«Lønnstak med store svarte hull»

Kun det

som står med liten skrift, oppunder lønnstaket, er hva som betyr noe. Også i Viking.

I det ene øyeblikket kommuniserer de mørkeblå ut at millionlønningenes tid er over. I det neste ser de helst at en relativt nysignert spiller – på millionlønn – selges.

Du har hørt historien før. Den har vandret livlig i Tippeligaen de siste årene. Men hvordan er det mulig i en klubb med et tak på grunnlønn på 60.000 kroner spør du? Svaret er enkelt; Signeringsbonus.

LES OGSÅ: Troppen halvannet år eldre i 2017

Aftenbladet meldte denne uken at Abdisalam Ibrahim nå var for dyr i drift. Ifølge avisen har han en avtale som vil koste Viking 1,5 og to millioner i år. Viking ser helst at han selges.

De mørkeblå kommer til å oppfylle lønnsforpliktelse. Eirik W. Henningsen er klar på at de ikke vil presse spilleren ut. Eksemplene på at Viking er ryddige i slike situasjoner er det nok av de siste 20 årene. Jeg velger å tro klubben på det. Men det er likevel ikke helt bra. For Viking har åpenbart gått på en smell i forhold til denne overgangen.

Det var alltid planen at Ibrahim skulle selges videre. Men neppe så tidlig – og neppe til andre norske klubber enn eventuelt Molde eller RBK.

Da midtbanemannen signerte 13. januar 2016 var Vikings administrasjon allerede godt i gang med å redusere kostnader over en lav sko. Klubben hadde satt et tak for grunnlønn på 60.000 kroner i måneden. På toppen kom inntil 10.000 kroner i seiersbonus. Det skulle i utgangspunktet tilsagt at de best betalte spillerne maks kunne tjene i underkant av millionen – på en veldig god sesong.

Hvorfor hentet de så Ibrahim, på slike betingelser i et slikt klima? Jeg tipper det handlet mest om en trener som presset veldig på for å få inn noen etablerte navn. For akkurat det var egentlig ikke realistisk med Vikings «lønnstak». Som det heller ikke er nå.

LES OGSÅ: Fra hobbyspiller til utenlandsproff

Å si at du har innført et lønnstak viser handlekraft overfor fans og media. Det bidrar nok også – til en viss grad – til å kvele misunnelse og lønnsprat innad i spillergruppen. I forhold til å være en propp for blødende regnskap har det mindre effekt. Det har norsk fotball snart brent seg på nok ganger.

Det er nemlig ved signeringsbonuser, gjerne fordelt på flere utbetalinger over alle årene i kontrakten, at klubbene omgår sine egne «lønnstak». Det er helt vanlig. Slik «unndrar» de virkeligheten for omgivelsene. I alle fall fram til regnskapstallene presenteres.

I dette tilfellet har Viking åpenbart lurt seg selv med tomprat om Ibrahim som en gratisspiller. I alle fall om en tar i betraktning at inntektsbildet ble kraftig forverret etter signeringen. Det burde Viking-ledelsen forutsett med et næringsliv i krise. At de holdt seg innenfor regelverket for rød sone hos NFF er i beste fall lett formildende.

Jeg vet ikke om sosiale kostnader er regnet med i totalen når det sies at Ibrahim koster Viking mellom 1,5 og to millioner årlig. Viking snakker ikke offentlig om sine kontrakter. Om det ikke er regnet inn er det hypotetiske regnestykket ganske enkelt. Han vil få et sted mellom 700.000 og 1,1 millioner kroner – på toppen av lønnstaket – i signeringsbonus. Bare for 2017.

Lønnstak? Bare glem det ordet!

Det er ikke reelt før klubbene i samråd enes om like kjøreregler eller tak for signeringsbonus.