Ordkunstneren Kari Slaatsveen hater utropstegn!

«Kari, han heter Robert Duvall», står det på et lite brodert bilde på Kari Slaatsveens kontorpult. Hm. Skal tro hvorfor det har vært så utrolig presserende å informere Kari Slaatsveen om nettopp denne skuespillerens navn? (Særlig når man får vite at Duvall spiller i to av Kari Slaatsveens absolutte favorittfilmer, «Gudfaren» og «Apokalypse nå»). Så hvorfor gå til det skritt å brodere Robert Duvalls navn, ramme det inn, for så å gi det til henne i gave? Og, tenker vi, mens vi ser oss rundt på det stille og forlatte kontoret: Hvor er forresten Kari Slaatsveen selv?

«Jeg har egentlig ikke sett Kari i dag», sa den vennlige mannen som fulgte oss til kontoret hennes, og allerede da kjente vi på en bitte liten uro. Kontoret, eller atelieret, viste seg å ligge i andre etasje i en fabrikkbygning på Frysja, med utsikt til lett gulnende bjørketrær. Så, det er altså her Kari Slaatsveen klipper podkastene sine til Morgenbladet. Eller den hun lager om sykkel. Her har hun nok også sittet og skrevet tekster til sin performanceforestilling sammen med komponist Christian Eggen, «Ideen om 2018», som hadde premiere i går kveld på Ultimafestivalen. Og, ikke minst: Kanskje er det her hun har lagt siste hånd på verket på sin første, skjønnlitterære bok: «Kvinnen som ble saget i to». Vi skriver «kanskje», for i boka, som ser ut til å være en samling av dikt og mininoveller, forteller hovedpersonen hvordan hun skriver på alle slags rare steder. Først, etter en solid kjøttkakemiddag på en kafé, begynner hun å skrive på servietten sin. Etter det greier hun liksom ikke å stoppe:

«De neste timene noterte jeg på en drosjekvittering, et kinoprogram, i et luftig felt rundt en avisannonse og til slutt, før jeg låste opp døren hjemme, på en brosjyre for markiser, som var det eneste postkassen inneholdt den dagen».

«Hva med å komme til atelieret mitt på Kroloftet i Frysjaveien?» hadde Kari Slaatsveen foreslått i en e-post. «Jeg har en rolig tarm med industrivinduer mot skogen i en gammel fabrikk her oppe. Designere, arkitekter, forfattere, økonomer, sveisere, musikere, grafikere, snekkere, møbelsnekkere, møbeltrekkere og meg». Og ja, skal si vi hører møbelsnekkerne, som akkurat nå hamrer og banker nede. På veggene henger bilder av de to barna hennes, Sara og Isak, som begge er i 20-årene, og der ser vi hun har hengt opp et kjærlig avskjedsbrev fra en av kollegene i NRK: Hun sluttet der i fjor etter 26 år.

Nyheten om at Kari Slaatsveen skulle slutte ble kjent i mars 2017. «Humorprofilen Kari Slaatsveen», i sin tid en av P3s første, store stjerner på 90-tallet, sto det. Hun som var kjent fra legendariske radioprogram som «Irma 1000» sammen med Barbara Jahn (nittitallsstudentenes trøst i en grå hverdag i årene 1993-1995), og morgensendingen «Holger Nielsens Metode» (sammen med blant andre Steinar Sagen, Petter Schjerven og Bjarte Tjøstheim i årene 1999-2003). Senere ble det P1 og «Kveldsmat», «Englefjes» og «Helgeland». Så P13 med «Fru Larsen» og «Kari og Silje, hvem ellers?». Det var dessuten faste TV-opptredener i programmer som «Løvebakken» og «20 spørsmål», og egen populærvitenskapelig TV-serie, «Mellom nytelse og smerte». Og forresten, nå ser vi det: Det er tidligere NRK-kollega Silje Martinsen Wettre som har skrevet «lykke-til-videre»-brevet på veggen. Senere skal det også vise seg at det er samme Silje som har brodert det mystiske bildet der det står «Kari, han heter Robert Duvall». Historien er visstnok at Kari Slaatsveen, som er veldig glad i Robert Duvall, ofte og gjerne ville nevne ham på radio. Men, så var det likevel alltid så vanskelig å huske navnet hans. Av en eller annen grunn.

Ok, fortsatt ingen Kari Slaatsveen. Vi ringer. Og der lyder den kjente stemmen i røret, radiostemmen som hennes musikersamboer Martin Hagfors i en sang har beskrevet som «A Voice Dipped in Honey». Men nå dirrer den rolige honningstemmen svakt av forferdelse: «Å nei! Nå blir jeg så flau». Det viser seg at Slaatsveen, som vanligvis syns det er «fælt» å ikke holde avtaler, har glemt akkurat denne avtalen med Dagsavisen. Kanskje fordi hun er litt «skrudd i knollen» akkurat nå, med Ultima-premiere og boklansering og alt på en gang, eller kanskje bare fordi hun har bytta telefontype fra iPhone til Android. På veien kan jo avtalevarsler ha gått tapt.

– Det var ingenting som plinga, verken i dag, eller i går, eller i forgårs, forklarer Slaatsveen slukøret når vi litt seinere sitter hjemme i stua hennes i leiligheten på St. Hanshaugen. Vi har nettopp forsert de 75 trinnene opp til 5. etasje, skildret i diktet «Telleverk», og her bor hun sammen med musiker Martin. Alle deres til sammen fire voksne barn er for lengst ute av redet. Til gjengjeld deler de hus med Martins mange vinylplater, samt Karis strøkne Tommasini-sykkel. Hun er en lidenskapelig syklist, noe hun har vært siden hun var 14 og fortsatt bodde hjemme sammen med foreldrene, en bror og en søster på Eidsvoll. Kari Slaatsveen sykler selvsagt bakkene opp til Frysja og tilbake igjen nesten hver eneste dag. Da hun i sommer skulle passe nevøen sin, syklet hun like godt ned til ham på Tjøme. Og så hjem igjen, dagen etter. Dette gjorde hun i alt tre ganger denne sommeren.

– Så det var altså ingenting som plinga i dag, fortsetter Slaatsveen.

– Dagen min var blank. Så jeg lå og tenkte at «nå må jeg opp på Frysja», for jeg har deadline på Harvest Magazine snart. Og så så jeg meg rundt i leiligheten, og tenkte at i morgen har jeg bursdag. Da kommer alle de fire barna. Da syns jeg at det kan være hyggelig og reint her, for da skal vi spise pizza på kvelden. Jeg vil jo ikke at de skal komme hjem til mor og Martin, og så er det sånn småskittent her. Så jeg satte i gang, da, tenkte: «Nå feier jeg gjennom leiligheten på to timer, og så er det rett til Frysja!». Men så ringte du. Da våknet jeg med et pang! «Jeg er en katastrofe», tenkte jeg i stad. Men jeg ville ikke utsette avtalen. Det blir mye mer temperatur i dag når alt har gått galt og jeg har driti meg ut, enn når jeg har forberedt meg og funnet ut hva jeg skal ha på meg og prøver å framstå som en ålreit person som de som leser avisa kan like. Det slipper vi nå, hahaha!

Les også: – Folk spør, er du helt hyper, liksom? Tar du Møllers Tran? Det tar jeg jo.

Kari Slaatsveen fylte 55 år den dagen ungene skulle komme på pizza. Hun er født i 1963, tok Journalisthøyskolen midt på 80-tallet, og startet opp i Radio Nova allerede i 1987. Hun var rundt 30 år gammel og fersk småbarnsmamma da hun i 1993 ble studentenes favoritt på P3 med «Irma 1000», og har altså lagt bak seg hele 26 arbeidsår i NRK, pluss snart halvannet år som frilanser. Hun har ellers venner i alle aldre, fra par i 20-årene og opp til en venn på 80 (som liker å snakke mye og drikke masse vin), og erklærer at hun tror felles humor handler mer om kjemi enn om generasjoner. I den nye boka hennes, «Kvinnen som ble saget i to», reflekterer hovedpersonen likevel over kroppens fysiske alder, over at hun, som en gang var «myk og nylaget» og «celledelte seg i friskt trav», nå minner mer om et tre:

Nå er armene mine som greiner

Huden som fin bark

Et oretre, kanskje.

Det var visst i vinter en gang at et forlag tok kontakt og lurte på om Kari Slaatsveen ville skrive en bok.

– «Det har jeg lovet folk å gjøre før, men det har aldri blitt noe av. Så nei, det tror jeg ikke», sa jeg. Men så sa de: «du trenger da ikke skrive en roman!». For jeg var redd for å være noe jeg ikke er. Jeg tenkte at jeg er en som skriver kort, som tekster til sceneshow sammen med Ingrid Bjørnov, for eksempel, sier Slaatsveen.

– Jeg har blitt en som lager korte skisser. Jeg har skrevet mye for direkte radio, og da har du liten tid. Du må skynde deg å male opp et lerret. Da blir ikke jeg en som skriver en roman på 600 sider. Jeg er veldig knapp. Og jeg hater utropstegn, er redd for kolon ...

– Hva, hater du virkelig utropstegn?!!

– «Hater», det blir litt feil, for hvis man sier «hater», så er det jo et utropstegn der. Men jeg sliter litt med utropstegn, for de lover ofte mye. Det er så kraftig. Hvis jeg har skrevet «nei, utropstegn!», så hender det at jeg går inn og retter. Jeg tar vekk utropstegnet, og setter punktum. Det er roligere.

– Men hvis du for eksempel sender en tekstmelding, uten utropstegn, så kan du virke litt sur?

– Ja, jeg blir ofte misforstått. Jeg kan butte litt med folk på mail, og iblant på tekstmeldinger. Jeg har gitt meg litt, jeg har begynt å bruke emojis. Men jeg tenker, folk kjenner jo meg? Må jeg ha smilefjes og 14 hjerter og en trompet og en seilbåt for å vise at jeg ikke er sur?! Jeg er jo ikke sur! Jeg sier bare at jeg ikke har tid i morra, men vi kan møtes på fredag. Hilsen «champagneflaske, passasjerskip, sykkel og bil». Jeg er litt lei av det, så jeg har begynt å slenge på en masse emojis helt tilfeldig. Jeg sender bæsj, en apekatt som holder seg for ørene, det spiller ingen rolle. Det mildner svaret ditt, og du kan sette hva som helst etter det: Øl, apekatt, bæsj! «Da møtes vi klokka to, øl, apekatt, bæsj». «Kjempefint, passasjerskip, seilbåt».

Kari Slaatsveen må le godt etter denne lille kraftsalven, som jo krevde sine utropstegn. Så legger hun forsonende til:

– Men jeg har ikke noe imot dine utropstegn, eller andres emojis. Dette er ikke for å være snobbete, «språket skal være renset for sånn skit», det er bare ...

– Og tar man menn, sånn generelt, så er jo ikke de så rause med utropstegn og emojis?

– Jeg får i alle fall ingen fra samboeren min. Han skriver noen ganger «xxx», som betyr kyss, og det er jo hyggelig. Jeg kjenner ham jo, jeg vet at han ikke er kort. Jeg kjenner ham jo nesten bedre enn jeg kjenner noen andre i hele verden, og jeg kan fint høre stemmen hans i hodet, sier Slaatsveen, som første gang så Martin Hagfors da han spilte en konsert. Han ble invitert til åpningssendingen for programmet «Kveldsmat». Siden «kjente de hverandre bare» i noen år, før de ble kjærester i 2005.

– Det var i mai. I august kjøpte vi en leilighet på Bislett, forteller Slaatsveen.

En kveld noen år senere gikk de tur sammen på St. Hanshaugen, og ble sjarmert av strøket rundt Gamle Aker kirkegård. En dag fikk de også napp på denne OBOS-leiligheten i Akersbakken, med beroligende utsikt ned til den gamle gravlunden. Der kan man rusle rundt og lese vakre, lyriske gravskrifter på kjente folks graver (der særlig Fredrik Glads grav er en av hennes favoritter), og rett nedenfor der igjen ligger Kari Slaatsveens nye, store kjærlighet: Parsellhagen på hele 100 kvadratmeter. Tomta på Egerbergløkka bugner av rosenkål, gulbeter, knollselleri, gresskar, chili og en masse annet, ja, til og med druer.

– Alle parselleiere er veldig begeistret i starten, og jeg kommer til å være det til jeg dør, erklærer hun, og forteller at hun kan bli helt oppslukt av hagen. En dag var hun der i 11 timer i strekk, uten å spise. Hun hadde stått på venteliste for å få parsell i ni år, og fikk altså endelig klaff i år, akkurat nå som hun er blitt frilanser.

– Det er også først nå jeg er blitt interessert, selv om jeg vokste opp i en hage på Nesodden. Jeg hadde en tante som hadde valnøttrær, og moren min var et sånt hagelagsmenneske, forteller Slaatsveen om moren Randi, som døde av kreft i 2000, ennå bare i 50-årene. Det samme året som moren var alvorlig syk, var Slaatsveen i ferd med å skille seg fra sine barns far. Hjemme hadde hun småbarn, og hver morgen hadde hun radiosending fra klokka 0600–0900. Det var tøffe tak.

– Han jeg skilte meg fra, er jeg fortsatt gode venner med, og vi har fortsatt vårt felles prosjekt, barna våre. Men etterpå kan du jo tenke: Hvordan gikk det til at det der gikk bra? Hvordan orket jeg? Men vi som er så heldige å få leve en stund, vi blir jo de eldste i familien etter hvert. Foreldra våre dør, that’s life, sier Slaatsveen, som beskriver moren sin slik, etter å ha fortalt at hun var utdannet sosionom og jobbet i barnevernet: «Hun var en matriark på 1,60 med svært luftig stemme. Jeg var mektig stolt av henne». Faren Leif Odvind var «markedsøkonom, tøysekopp og fluefisker». Han døde i 2015, 77 år gammel. Asken hans ble spredt utover Hardangervidda, i nærheten av hans yndlingsfiskevann der oppe.

– Min mor og far var ulike. Mor var svært nøye, far var svært lite nøye. Jeg ligner begge to, hevder Slaatsveen.

Mors- og farsfamilien kom også var vidt forskjellige steder. Tippoldemor på morssiden het Britta Hallonen, kom fra det finske Karelen og var en av de mange finske innvandrerne som kom til Øst-Finnmark på 1800-tallet. Hun var læstadianer og drev sauna i Hallonengården i Vadsø. Oldemor Nathalie ville gjerne emigrere til Amerika, men slapp ikke inn der fordi hun hadde for dårlig syn, het det. Kari Slaatsveens mormor flyttet så sørover til Østlandet og utdannet seg til sykepleier (noe Kari Slaatsveens søster også gjorde en generasjon seinere, mens broren hennes ble lærer). Farsfamilien kom fra Toten, noen av dem kanskje eller kanskje ikke av taterslekt, og her kan Kari Slaatsveen skilte med en farfar som tidlig på 70-tallet var ordfører på Nesodden for Arbeiderpartiet. Det var også på Nesodden Kari levde sine første ni år, og det er det som er barndommens kjære hjemsted. Det, med Eidsvoll på andreplass. Det vil si, egentlig er hun visst født og oppvokst i NRK.

– Ja, jeg er født og oppvokst i NRK! Jeg har vokst opp med en mor i kardigan som satte på Lørdagsbarnetimen, all krimmen, alle hørespillene. Og da var det tyst, og det var kakao og boller. Jeg vokste opp i Radioteateret, «God aften, mitt navn er Cox!» ...

– Og «Tordivelen flyr i skumringen»?

– «Tordivelen flyr i skumringen», «Sort messe», med en meget ung Anne Marie Ottersen (legger om til forfinet radioteatermål): «Hva er det du sier! Sier du at jeg – jei? – er Marie d`Aubrey?!»

Og etter denne NRK-oppveksten fulgte altså hele 26 år i P2, P3, P1 og TV, som radiostemme, programleder og programskaper.

– Jeg kommer alltid til å savne radio. Alltid! Men jeg stilte meg spørsmålet: «Vil du bli pensjonist i NRK?» Og svaret mitt var: «Nei». Jeg var redd for å bli for trøtt, for sur, for at jeg kom til å bli hun som sier: «Det der gjorde vi i 1993». «Det der har vi gjort før». Jeg sa det et par ganger, og jeg kunne ha svelget tunga mi. Og så tror du etter hvert at du er så uunnværlig, at «uten meg vil det bli så tomt og stille, alle kommer til å savne meg kjempemye». Men sannheten er jo at det alltid kommer nye folk etter deg, som kanskje er bedre enn deg, eller kanskje bare annerledes enn deg.

– Det var jo en del folk som savnet «Irma 1000» i mange år etterpå?

– Noen gjør det visst ennå. Det hender fortsatt at noen tar kontakt med meg på sosiale medier, og identifiserer seg med medlemsnummeret de hadde i Irma 1000-klubben vår. Og en gang jeg ledet et arrangement i Oslo Spektrum, en svær forsamling IT-folk, mange av dem menn i dress, så var det en som reiste seg og begynte å kle av seg. Og jeg bare: «Å nei, hva er nå dette». Men så viste han fram Irma 1000-skjorta han hadde under! Og så hadde han medlemskortet i en snor rundt halsen. Det var fint. Det var rørende, sier Slaatsveen.

Les også: Ane Dahl Torp, Best på hjemmebane

Men hun angrer ikke på at hun forlot det hvite huset på Marienlyst.

– Jeg har det helt knall for tiden. Jeg merker at det er godt for meg å sitte sånn og skrive. Jeg liker det. Det er fint. Jeg har fått mye mer energi nå, etter at jeg slutta i NRK. Nå skriver jeg litt overalt.

Men før boka kan lanseres, er det helgens Ultima-festival for samtidsmusikk som står for tur. Kari Slaatsveen og komponist Christian Eggen har i «Ideen om 2018» gått sammen om å rekonstruere enkelteutsnitt av 2018, slik de eventuelt blir opplevd om 100 år, i 2118. Hun står på scenen med Eggen og Oslo Sinfonietta, og sammen forsøker de å forstå noe av 2018 gjennom tekst, musikk og lyd.

– Jeg kommer til å framføre tekstene mine og de andre tar seg av musikken. Hva som er «lyden av 2018»? Vel, vi kan jo ikke ta med alt, men kanskje det er lyden av «Siri» på iPhone: «Kan-jeg-hjelpe-deg-med-noe?» sier Slaatsveen, på en slags stakkato robotdialekt.

– Hun er en slags passiv-aggressiv, kunstig intelligens. Jeg syns hun er kjempeskummel. Jeg har prøvd å fornærme henne, men ... Eller så kan lyden av 2018 være Donald Trump som ikke greier å uttale «anonymous».

Vi slår følge over Gamle Aker kirkegård ned til parsellhagen hennes. Da må jo bare Kari Slaatsveen vise oss de gravskriftene hun liker best. Som den til Fredrik Glad, og hans hustru Johanne Marie Elisabeth, som døde i 1837 (etter å ha født 13 barn). Fredrik Glad selv døde i Det Herrens år 1840.

– Hør på dette: «Hvil nu søtt i dødens bolig, olding med ditt silverhår...og at Vårherre vi må møde, Deg blant alle våre døde». Altså, jeg er ikke medlem i statskirka, og jeg tror ikke på Gud, men dette er bare så nydelig ...! Jeg har jo tenkt litt på hva det skal stå på min egen gravstein. Det blir antakelig noe kort. Jeg liker: «Takk for meg!» Det er allerede tatt, men det er fint, da: «Takk for meg».

Fem favoritter

Musikk: Dette er helt umulig å svare på. Kan ikke ta en topp 100 en gang. Jeg er altetende.

Film: Gudfaren-trilogien, «Apokalypse nå», «The Big Lebowski» og «Bombon: El Perro».

Bok: «Hvem skal trøste knøttet?» av Tove Jansson. Fikk den da jeg var liten.

Mat: Fisk (gjerne lysing, torsk, fjellørret), eller Martins pizza med aubergine og cheddar.

Sted: Før ville jeg sagt havet. Nå sier jeg skauen.