– Koselig med korona

Hvem: Hanne Karin Jensen, barsjef ved Piren pub i Verksgata i Stavanger sentrum. 

– Hvordan har det vært å drive pub i koronaperioden? 
– Det har vært greit, egentlig. Det er mange som klager, men jeg har vært servitør, og har fått mer tid til å gå rundt mellom bordene og dulle med gjestene. Det er ikke det samme jaget som når det har vært mange gjester inne. Jeg synes det er litt koselig, og mener vi ikke burde forhaste oss tilbake til hverdagen. Da kan vi få en smell til, men hvis vi er flinke litt lenger så slipper vi kanskje unna uten en til oppblomstring av smitte. Vi vil ikke ha svenske tilstander, for å si det sånn.

– Hvordan går det ved Piren pub om dagen da, har dere mange gjester innom? 
– Vi har det bedre på dagtid enn om kvelden. Det er en plass folk kommer innom før de skal til hytta på Ryfylke, eller når de er ferdige på jobb. Jeg har akkurat kommet hjem nå, og har løpt i noen timer, så det er litt å gjøre. Dagsomsetningen er cirka den samme som den var før korona, men vi taper mye på kveldstid så lenge vi ikke kan ha livemusikk. Vi går nesten i nullgang hvis vi skal ha musikk.

– Hvordan er det for dere, og gjestene deres, å holde koronameteren? 
– Det går jo greit, vil jeg si. Folk er flinke til å gi beskjed hvis folk kommer for nærme. Det er jo alkohol vi selger, så noen kan jo blitt litt løsslupne og gi litt «pokker,» men det er få som sier imot hvis de får beskjed om ta mer hensyn. For oss har det blitt mer vasking, men det er jo egentlig sånn det burde være til vanlig også, når du tenker på influensa og sånn – da kunne det blitt mindre smitte av alt. Det begynte med at vi hadde tørre hender, og brukte mye håndkrem, men så finner man fort en håndsprit som fungerer bedre. Det går seg til, det òg.

– Har du merket noen endring i folks holdninger til koronameteren?
 – Ikke mye. Det er enkelt personer som tenker «nå må de gi seg,» men da sier jeg bare «hallo, nei de må ikke gi seg.» Gjestene er fine, og folk har tålmodighet når de må vente på å få sette seg. Det hender jo at man opplever et par tilfeller med noen som ikke oppfører seg skikkelig, men det er gjerne folk som ikke skulle vært her i det hele tatt – så da gir vi beskjed om at de må gå, og at de har hatt for mye. Vi har to meter mellom bordene, og har tatt vekk barkrakkene. Det er nok rart for stamgjestene å ikke kunne sitte ved baren, for vi er jo vanedyr, men vi blir heldigvis fort vant med dette og. Jeg savner også å ha folk sittende på barkrakkene, men nå går jeg litt ekstra rundt ved bordene for å snakke.

– Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Det er ikke vanskelig – «Maskoten.» Den handler om en jødisk gutt som blir tatt vare på av tyskerne. Det skal være en sann historie. Den er skikkelig god. Jeg skal begynne på den for andre gang nå, og kommer helt sikkert til å gråte like mye. 
 
– Hva gjør deg lykkelig?
– Det må være når jeg vet at de rundt meg har det godt. Jeg har ei datter, og når jeg vet hun har det helt topp – da har jeg det også topp.

– Hvem var din barndomshelt?
– Broren min. Jeg så opp til han. Han var 12 år eldre enn meg. Han døde i en brann på Hundvåg i 97. Han var som en far for meg, og min store helt. Vi hadde et spesielt forhold, og jeg skulle gjerne hatt han her ennå.

– Hva misliker du mest ved deg selv?
– At jeg tenker for mye. Jeg klarer ikke å skru av. Når jeg kommer hjem fra jobb så går jeg gjennom alt som har skjedd den dagen i hodet, jeg kan ligge tre-fire timer før jeg får sove å tenke. Jeg merket under korona når jeg var permittert at jeg sov som en stein, men jeg vil ikke være uten jobben altså, den er verdens herligste!

– Hva gjør du når du skeier ut?
– Da liker jeg å reise. Har jeg lyst å gjøre noe kjekt reiser jeg til Gdansk.

– Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?
– Rovdyrjakt. Jeg er helt imot at vi skal jakte på ulv. Også er jeg imot pelsdyr. Vi kan kle oss i andre ting.

– Er det noe du angrer på?
– Ja, jeg har ting som skulle vært ugjort, men jeg tror ikke man er menneske om man ikke har det.