Forsket på rusavhengighet: – Man må jobbe hardt for å komme seg ut

Inger Eide Robertson har undersøkt hvordan mennesker som har vært i behandling for problemer relatert til rusmiddelbruk gjør endringer for å få et bedre liv. Hun forsvarte avhandlingen “Inn i det ukjente. En sosiologisk analyse av fortellinger om avhengighet, endring og anerkjennelse” da hun disputerte for ph.d.-graden i helse og medisin ved Universitetet i Stavanger (UiS) 10. februar. Avhandlingen er et samarbeidsprosjekt mellom KORFOR (Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest), Rogaland a-senter og Universitetet i Stavanger.

Robertson har intervjuet fem kvinner og 12 menn tre ganger i løpet av 2,5 år. De hadde alle levd et liv dominert av rusmiddelbruk og gjennomgått behandling. Studien følger deres erfaring med å gjøre endringsprosesser for å få et bedre liv, slik de selv definerer og ønsker det.

– Det har vært utrolig interessant og spennende å intervjue disse menneskene. Det er mennesker som sitter på erfaringer som jeg er svært takknemlig for at de ville dele med meg, og for at de ønsket å bidra for å øke kunnskapen på feltet, sier Robertson til RA.

Det var mange elementer i fortellingene til deltakerne som gjorde inntrykk på henne.

– Det som ga aller mest inntrykk var kanskje hvor hardt de jobbet for å lykkes. Hvor streng selvdisiplin de påla seg selv, hvor dedikerte og tålmodige de måtte være, og hvor mye de måtte holde ut av redsel, ensomhet og usikkerhet om fremtiden. Kort sagt er det imponerende hvordan de gjennomførte gjennomgripende endringer i livene sine, forklarer Robertson.

Hun viser også til at deltakerne la et veldig stort ansvar på seg selv, både for deres bruk av rusmidler, avhengigheten og recovery-prosessen.

– I min forskning prøver jeg å vise at det ikke er så «enkelt», men at det er en sosial dynamikk som spiller sammen i disse prosessene.

– Hva er de største utfordringene man møter på veien tilbake til hverdagslivet?

– Det er selvfølgelig individuelt. Og det er forskjellige utfordringer alt etter hvor man er i prosessen. Men slik jeg ser det er en av de størst utfordringene opplevelsen av å minst fotfeste i tilværelsen, opplevelsen av fremmedgjorthet og følelsen av å gå inn i noe ukjent, av å ikke være noe eller noen i tidlig fase av recovery prosessen, forklarer Robertson.

– Fortellingen til deltakerne i min studie opplevde det å tre inn i nye sosiale sammenhenger hvor de ikke kjente og forsto det sosiale spillet som veldig krevende. Recovery-prosesser innebærer å tilegne seg, eller revitalisere egenskaper og kvalifikasjoner som er verdsatt innenfor normalsamfunnet. Mennesker i recovery-prosesser må lære seg, normalsamfunnets «spill», hva det spilles om og hva det spilles med. Det er veldig krevende prosesser som tar lang tid, legger hun til.

LES OGSÅ: Elever vil ikke ha på webkamera

– Mister seg selv

Robertson mener det er viktig å påpeke at for deltakerne i prosjektet opplevdes det å etablere et liv som ikke lenger er rusdominert som å gå inn i noe ukjent.

– De forteller at alt må endres, også tanker og følelser, for å tilpasse seg et hverdagsliv innenfor det vi regner som normalsamfunnet. Jeg har vært opptatt av å forstå den sosiale dynamikken som ligger til grunn for hvordan denne endringen gjøres og egenskaper ved den kontekstuelle sammenhengen denne endringen utspiller seg innenfor.

Hun forklarer at overgangen til et hverdagsliv etter behandling er veldig krevende.

– Et behandlingsopphold kan gi mulighet til et brudd med den rus-dominerte praksisen, uten å bli konfrontert direkte med praksis-kravene som ligger i det åpne samfunnet. På behandling legges det sterke føringer og krav til daglige rutiner og aktiviteter. Etter behandling forsvinner disse rammene og man står igjen med veldig få holdepunkter i livet, sier Robertson.

Dette kan føre til at man mister følelsen av hvem man er, ifølge Robertson.

– Følelsen av å miste seg selv er en skremmende erfaring, og det er helt vesentlig at det finnes noe, for eksempel et menneske, en aktivitet eller et nettverk, som kan være et holdepunkt inntil et hverdagsliv som ikke er rusdominert er satt seg i kropp som ny sosialitet, forklarer hun.