Bjørnstjerne falt for pianistinne

De to hadde atskillig mer felles enn at de begge har etterlatt seg gatenavn i Stavanger. Eller som det ble skrevet i deres samtid: «Bjørnstjerne Bjørnson er dypt forelsket i pianistinnen Erika Nissen, som lider av sterke, nervøse hodesmerter. Karoline er opprørt over forholdet, og hele resten av familien krever at Bjørnstjerne skal bryte forbindelsen med Erika. Men det har han ingen planer om».

Gudene må vite om beboerne i Erika Nissens vei vet hvilke andre strenger pianistinnen Erika spilte på, med tydeligvis atskillig bravur enn klaverets. Hun var sin samtids absolutt ledende kvinnelige pianist. Ifølge den lokale konserthistorikeren Bjørn Samuelsen ga hun åtte konserter i Stavanger i tiden mellom 1868 og 1899. Ved den siste konserten i Stavanger var det ellers sønnen, pianisten Karl Nissen, som delte konsertpodiet i teatret sammen med henne.

Avisen Stavangerens anonyme musikkanmelder var åpenbart ellevill i sin begeistring over hennes pianistiske fingerferdigheter, og omtalte en konsert i 1885 – hvor Bachs verker sto på programmet – at den var blitt gjennomført med «en henrivende utførelse» og «et beundringsverdig fint, egalt spill». Han konkluderte med at «om henne er der både i inn- og utland sagt så meget smukt at det er overflødig for vort publikum at gjentage det … Hun har forlængst ervervet sig ry som en fortrinlig Bachspiller …»

Nå var det tydeligvis ikke bare på klaverkrakken at Erika Nissen betok sitt publikum, men hun var også åpenbart også en attraktiv partner i datidens finere selskapsliv. Det heter for eksempel i Edvard Hoems biografi «Syng mig hjæm» om Bjørnstjerne Bjørnson at «nasjonalskaldensom gjennom åtte måneder – i 1892 og 1893 – var dypt forelsket i pianisten Erika Nissen».

Edvard Hoem har i forarbeidene til biografien, gått grundig gjennom Bjørnsons etterlatte brever, og funnet ut at forholdet mellom Bjørnstjerne Bjørnson og kona Karoline på denne tiden var ganske så kjølig. Karoline var i ferd med å bli døv, og skydde derfor offentligheten. Ekteparet hadde gitt en stor bokgave til Stor-Elvdal, men da dette skulle feires i august 1892, inviterte Bjørnson med seg Erika Nissen i stedet for kona. I brev til venninner kaller Karoline Erika for «Dyret», og i et brev til Erikas søster Thomasine – som aldri ble sendt – skriver Karoline at mannen har fortalt at Erika Nissen elsker ham.

I den sveitsiske litteraturforskeren Aldo Keels Bjørnson-biografi heter det at Bjørnstjerne som 60-åring forsøkte å påvirke justisministeren til å endre skilsmisselovgivningen etter å ha forelsket seg i pianistinnen Erika Nissen, og at Karoline nesten tok sin død av ektemannens svermeri. Erika og Bjørnstjerne dro også på en turné sammen. Ekteskapet holdt imidlertid. Kanskje hadde det sammenheng med at barna grep inn i forholdet med ganske klar tale, Bergljot truet med å skyte faren hvis han fortsatte forholdet, mens odelssønnen Erling sa at han ville kaste faren ut fra Aulestad hvis han ikke straks vendte tilbake til fru Karoline …

Bjørnstjerne Bjørnson hadde kjent Erika siden hun var ung, og i en periode hadde hun vært forlovet med Bjørnsons fetter, komponisten Rikard Nordraak. Han døde imidlertid før de to rakk å forsøke seg på noen bryllupsvals. Erika Nissen var ellers – da «Bjørnstjernen» kurtiserte henne på det heftigste – blitt fembarnsmor med sin ektemann som heller ikke overholdt det sjette bud i sitt ekteskapelige liv ...

«Hele Kristiania» som det den gang het, skal ha vært klar over at hun ble bedratt av sin gemal, datidens formann i Arbeiderpartiet, doktor Oscar Egede Nissen. Han var for øvrig onkel til den senere postmesteren og ordføreren i Stavanger, Adam Egede Nissen, som sammen med sin kone Georga Wilhelma – i venneflokken bare kalt «Goggi», formodentlig for lettvinthets skyld – sørget for å sikre norsk teaterverden solid rekruttering. Syv av deres elleve barn endte som skuespillere. De mest kjente var vel Gerd Grieg, Aud Richter, Ada Kramm og Gøril Havrevold.

Adam Egede-Nissen har fortalt om sine besøk hos sin onkel og tante: «Når jeg var fri om søndagen, gikk jeg tur til Frognerseteren i lag med onkel Oscar, tante Erika, hennes søster tante Ida og barna, eller aketur nedover Korketrekkeren. Etterpå var det alltid middag hos onkel. Da spilte ofte tante Erika vidunderlig for oss, og gjestene bidro til underholdningen. Jeg skylder tante Erika stor takk for hennes godhet mot meg på denne tiden», mintes Adam Egede Nissen.

Erika Røring Møinichen Lie ble født i Kongsvinger der hennes far var sakfører, og hun vokste opp i et hjem som bar preg av musikk og litteratur. Erikas fetter var dikteren Jonas Lie som senere giftet seg med hennes eldste søster Thomasine. I barndomshjemmet var Ole Bull og Bjørnstjerne Bjørnson gjengangere som gjester. Den første musikkundervisning fikk hun av moren, og etter morens død av den eldre søsteren Ida. Erikas far døde da Erika var 15 år og familien flyttet til Kristiania. Her ble komponisten Halfdan Kjerulf – som har fått sin vei i Stavanger – hennes klaverlærer, mens fiolinisten Ole Bull – som også har fått sin vei i Stavanger – ble den som slapp henne til på konsertpodiet.

Det heter i en biografi om henne at «hun vinteren 1870–71 oppholdt seg i København hvor hun underviste ved konservatoriet. Her kom hun i kontakt med danskenes store komponist Niels Wilhelm Gade. På hans anbefaling opptrådte hun 14. desember 1871 for første gang ved en Gewandhauskonsert i Leipzig».

Om dette engasjementet har hun selv fortalt blant annet følgende: «Man sagde, at jeg burde gjøre Visit til Direktionens Medlemmer, altsaa ogsaa til David, den udmerkede Kunstner og Konsertmester i Gewandhaus. Jeg gik – og tænkte i min Uskyldighed ikke paa, at David kunde være krænket, fordi Gades Introduktion ikke var rettet til ham. Han modtog mig iskoldt, og da det var ham, som skulde dirigere, blev jeg mere og mere angst.»

Fiolinisten og dirigenten Ferdinand David ville hverken la henne få prøve med orkestret eller spille noe for ham alene – det bar rett til den offentlige generalprøven. «Det er overflødigt at sige, at den mindste Chikane fra Dirigentens Side fuldstændig kunde have ødelagt mig.» Hun skulle være solist Chopins f-moll klaverkonsert, og «Davids Holdning var i Begynnelsen kold og fuld af Animositet; men min Opfatning, der afveg endel fra den gjængse i Tyskland, maa have tiltalt ham. Han blev varmere og varmere, og hans Taktstok inspirerede mig. Tilslut satte han sig ned, kastede Taktstokken og raabte: De behøver ikke mig, De kan jo spille alene.»

Kritikerne trakk fram de sterke superlativene, de skrev til og med at «Erika Lie mindede om Clara Schumann, Leipzigernes Klaver-Madonna» – svært sterke ord i Leipzig. Hun ble engasjert til enda to konserter i Gewandhaus. Sannsynligvis var den ene av dem den som fant sted 22. februar 1872 da hun var solist i Griegs a-mollkonsert, den første framførelsen av konserten i Leipzig – hun hadde i april 1871 vært solist med Grieg som dirigent da han for første gang selv dirigerte konserten i Kristiania. Det er etter framførelsen i Gewandhaus at forlaget E. W. Fritzsch utga konserten – Griegs tre tidligere forsøk på utgivelse hadde strandet.

De ble kalt «flygelsøstre»

På samme måte som malerne Kitty Kielland og Harriet Backer utviklet et nært vennskap, gjorde også Erika Nissen og Harriets pianospillende søster, Agathe Backer Grøndal, det. Den tyske dirigenten og pianisten Hans von Bulow, skulle senere komme til å omtale dem utelukkende som «flygelsøstrene» når de konserterte sammen. Som Harriet og Erika, har også Agathe fått sin gate i Stavanger.

Da Erika Nissen døde i 1903, var hun blant våre aller ypperste pianister og av internasjonalt format. Ved båren ga presten et lite øyeblikksbilde av henne – et bilde som viser både mennesket og kunstnerinnen Erika Nissen: «Det var ifjor Vinter. Midt i Arbeidsnøden. Saa kom hun styrtende ind paa Kontoret ... ‘Jeg vil spille, – spille Penge sammen til Arbeiderne. De er saa go’e. Men Fattigdom gjør ofte saa ond. Derfor vil jeg spill, – spille lidt godt ind til dem.

Selv sukket hun en gang at «de, hvis hjerne og hjerte kun har rom for kunsten blir kanskje større. Jeg har aldri nådd opp til førsteplass. Men selv om mine evner kunne ha ført meg høyere vil jeg ikke beklage meg over at livet og mitt temperament har truffet valget for meg». Agathe Backer Grøndahl ga henne denne attesten: «Frøken Lie er den elskverdigste unge pike jeg har truffet på, hjelper oss overalt, er alltid like munter, gir alltid timer eller øver selv, et kraftig, energisk menneske, hun er så sunn i alle sine meninger, så elskverdig og god, jeg har ennå ingen ulyd funnet hos henne.»

I norsk musikkhistorie er Backer Grøndahl blitt plassert i skyggen av Edvard Grieg, men i et musikkhistorisk verk fra 1878 får Backer Grøndahl like stor omtale som Grieg. Men allerede i Norges Musikkhistorie fra 1921 beskrives hun som en «nathimlens viol» som overstråles av stjernene.

Agathe Backer Grøndahl ga i løpet av sin karriere en rekke konserter og tok flittig del ved kammermusikkaftener både i Norge og i det store utland. Etter Bjørn Samuelsens opptelling konserterte hun i Stavanger syv ganger mellom 1873 og 1899 til alltid strålende kritikker. Eller som det ble skrevet i 1892: «Fru Grøndahls spil var nu kanske mere enn nogensinde før ligefrem fullendt …»

Konsertvirksomheten måtte hun etter hvert innstille på grunn av sviktende helse. Hun har en opusliste på 70 nummer – i tillegg til at hun har skrevet ca. 190 romanser, ca. 120 klaverstykker, og arrangert mer enn 50 folketoner og mer. Fra 1893 til sin død i 1907, bodde Agathe Grøndahl på Ormøya sammen med ektemannen, dirigenten Olaus Olam Grøndahl.