---
Dønn Seriøst kunst
Medvirkende: Balder Scheen Jacobsen,
Herman Hilde Pedersen, Runar Jekteberg,
Heine Røise og Frikk Hana.
Varighet: 110 minutter, (inkludert pause)
---
Aldri har jeg vel opplevd et så stort ungdommelig publikum i Humorhuset Stavangeren som under fredagens forestilling med Dønn Seriøs Kunst, og heller ikke i så høylytt grad fått dokumentert at også den oppvoksende slekt har sitt eget lingva. Det var hørbart at det var til tider et ellevilt tonetreff mellom scene og sal – den tilstedeværende ungdomsgenerasjonen snakket samme språk.
At «all begynnelse er vanskelig», ble første gang forkynt av den tyske poeten Friedrich von Longau for omkring 500 år siden da han skildret jomfru Phyllis sine iherdige forsøk på å trylle fram rene toner fra sin fløyte. To hundre år senere ga en annen tysker, Johan Wolfgang von Goethe, uttrykk for den helt motsatte oppfatningen i romanen «Wilhelms Meisters vandreår».
Hvilket syn som er det riktige på «begynnelsens utfordringer» – som det vel heter i dagens seminarspråk – får man kanskje la gjengangernes røst avgjøre i avisenes kommentarforum. I disse nettspaltene strides som kjent en håndfull menere om det aller meste – uten at deres opphold i meningsbøttene synes å ta slutt …
Jeg vil imidlertid tro at Goethes romanoppfatning om «begynnelsens dilemma», vil få tilslutning av for eksempel den sideroms-plasserte tidligere Rødt-generalen Bjørnar Moxnes. I sin debut som butikktyv viste han åpenbare talenter – både når det gjaldt den tekniske utførelsen av stjele-prosjektet, og den derpå følgende bortforklarings-føljetongen.
Også den ungdommelige manns-gruppen bak Dønn Seriøs Kunst viser – som den jevnaldrende, men varierte kjønns-gjengen «Ongane i Gadå» gjorde for 40 år siden med sin debutrevy – ganske så lovende takter i sin begynnende balansegang på de skrå scenebredder. Fredagskveldens premiere i Humorhuset Stavangeren – for øvrig årelangt forsinket av et pandemiplaget svangerskap – ga meg også noen erindringsbilder fra denne premierekvelden midtveis i oktober i 1983.
Den gang var «Ongane i Gadå» – som inkluderte senere kjente navn som Pal Mangor Kvammen og Arild Olsson blant de femten entusiastene som sto fram i museets foredragssal – vel ennå ukjente for andre enn elever ved Hetland Høgre og dens skoleteater Munin. De fleste av de medvirkende i debutforestillingen «I klemmå», har senere forlatt rampelyset, men noen av «ongane» har blitt ved sine lester, og representerer i dag formodentlig det som Dønn Seriøs Kunst omtaler som «en eldre garde som har styrt humoren i byen». Det kan gjerne betraktes som et slags apropos til både alderens og revyhistoriens gang etter gang.
[ Dønn Seriøs Kunst: Fra pandemi til humorcomeback ]
Fra min oldefars-plassering i hornet oppe på stueveggen, fryktet jeg nok at jeg i likhet med salig Obstfelder, ville få en slags fornemmelse av å befinne meg på en feil humor-klode. Ikke minst da jeg noterte meg en slags selvangivelse fra humorkvintetten i dens almene forhånds-forkynnelse. Som det ble prediket i tidens tone fra den oppvoksende slekt i markedsføringens hellige navn: «Vi lar oss ikke knekke som et brød av typen knekkebrød. Be there, or be a firkant …»
Imidlertid ble jeg både overrasketover og gledet av scene-kvintettens musikalske talenter. Både enkeltvis og kollektivt, var det en velklingende – og ikke minst ren – stemmeprakt som strømmet harmonisk ut fra strupene til et presist og årvåkent akkompagnement fra tangentrytteren. Samklangen brakte melodiske minner tilbake til tidlige utgaver av Dizzie Tunes – før den opprinnelige velklangen i årenes løp ble bitvis borte i Chat Noir-luften.
Og det var nettopp musikaliteten som ble min takk og fryd oppe i vegghornet. Sånn sett kan åpningssekvensen med «kebab-sketsjen» være et nyttig utgangspunkt for den eventuelt kommende trenings- og utviklingsperioden for gjengen. Den innledende dialogen er temmelig tynn, men så kommer sangen – og bang. Også Kaizers-parodien er bokstavelig talt treffende. Den oppfyller også et viktig krav når du bedriver ord: du skal slutte mens folk syns du skal fortsette – ikke fortsette til de lurer på hvorfor du ikke har sluttet.
Nettopp det tekstlige oppspillet til visene, kan det være grunn til å jobbe atskillig mer med – ikke minst den verbale introen til «gjenforenings-koralen» mellom sønn og den fortapte far, kan trenge atskillige tekstlig assistanse av en dreven hjemmebrenner. Vedkommende vil kunne forkynne at alt handler om destillering, destillering, destillering …
Å stryke i egen tekst og presentasjon, er selvsagt alltid langt lettere skrevet enn gjort. Det ville imidlertid forestillingen ha tjent på. Fra vegghornet, kan jeg hviske noen ord som selvsagt faller generasjons-flatt til scenegulvet, men likevel: barber bartene og miniser improvisasjonssekvensene – selv om de inneholder et minneverdig poeng fra den tidlige Bethania-tiden: Be – og du skal få hjelp – om ikke annet enn fra ditt velvillige publikum.
I alt et oppløftende møte en gruppe som har musikalske evner til å videreføre og tidstilpasse den musikalske arven som salig Harry Larsen og Finn Vaaland etterlot seg i det lokale revyliv. Og dessuten var det en artig påminnelse om at noen nachspiel-triks lever gjennom generasjonene: å tømme en liter væske i en slurk …
For å holde meg i nachspiel-terminologien: Dønn Seriøs Kunst bør utnytte madrugadaen. Det er timene fram til morgengryet da de gode nachspiels-ideene skal bevise sin levekraft. Også derfor triller ikke terning ved denne anledning. For å bevege meg i fotefarene til de Bethaniske profeter: Med denne gruppen vil det bli rikelige muligheter for det ved senere scene-treff.