på Øraker i 1998 med rosa og hvite Buffalo-sko, Miss Sixty-bukse som er så lav i livet at g-strengen synes, midtskill i håret med spenner på sidene – og ihjelnappa øyebryn tynne som streker.

Hjemme på jenterommet på Ullern lukter det rød Date-parfyme. En rød avdanka kassettspiller i bokhylla. Det er CD som gjelder nå. Alle har discman. Hun abonnerer på Mr. Music, samle-CD-er med listepop.

Foto: Privat

På skolen var det et sterkt skille mellom de kule og de ukule. Stine var den skoleflinke. En guttejente som ikke var redd for å si fra. Guttene i klassen kalte henne Kristin Halvorsen fordi hun hadde en mening om alt. Kanskje det var derfor hun meldte seg inn i Sosialistisk Ungdom som fjortenåring.

– Det var mitt lille tenåringsopprør.

Fruit of the loom blir bytta ut med T-skjorte med påskriften Ush Bush. De lave Miss Sixty-buksene erstattes med kordfløyel. Blondt hår farges svart. Palestina-skjerf i halsen. Men samtidig med at hun tegner plakater på SU-møter i Torggata og drar på SU-leir, fortsetter hun å være ei vestkantjente på fester i Holmenkollen med Hollywood-feeling og «house maid» i døra.

– Jeg hadde to personligheter, med føttene planta i begge leirer.

Ungdomsopprøret til Stine besto i å melde seg inn i Sosialistisk Ungdom som 14-åring. Foto: Privat

Sommeren Stine fyller 14 år får hun sitt første kyss på en sandstrand i fiskerlandsbyen Cadaques, rett utenfor Barcelona. Hun er på ferie med mamma og pappa, har lært seg litt spansk. Gutten heter Orio. Han er brun, skinna på hodet, litt lavere enn henne. En lokal sjarmør. Det er lukten av strand, kokos og solkrem. Det føles som om de ligger i sanda i timevis og kliner. Plutselig må han dra, han kjører av gårde på mopeden sin. «Skikkelig god til å kysse», skriver Stine i dagboka si etterpå. Hun har sugemerke på halsen.

Hjemme i Oslo går Stine på byen med falsk leg. Hun har lånt det av storesøstera til ei venninne. De ligner sånn passe. Det går bra til det ikke går bra lenger. På vei inn på et utested nederst på Karl Johan blir dørvaktene mistenksomme. De vil ha henne til å underskrive, for å sjekke signaturen. Stine tar beina fatt og løper oppover Karl Johan, full og på høye hæler. Hun blir innhentet – av rytterpolitiet som er ute og patruljerer. De ber henne også signere, det blir bare noen kruseduller. Politiet blir strenge, Stine blir redd – får hun fengsel, hva vil mamma si? Hun tar til tårene – og slipper med en advarsel.

Stine og Orio, i fiskerlandsbyen Cadaques, utenfor Barcelona. Han var skikkelig god til å kline, i følge Stines dagboksnotater fra sommeren 1999. Foto: Privat

Sentrum er utrygt, men østkanten er enda verre. Dit dro man ikke. Som tenåring var Stine redd for for den andre siden av byen. Ungdommene vest i byen ser på østkanten som New York, men på en dårlig måte. Der var det gjenger, og det var farlig. Etter årtusenskiftet spiller Stine basket, og på Ammerud-cupen møter hun ungdommer som var venner med Benjamin.

Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia i 2001, 15 år gammel.

Senere samme år er Stine på konsert i Oslo Spektrum. Det er utsolgt, 9.500 publikummere. Eminem proklamerer ett minutts stillhet for Benjamin. Stine og venninnene står side om side, skulder til skulder og minnes en jevnaldrende gutt, født og oppvokst på andre siden av byen. Nært, og likevel fjernt. Men de hadde noe til felles. De var barn av Oslo. Født samme år i samme by. De så de samme programmene på TV, hørte på den samme musikken, handlet i de samme butikkene. De var tenåringer på samme tid.

For Stine og venninnene hennes gikk livet videre etter årtusenskiftet. De fortsatte å smugrøyke og drikke seg fulle på Peach Canei. De fikk sine første kjærester, de hadde sex for første gang. De ble russ, startet med studier – og etter hvert ble de voksne. Tenåringstiden var over.

Hysj! Hysj! – der venninnegjengen sto i timevis og hørte på musikk, gikk konkurs. På finn.no kan du i dag få kjøpt en hel Mr. Music CD-samling til 250 kr. Øyebrynene er blitt tykke igjen. Buffalo-skoene er her. Men 90-tallet kommer aldri mer tilbake.

Leonora går i 10. klasse på Bjølsen skole. Skole er viktig, idrett er viktig, venninner og familien. Bloggere bryr hun seg ikke så mye om. – Jeg følger med, men jeg gidder ikke sammenligne meg med dem. Foto: Hilde Unosen

Flink pike

Tenåring på 2010-tallet

Leonora Frey Arnegaard fyller 16 år rett etter sommeren. Hun er født i 2003. Eller, hun er null-treer – det er sånn millenniumsbarna snakker. Verdenshistoriens første digitale tenåringer. Leonora har fem gode venninner og 500 følgere på Instagram. Men vil du se hva som foregår i 15-åringens liv må du klikke deg videre inn på VSCO, som er mer som et gammeldags fotoalbum. Der ligger selfiene med venninnene, bikinibildene i speilet, snowboardkjøring i Alpene, et bilde sammen med mamma, begge i bunad, og ja, enda flere selfier.

Leonora bor i et gult trehus i Maridalsveien på Sagene med begge foreldrene, en lillebror og en liten hund. Rett oppi gata ligger Bjølsen skole. Der har hun gått hele skoletida. Nå går hun siste året. Skole er viktig. Leonora har over fem i snitt. Hun satser på skole, vil komme inne på en bra videregående. Helst Nydalen eller Elvebakken. Hun har ikke tid til jobb ved siden av skole, trening og venner, men foreldrene gir henne 100 kroner for hver sekser hun får. Ellers får hun lommepenger for ting hun gjør hjemme, som å støvsuge eller ta ut av oppvaskmaskinen. Hun synes livet er litt stress.

– Mamma og pappa må begrense meg, jeg får for eksempel bare overnatte borte en natt i helgene, ellers må jeg sove hjemme. Det er irriterende, men det går fint.

Der den 102 år gamle Ella, hun som var tenåring på 30-tallet, flyttet på hybel som 16-åring, ser Leonora for seg å bo hjemme til hun er 20–25 år. Å gifte seg å få barn, det er noe som først skal skje i 30-årene. Hun har ingen hast. Etter videregående vil hun ha et friår, kanskje reise verden rundt.

– Hvem vil få barn når de 25 år? Det er deres valg, men har de ikke mer de vil oppleve i livet?

Mens 81 år gamle Astrid sydde og broderte sin lyseblå Oslobunad til konfirmasjonen i 1954, fikk Leonora sin lyseblå Oslobunad i gave fra mormoren sin, da hun sto konfirmant i Oslo rådhus i fjor høst. Å dra på haiketur, som 56 år gamle Anne gjorde som 16-åring på 70-tallet, er helt utenkelig for Leonora. De tar bussen. Noen i venninnegjengen har begynt å ha sex, andre ikke. Er det noe de lurer på angående dette temaet, er det bare å søke på nettet. Og noe er som det alltid har vært.

– Hvis ei jente hooker med tre gutter, blir hun stempla som løs. Hvis en gutt gjør det samme, så får han bra jobba.

Forskning fra Ungdata viser at dagens ungdom drikker mindre og debuterer senere enn tidligere. De hører også mer på foreldrene sine enn det vi i foreldregenerasjonen gjorde.

– Mamma er mitt forbilde. Hun minner meg alltid på at jeg er ung, at jeg får lov å gjøre feil. Og hun forteller meg at det ikke er utseendet som teller. Det som betyr noe, er hvordan du er inni deg, forteller Leonora.

Men noe er likevel ved det samme som da jeg, og alle før meg, var tenåringer. Ved inngangen til 10. klasse var det hjemme alene-fest på Sandaker. Leonora tok en klassiker, hun sa hun skulle overnatte hos ei venninne. Noe som riktignok var sant, men det moren hennes ikke visste var at hos venninna var det ingen voksne hjemme. Flinke piker kan også drikke for mye og spy over hele seg.

Leonora var blitt lovet førerkort av foreldrene hvis hun ikke drakk før 18-årsdagen. Det røyk.